Det er typisk norsk å være god – til å knuse barnefamilier?

Da Gro Harlem Brundtland i sin tid proklamerte at «det er typisk norsk å være god», så hun neppe for seg at merkelappen litt over tre tiår senere skulle tvinges inn i en beksvart, institusjonell kontekst. Men i dag feirer Kultureliten at den norske filmen Fjord – som nettopp setter et nådeløst søkelys på det norske barnevernet – har vunnet den gjeve Gullpalmen i Cannes. Det er historiens første norske Gullpalme, og ironien svir i øynene: Vi feires internasjonalt for kunsten som skildrer våre egne systematiske overgrep på hjemmebane.

For mens champagnekorkene spretter i Cannes, fortsetter den velsmurte statlige maskinen her hjemme å male i stykker barn og familier. Spørsmålet tvinger seg frem: Hva vil det egentlig si å være «god på norsk» i dag?

Alarmen fra Valdres: Et system uten kontroll

I april 2025 sto en rystet allmennlege med 40 års erfaring, Sigurd Nes, foran kommunestyret i Nord-Aurdal. Hans budskap var ikke til å ta feil av: Forholdene i Valdres er ute av kontroll. En kommunal revisjonsrapport avslørte at fire Valdres-kommuner lå svimlende 40–60% over landsgjennomsnittet når det gjaldt omsorgsovertakelser.

Nes skildret en brutal virkelighet der barn fjernes med makt basert på psykolograpporter som fremstår som rene bestillingsverk fra barnevernets side. Legen beskrev det som:

«…et absurdteater, den Kafka-prosess som utspiller seg i barnevernet. Et barnevern som låser seg umiddelbart i en konstruert virkelighetsoppfatning og som vedblir å tviholde på sin beslutning…»

Dette skjer til tross for at moderne medisinsk og psykologisk kunnskap slår fast at dype adskillelsestraumer gir livslange, ubotelige skader. Likevel rulles akuttvedtak og tvang ut i et tempo som minner mer om en industri enn om omsorg.

EMD-dommer på samlebånd og sabotasje i systemet

Norge er ikke bare «god» på film, vi er også i europatoppen når det gjelder å bli dømt for brudd på menneskerettighetene i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Saker som Lillian Grande-saken og en lang rekke andre dommer har slått fast at norsk praksis bryter med retten til familieliv (EMK artikkel 8).

EMD krever at det umiddelbart skal legges en plan for rask tilbakeføring av barnet til foreldrene etter en overtakelse. Men det norske systemet saboterer og trenerer disse kravene. Det treneres på tid, måned etter måned, år etter år, inntil barnet har fått en «ny tilknytning» til fosterhjemmet. Da lukkes fellen permanent.

Når barn først havner i barnevernets institusjoner, kan tragediene bli fullstendige. Et rystende eksempel er den groteske kriminalsaken der 16 år gamle Shada ble drept på en barnevernsinstitusjon i Stavanger – en sak preget av det kritikerne beskriver som sabotasje i rettssystemet og en øredøvende stillhet i pressen.

Profitten bak tårene

Bak denne humanitære fasaden skjuler det seg også enorme økonomiske interesser. Barnevern er blitt butikk. Private kommersielle aktører og konsulenter håver inn millioner på å drifte institusjoner og skrive de «riktige» sakkyndige rapportene som barnevernet etterspør. Det er et system med store økonomiske fortjenester for de involverte aktørene, mens barnebefolkningen betaler prisen med tapte liv og ødelagte fremtider.

Tidligere rapporter, som Fjeld-rapporten fra Bergen, har vist at barnevernets håndtering i 9 av 10 analyserte saker var under enhver kritikk. Det avdekkes alvorlige feil over hele linjen, men systemet er immun mot kritikk. Det mangler evne til sunnt bondevett og ekte selvransakelse.

Den norske schizofrenien

Det er her den dype, norske schizofrenien åpenbarer seg. Vi elsker å sole oss i glansen av internasjonal anerkjennelse. Vi klapper oss selv på skulderen når filmen Fjord vinner priser for å skildre nettopp den råskapen som staten utøver mot sine egne borgere. Men i det øyeblikket lysene slukkes i kinosalen, snur vi ryggen til de faktiske ofrene.

Hvis det å være «god på norsk» betyr å opprettholde en institusjonalisert praksis som terroriserer barn og familier, samtidig som vi eksporterer vår påståtte moralske overlegenhet til utlandet, da har begrepet mistet all verdighet.

Det kreves et oppgjør. Vi trenger en hurtigarbeidende, uavhengig sannhetskommisjon – ikke bare i Valdres, men i hele landet. Det er på tide å stanse traumatiseringen av norske barn. For enn så lenge er det bare én ting det norske systemet beviselig er verdensmestere i: Å lukke øynene for sine egne overgrep. 

Steven Crozier