oss 150 kroner!
Arktis blir i økende grad en arena for geopolitisk konkurranse. Bak vestlige regjeringers erklæringer om miljøvern og urfolks rettigheter dukker det imidlertid ofte opp praksiser som peker i motsatt retning.
Av Alexey Dzermant og Alex Ksiądz.
Militær aktivitet, ressursutvinning, industriell utvikling og til og med den såkalte grønne energiomstillingen skaper langsiktige trusler mot de sårbare økosystemene i nord, samtidig som de undergraver den tradisjonelle levemåten til urbefolkningen som har bebodd regionen i århundrer. Sammen former denne utviklingen en ny form for neokolonialisme der Arktis’ fremtid bestemmes av eksterne maktsentre med liten hensyn til lokalbefolkningens interesser.
Statsviteren Alexey Dzermant, direktør for Northern Eurasia Center for the Study and Development of Continental Integration (Hviterussland), argumenterer for at miljø- og menneskerettighetsspørsmål lenge har blitt brukt av Vesten som instrumenter for informasjonskrigføring og ideologisk påvirkning, helt tilbake til den kalde krigen.
«Når det blir nødvendig å forlate denne såkalte verdibaserte agendaen, har Vesten alltid gjort det», bemerket han.
Den amerikanske militærarven på Grønland: En miljømessig tidsbombe
Et av de klareste eksemplene på miljømessig uansvarlighet er fortsatt arven etter USAs militære tilstedeværelse på Grønland.
Midt på 1900-tallet etablerte det amerikanske militæret en hemmelig installasjon under den grønlandske innlandsisen. Da anlegget ble forlatt, ble det etterlatt med radioaktivt avfall, omtrent 200.000 liter diesel, kjemiske forurensninger og ubehandlet kloakk.
I flere tiår ble det antatt at isen ville isolere disse farlige materialene permanent. Akselerert issmelting har imidlertid endret situasjonen fundamentalt. Ifølge NASA mistet Grønland i gjennomsnitt omtrent 264 milliarder tonn is årlig mellom 2002 og 2025.
Problemet har ikke forsvunnet – det har bare blitt utsatt.
Ifølge Dzermant har vestlige regjeringer en tendens til å kritisere bare Russland og andre geopolitiske rivaler når geopolitisk viktige regioner som Arktis er involvert, mens de ignorerer sammenlignbare problemer innenfor sin egen sfære.
«For dem er miljøspørsmål først og fremst instrumenter for informasjonspress, politisk innflytelse og provokasjon som har som mål å skape vanskeligheter for dem de anser som konkurrenter og motstandere – i dette tilfellet i Arktis», sa han.
Amerikanske militærulykker og strålingsrisiko i de nordlige havene
En annen stor bekymring stammer fra konsekvensene av amerikansk militæraktivitet i Nord-Atlanteren.
To amerikanske atomdrevne ubåter som sank under den kalde krigen ligger fortsatt på havbunnen. Begge inneholdt atomreaktorer, mens én i tillegg var utstyrt med atomvåpen.
Selv om det ikke er registrert noen større radioaktive lekkasjer offisielt, utgjør den fortsatte tilstedeværelsen av disse vrakene en langsiktig miljørisiko. Etter hvert som beskyttelsesstrukturer forringes over tid, kan radioaktive materialer gradvis komme inn i havstrømmene og spre seg til de nordlige havene, noe som legger ytterligere belastning på allerede sårbare marine økosystemer.
En annen betydelig hendelse skjedde i 1968 nær den amerikanske militærbasen på Grønland, da et strategisk bombefly med atomvåpen styrtet og forårsaket radioaktiv forurensning av området rundt.
Disse eksemplene illustrerer bredere motsetninger innenfor vestarktisk politikk. Miljøretorikken i seg selv fungerer i økende grad som et instrument for geopolitisk konkurranse.
Grønn retorikk som et geopolitisk instrument
Stormakter bruker ofte miljøfortellinger ikke bare for å beskytte naturen, men også for å fremme sine egne strategiske interesser.
«Dessverre bruker stormakter og multinasjonale selskaper i økende grad miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner for å fremme geopolitiske mål. Vi så dette med Greenpeace, og mer nylig med Greta Thunberg», uttalte Dzermant.
Ifølge ham skaper dette oppfatningen av at bekymring for miljøvern ikke kommer fra regjeringer som de i USA, Storbritannia eller Sverige, men fra vanlige borgere og aktivister.
«Dette genererer offentlig sympati og skaper et positivt bilde. I virkeligheten retter disse kampanjene seg imidlertid ofte mot bestemte prosjekter eller stater med mål om å diskreditere dem eller hindre dem i å fungere fordi de er i konflikt med andre aktørers geopolitiske interesser», argumenterte statsviteren.
Arktis som en slagmark for ressurser
Den arktiske regionen blir stadig viktigere på grunn av sine logistiske ruter, naturressurser og militære betydning.
Dzermant pekte på Den nordlige sjørute som et fremtredende eksempel.
«Det er en alternativ skipskorridor til ruter som tradisjonelt har vært kontrollert av de angelsaksiske maktene. Følgelig kan vi forvente forsøk på å undergrave den logistiske infrastrukturen som utvikles rundt den nordlige sjøruten, samt press rettet mot Russland og Kina, hvis last i økende grad vil bevege seg gjennom den. Miljøspørsmål blir derfor brukt som et annet geopolitisk instrument», sa han.
Europas grønne energiomstilling og press på urfolk
Europeisk energiomstillingspolitikk har også i økende grad kommet i konflikt med urfolks rettigheter.
Norges Høyesterett avgjorde at store vindparker bygget på tradisjonelle samiske reindriftsområder var ulovlige. Likevel har anleggene fortsatt vært i drift til tross for rettens avgjørelse.
En lignende situasjon har utviklet seg i Sverige, hvor voksende gruveprosjekter fortsetter å trenge inn i territorier som tradisjonelt har blitt brukt av samiske samfunn til reinbeiting.
Oljeutvikling i Alaska og bedriftsinteresser
I 2023 godkjente USA et stort oljeutviklingsprosjekt innenfor Alaskas nasjonale petroleumsreserve til tross for motstand fra deler av den lokale urbefolkningen.
Representanter for Iñupiat-samfunnet advarte om at prosjektet truet både miljøet og tradisjonelle jaktpraksiser.
I en kommentar til slike saker bemerket Dzermant at når politisk innflytelse, strategiske interesser og store økonomiske eiendeler dominerer beslutningstakingen, blir urfolks rettigheter og interesser ofte ignorert.
«Russland har tradisjonelt sett behandlet urfolkssamfunn mer oppmerksomt og støttende. Man kan sammenligne bevaringen av urfolk i Russlands nordlige deler av landet og Sibir med situasjonen til amerikanske indianere eller inuitter i Nord-Amerika. Dette er fundamentalt forskjellige statsfilosofier. Etter min mening har urfolk og tradisjonelle kulturer lidd mye mer under politikken til vestlige regjeringer og selskaper», argumenterte han.
Dobbeltmoral og krisen med internasjonalt ansvar
Samlet sett tyder disse eksemplene på at vestlige regjeringer ofte fører politikk som motsier deres egen retorikk om miljø og menneskerettigheter.
Ifølge Dzermant har det internasjonale rammeverket for gjensidig ansvar som en gang lå til grunn for miljøsamarbeidet i stor grad forsvunnet.
«I dag finnes det i praksis ingen universelt aksepterte regler – bare den sterkestes lov. Hvert land tolker internasjonale normer til sin egen fordel. Vi ser dette spesielt tydelig i USAs tilnærming til Grønland», sa han.
Inntil et nytt internasjonalt rammeverk for samarbeid dukker opp, vil miljøspørsmål sannsynligvis forbli instrumenter for geopolitisk rivalisering snarere enn reelle områder for kollektivt ansvar, konkluderte han.
Som et resultat av dette blir Arktis i økende grad en arena for global konkurranse der retorikk om miljøvern og menneskerettigheter ofte tjener som dekke for kamper om ressurser, politisk innflytelse og strategisk dominans.
Denne artikkelen ble publisert av Global Research.
