Skal Norges fremtid avgjøres i Brussel?

Ursula von der Leyen snakker stadig mer som om Europas framtid skal avgjøres i Brussel. Mer sikkerhetspolitikk, mer militær opprustning, mer felles styring, mer penger til Ukraina og nå nye former for tilknytning for land som ikke engang er medlemmer av EU. Samtidig forventes vanlige europeere å betale regningen.

Det mest oppsiktsvekkende ved talen hennes 16. september var kanskje ikke ett enkelt forslag, men retningen. EU beveger seg stadig lenger fra det økonomiske samarbeidet mange europeere en gang trodde de sluttet seg til. Nå bygges en union som i stadig større grad handler om sikkerhet, forsvar, strategiske råvarer, kunstig intelligens og geopolitisk makt.

Von der Leyen foreslo blant annet et europeisk sikkerhetsråd og tettere samarbeid med land utenfor EU. Canada ble trukket fram som mulig første land i en ny form for «assosiert medlemskap». Problemet er at dette ikke er noen etablert medlemskategori i dagens EU traktater. Likevel lanseres ideen fra toppen før europeerne engang vet hva et slikt medlemskap skal innebære.

For dersom Canada kan tilbys en helt ny modell for samarbeid med EU, hvorfor skal Norge fortsette å behandle EØS avtalen som om den var hugget i stein? Vi har hatt avtalen siden 1994. Europa i 2026 er dramatisk annerledes enn Europa den gangen. Når EU selv diskuterer nye former for tilknytning, må Norge kunne kreve en ny diskusjon om vår egen avtale og hvor mye politisk handlefrihet vi skal avgi.

Enda mer alvorlig er militariseringen. EU har etablert SAFE med opptil 150 milliarder euro i lån til forsvarsinvesteringer. Gjennom Readiness 2030 legges det samtidig til rette for at medlemslandene skal øke forsvarsutgiftene kraftig gjennom mer fleksible budsjettregler. Kommisjonen har selv snakket om et samlet potensial på opptil 800 milliarder euro i ytterligere forsvarsutgifter.

800 milliarder euro!!!!

Når slike summer kan mobiliseres til våpen og militær beredskap, er det legitimt å spørre hvorfor den samme politiske handlekraften ikke brukes på Europas konkurransekraft, energikostnader, industri og sosial trygghet. Europa har allerede betydelige økonomiske utfordringer. Bedrifter konkurrerer med USA og Kina, energikrevende industri presses og mange familier har opplevd kraftige prisøkninger de siste årene.

Likevel er svaret fra Brussel mer opprustning.

Bakgrunnsmaterialet jeg har lest peker også på hvordan EUs forsvarssatsing i økende grad kobles til lånefinansiering. SAFE alene innebærer opptil 150 milliarder euro i lån, samtidig som EU fortsatt skal håndtere gjelden etter NextGenerationEU. Det betyr ikke at Europa ikke trenger et forsvar. Selvfølgelig trenger vi sikkerhet. Men hvor ble det av diskusjonen om hva denne sikkerheten skal koste, hvem som skal betale og hvor grensen går?

Samtidig fortsetter pengestrømmen til Ukraina. Jeg har hele tiden ment at krigen fra 2014 som eskalerte i 2022 må møtes med langt sterkere diplomatiske initiativer. Men i europeisk politikk blir militære løsninger stadig mer synlige, mens ordene forhandling, kompromiss og fredskonferanse nesten forsvinner bak nye våpenpakker. Det er en farlig utvikling.

Europa kan ikke kjøpe seg til varig fred gjennom stadig større våpenbudsjetter alene. Historien burde ha lært oss at sikkerhet også skapes gjennom diplomati, handel, kontakt mellom mennesker og politiske kanaler som holdes åpne selv når forholdet mellom land er på sitt verste.

Ja, og hvor står Norge?

Vi er ikke medlem av EU, men vi blir stadig sterkere koblet til unionens politikk gjennom EØS, NATO og andre samarbeidsordninger. Når Brussel beveger seg mot mer sentralisering og en stadig tydeligere sikkerhets og forsvarspolitisk rolle, må norske politikere slutte å opptre som om enhver utvikling i EU automatisk også skal bli norsk politikk.

Norge må spørre seg hva som faktisk tjener norske interesser.

EØS avtalen må ikke behandles som om den er hugget i stein. Når Europa forandrer seg grunnleggende, må også Norges tilknytning til EU kunne endres. Dersom dagens avtale ikke lenger ivaretar norske interesser og norsk politisk handlefrihet godt nok, må Norge være villig til å si opp EØS avtalen og forhandle fram en ny avtale med EU. Målet må være et moderne samarbeid basert på handel og gjensidige interesser, men med større norsk selvbestemmelse. De som sier at EØS-avtalen ikke kan sies opp, bør lese artikkel 127. Norge kan si opp avtalen med minst tolv måneders varsel. Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om vi kan, men hva Norge skal forhandle fram i stedet, og en ny løsning som vil gi oss større nasjonal handlefrihet samtidig som vi sikrer handel og arbeidsplasser. Når EU selv utvikler nye former for samarbeid med land utenfor unionen, bør Norge kunne legge vår egen type tilknytningsmodell på forhandlingsbordet. 

Norsk utenrikspolitikk må kunne bygge på norske interesser. Og Norge må igjen våge å snakke om diplomati uten at enhver kritikk av militarisering blir framstilt som naivitet.

Det mest urovekkende med von der Leyens tale var derfor ikke Canada, Ukraina eller ett nytt EU organ. Det var bildet av et Europa hvor stadig mer makt, penger og sikkerhetspolitikk samles rundt Brussel mens Norges fremtid sterkere avgjøres i Brussel uten at vi setter ned foten.