Statens antistatlige virksomhet

I uttalelser fra regjeringa, i sikkerhetsvurderinger fra etterretningstjenestene og i offentlige utredninger dukker det stadig opp begreper som «antistatlig tankegods».

Hvis man graver litt i dokumentene vil man se at myndighetene er ute av stand til å gi en stringent, etterrettelig og klar definisjon av hva dette dyret er for noe. Og det er alvorlig fordi det brukes til å kriminalisere kritikk som regjeringa og myndighetene misliker. Man kan si at gjennom å slenge om seg med slike begreper driver myndighetene med antistatlig virksomhet fordi de rokker ved det legitime grunnlaget for det norske demokratiet.

I NOU 2024: 3 (Felles innsats mot ekstremisme) og relaterte meldinger beskrives antistatlige strømninger og tankegods slik:

Det skilles mellom ideologisk drevet antimyndighetsekstremisme, konspirasjonsfortellinger og enkeltsaksorientert motstand.

Et sentralt element er at staten ikke har et legitimt grunnlag for maktutøvelse. Statens lover og regler ses i stedet som verktøy som krenker den enkeltes frihet og suverenitet.

Dette knyttes ofte til konspirasjonsteorier, avvisning av statens autoritet og i noen tilfeller til vold eller trusler mot folkevalgte/myndigheter.

Smak på det: «antimyndighetsekstremisme, konspirasjonsfortellinger og enkeltsaksorientert motstand».

I Meld. St. 13 (2024–2025) om ekstremisme heter det at «få personer slutter opp om tankegodset om at staten ikke er legitim», og det knyttes til marginale fenomener i Norge, men med referanser til internasjonale eksempler som Reichsbürger-bevegelsen i Tyskland eller hendelser i USA.

PST har brukt lignende formuleringer i trusselvurderinger i flere år (f.eks. økt aktivitet blant personer med antistatlige overbevisninger under pandemien). De beskriver det som ideer om at staten mangler legitim makt.

Begrepet dukker opp i sammenheng med forebygging av ekstremisme, der det ses som en del av bredere antidemokratiske holdninger (sammen med høyreekstremisme, islamisme osv.).

Det brukes bredt i politiske dokumenter for å omtale holdninger som avviser statens legitimitet, ikke bare voldelig ekstremisme.

Har myndighetene gjort noe forsøk på å skille disse begrepene fra legitim kritikk av staten, byråkrati eller politikk?

Ja, de erkjenner utfordringen og forsøker å skille, men innrømmer at grensene er krevende å trekke. Dette kommer tydelig frem i sentrale offentlige dokumenter som NOU 2024: 3 (Felles innsats mot ekstremisme).

Rapporten slår fast:

«Det kan være krevende å trekke opp klare grenser mellom hva som er legitim kritikk av makt og myndigheter, og hva som er ekstremt og underminerende for demokratiet i dette landskapet».

Regjeringa/PST-kommisjonen påstår seg å være bevisst på risikoen for at begrepet kan gli over i å fange inn ordinær kritikk.

Men mon det.

Mange kritikere (både i debatt og høringssvar) mener skillet i praksis blir for vagt, og at begrepet kan brukes til å stigmatisere systemkritikk, konspirasjonsteorier eller sterk mistillit til myndigheter.

NOU 2024:3 inndeler antistatlige strømninger i flere kategorier (ikke alle er ekstreme eller voldelige):

1. Vold og trusler mot folkevalgte/politikere.
2. Ideologisk drevet antimyndighetsekstremisme (prinsipiell avvisning).
3. Konspirasjonsfortellinger som underminerer myndighetene.
4. Enkeltsaksorientert antimyndighet (som kan eskalere).

Igjen denne tåketalen: «antimyndighetsekstremisme», «Konspirasjonsfortellinger som underminerer myndighetene» og «enkeltsaksorientert antimyndighet».

Ingen holdbar definisjon av «konspirasjonsteorier»

Regjeringen, PST og NOU 2024:3 bruker begrepet «konspirasjonsteorier» (eller «konspirasjonsfortellinger»/«konspirasjonssnakk») flittig i ekstremisme- og radikaliseringsarbeid, men de gir ingen streng, operasjonell eller juridisk definisjon som lar seg skille skarpt fra vanlig kritikk, mistillit eller alternative forklaringer.

PSTs ordbok: «Ideen om at myndigheter og samfunnstopper konspirerer med, eller jobber for, et hemmelig nettverk eller en skjult elite som ønsker å ta over makten i verden.» Dette er en typisk beskrivelse av antistatlige konspirasjonsteorier.

Disse begrepene er elastiske som gummistrikker.

Mange historiske konspirasjoner har vist seg sanne (f.eks. Watergate, overvåkingsprogrammer). Grensen mellom «teori» og «avsløring» kan bli retrospektiv.

Kritikk av reell maktkonsentrasjon (lobbyisme, EU/EØS-suverenitet, internasjonale organisasjoner, teknologigiganter) kan lett stemples som «konspirasjonstenkning» hvis man legger til ideer om hemmelig koordinering.

For ti år siden (ca. 2016) ville en påstand om nære bånd mellom Terje Rød-Larsen, Mona Juul og Jeffrey Epstein – inkludert økonomiske forbindelser, flyturer, lån og vilje-inntekter – blitt sett på som en typisk «elitenettverk-konspirasjonsteori» av mange, inkludert medier og myndigheter. Seinere dokumenter (Epstein-filene) og norsk etterforskning har vist substansielle kontakter: lån, kommunikasjon, testament-bestemmelser til barna deres, flyreiser og pågående korrupsjonsetterforskning av Økokrim i 2026.

PST og andre bruker begrepet «konspirasjonsteori» ofte nedsettende for å signalisere tvilsom påstand uten tilstrekkelige bevis. Når bevis dukker opp senere, blir det sjelden en stor selvrefleksjon offentlig – man sier heller at «denne konkrete saken hadde hold i seg, men generell konspirasjonstenkning er fortsatt problematisk».

Når vi ser at dette diffuse «antistatlig tankegods» koples med det tvilsomme begrepet «konpirasjonsteorier» så får vi et juridisk ubrukelig begrepsapparat. Begreper som eventuelt skal avgjøre om folk skal overvåkes, miste jobben eller dømmes må være så stringente og klare som mulig, og det er ikke disse.

Når begreper som skal rettferdiggjøre statlig overvåking eller tiltak mot borgere er så diffuse, så uklare så intellektuelt tvilsomme, svekkes rettssikkerheten og tilliten. Flere uavhengige stemmer har advart mot akkurat denne diffuse tilnærmingen, spesielt i lys av pandemiperioden og utvidet overvåkingskapasitet.

Men ingenting tyder på at denne kritikken biter på Jonas Gahr Støre og hans folk eller på etterretningstjenestene. I virkeligheten er det de som er de antistatlige fordi de underminerer den grunnlovsmessige og demokratiske forankringa til staten og bruker statens maktmidler til å fremme sine egne interesser.