oss 150 kroner!
Hvor mange nordmenn har høyreekstreme holdninger? C-REX – Senter for ekstremismeforskning – kom med et oppsiktsvekkende svar i VG forrige uke. Nye funn: 150.000 nordmenn støtter høyreekstrem vold. (Seinere ble tittelen rettet til: Nye funn: 150.000 nordmenn støtter høyreekstreme ideer.
Kjetil Rolness har på sin blogg kvistet VGs artikkel så grundig at det knapt nok er stein tilbake på stein.
Slik gjør du 150.000 nordmenn til høyreekstremister
Det kunne vært 14.000. Men forskere og presse gikk for det store tallet.
Visste du at det finnes like mange sterke tilhengere av høyreekstremisme her til lands som det finnes Venstre-velgere?
Visste du at den sterke støtten til høyreekstremisme har doblet seg de siste fire årene?
Visste du at allerede for fire år siden støttet 18 prosent av Frp-velgerne og 13 prosent av KrF-velgerne høyreekstremisme?
Og at støtten fantes i nesten alle partier? Inkludert 9 prosent i Venstre, nærmere 5 prosent i Ap og nesten 3 prosent i Rødt?
Jess. Noen sosialister har nazi-holdninger. Dén så du ikke komme.
Les artikkelen til Rolness. Den er knusende.
Tvilsom ekstremismeforskning
Det er Anders Ravik Jupskås, som er leder av C-REX, som er medansvarlig for undersøkelsen og intervjuobjektet i VG. Han og hans kolleger har gjort det til et levebrød å forske på høyreekstremisme.
De har gitt ut boka «Høyreekstremisme i Norge etter 22. juli». Den kan lastes ned her.
Forskerne (primært Anders Ravndal Jupskås og medforfattere i boka) definerer høyreekstremisme slik:
«Høyreekstremisme er en illiberal politisk ideologi som vil undergrave eller erstatte demokratiske institusjoner med et autoritært system, basert på ekskluderende forestillinger om «rase», etnisitet eller nasjon. Den kjennetegnes av sterk identifikasjon med en «inn-gruppe» som oppfattes som truet av ulike «ut-grupper», og legitimerer derfor diskriminering og i ytterste konsekvens vold mot disse gruppene».
12. mars 2020 opphevet regjeringa en lang rekke demokratiske fri- og rettigheter som er garantert i grunnloven. Dette ble gjort på en måte som er i strid med grunnloven. Så da var de vel «høyreekstreme» etter forskernes definisjon?
Nei da. Forskernes definisjon forutsetter «illiberal politisk ideologi som vil undergrave eller erstatte demokratiske institusjoner med et autoritært system». Hvis du bare undergraver og erstatter de demokratiske institusjoner med et autoritært system, men ikke begrunner det med en illiberal ideologi, så er du ikke høyreekstremist. Det er ideologien og ikke handlingen som teller.
Myndighetene opphevet bevegelsesfriheten, demonstrasjonsfriheten, forsamlingsfriheten og brøt ifølge Hans Petter Graver med prinsippene for rettsstaten. For første gang siden den tyske okkupasjonen ble både 1. mai- og 17. mai-togene forbudt. Totalitært i handling, men ikke noe som interesserer høyreekstremismeforskerne.
Hans Petter Graver (professor i rettsvitenskap) har vært en av de skarpeste kritikerne. Han har pekt på at rettsstatens prinsipper ble satt under press: rask saksbehandling uten tilstrekkelig kontroll, Stortingets rolle ble svekket, smittevern trumfet andre hensyn, og noen tiltak stred mot Grunnloven (f.eks. hytteforbudet). Han har advart om faren for at unntakstilstander normaliserer svekkelse av rettssikkerhet. Vi fikk masketvang, forbud mot store juleselskaper, internerings»hoteller», klemmeforbud og annet fra trollmennenes hatter.
Graver holdt seg til en strengt rettsstatlig og juridisk analyse og bega seg ikke inn i noen polemikk om hva dette representerte politisk.
Et regime som gjør alt dette, selv på permanent basis, avskaffer de grunnlovsmessige fri- og rettighetene, vil likevel ikke bli regnet som høyreekstremt av Jupskås & co, så lenge dette regimet ikke begrunner det med høyreekstrem ideologi.
Det er altså fullt mulig å ha et illiberalt, autoritært regime som undergraver eller angriper demokratiske institusjoner uten at det faller inn under definisjonen av høyreekstremisme. Dette følger direkte av hvordan forskere avgrenser begrepet.
Forskerne sier at høyreekstremismen «kjennetegnes av sterk identifikasjon med en «inn-gruppe» som oppfattes som truet av ulike «ut-grupper», og legitimerer derfor diskriminering og i ytterste konsekvens vold mot disse gruppene».
Under koronaregimet ble de «uvaksinerte» og «vaksinemotstanderne» behandlet som stigmatisert utgruppe og ikke så få ble truet med vold og det som verre var, og noen mistet jobb og karriere.
Men siden dette ikke var begrunnet med for eksempel rasistisk ideologi, så pådrar det seg ikke forskernes oppmerksomhet.
Offentlige uttalelser fra politikere, helsemyndigheter og medier skapte et skille mellom «oss» (de ansvarlige, vaksinerte) og «dem» (de egoistiske, uvaksinerte som truet samfunnet).
Begreper som «vaksinevegrere», «konspirasjonsteoretikere», «selvopptatte» og «samfunnsfiender» ble brukt.
I flere land (inkludert Norge) kom det vaksinasjonspass, adgangsbegrensninger til restauranter, arrangementer, jobbkrav og reiserestriksjoner som rammet uvaksinerte hardere.
Sosialt press, mobbing og ekskludering forekom – både fra staten og sivilsamfunnet.
Dette passet inn i en klassisk «oss mot dem»-mekanisme: De uvaksinerte ble fremstilt som en trussel mot kollektivet, noe som rettferdiggjorde diskriminering og tap av rettigheter for noen. Flere jurister og etikere kritiserte dette som uforholdsmessig og prinsipielt problematisk, spesielt ettersom vaksinene ikke stoppet smitte like effektivt som håpet.
Hvis myndighetene kombinerer illiberale diktatorisk tiltak med en fiendtlig deling av samfunnet i «oss og dem» så er det viktigste grunnlaget for diktaturet lagt.
Den ekstremismen forskerne ikke vil se
I Europa i dag er det utrolig at det går an å skrive ei tjukk bok om høyreekstremisme uten at man navner verken høyreekstrem islamisme eller rehabiliteringa av nazister og fascister i Ukraina.
Den nazistiske Azov-bevegelsen er jo blitt så stuevarm i Norge at dens folk beveger seg fritt i Stortinget og samarbeider nært med Forsvaret og heimevernet.
Når ikke forskerne viøl se disse virkelig farlige formene for høyreekstremisme så kan vi ikke unngå å kritisere dem for å ha en politisk agenda. De ser det ikke, fordi de ikke vil se det. Og da må vi føye til: Den staten som betaler for forskninga deres har jo hatt langvarig samarbeid med al-Qaida i Idlib i Syria og med Azov i Ukraina siden 2015.
Som forskning er denne boka verdiløs.
Som et tegn i tida er den derimot svært interessant.
Og hva kan myndighetene bruke slik forskning til? Jo, naturligvis for å begrunne sensur, forbud, avlytting og andre diktatoriske tiltak.
Les også:
