oss 150 kroner!
19 år gammel valgte jeg å bli medlem av Sosialistisk Folkeparti (SF) og ungdomsorganisasjonen, sosialistisk ungdomsforbund (SUF). Det var en naturlig fortsettelse av en periode som medlem av «Midt-Telemark fredslag». Medlemskapet i SF endte med at jeg var delegat på Landsmøtet i 1969 der det blei en splittelse mellom SUF og SF, og jeg fulgte SUF videre.
Jeg var grunnleggende opptatt av tre spørsmål. Det første var hvordan Norge kunne utvikle seg til et sosialistisk samfunn bygd på felleskap når det gjaldt eiendom og fordeling. Det andre var hvordan vi kunne hindre krig og unngå at atombomba ble bli brukt. Det tredje var internasjonalt solidaritetsarbeid. Spesielt var solidaritets-arbeidet for det vietnamesiske folk og mot USAs krigføring viktig. I 1973 blei AKP m.l. danna, og jeg blei en del av den bevegelsen.
Nå hadde AP definitivt forlatt ideen om sosialisme, og gjennom NATO-medlemskapet og USA-alliansen stilt seg på den gale siden av kampen for internasjonal solidaritet. Jeg blei også aktiv i fagbevegelsen, og har i perioder jobba som tillitsvalgt i tillegg til jobben som elektriker. LO har alltid vært en flott arena i kampen for et bedre Norge for arbeidsfolk, og for internasjonalt solidaritetsarbeid.
Forholdet til det militære og NATO har en spesiell plass i min historie. Jeg forandra meg fra pasifist til politisk militærnekter p.g.a. Vietnamkrigen og USAs mislykka invasjon på Cuba. Politisk militærnekting var ikke tillatt, og jeg fikk 90 dager i Drammen kretsfengsel. Så måtte jeg likevel avtjene den såkalte verneplikten. På Porsangermoen blei vi hele tida forsøkt opplært i at vi måtte sikte på Ivan (les russiske soldater og folk) Da jeg spurte om det ikke var bedre å snu våpna og arrestere vårt eget befal for å unngå krig, blei jeg ikke særlig populær blant de med stjerner og vinkler. Men jeg blei valgt til landsutvalget for tillitsvalgte i forsvaret, og opplevde mye tankevekkende.
En av episodene det året, var da soldaten Narve Trædal offentligjorde meldinger i sambandsnettet under en NATO-øvelse. Der sto det at militære styrker skulle settes inn mot streikende arbeidere på Marienborg verksted i Trondheim og folk som demonstrerte mot USAs krigføring i Vietnam. (Dette er dokumentert i boka «Soldaten som ikke ville tie»).
Noe jeg lærte mye om i min tid i AKP, var spørsmålet om Imperialisme. At årsaken til krig ikke skyldtes først og fremst menneskelig ondskap, men var et redskap for de som har makt til å herske i land, til å erobre råvarer og utnytte og utbytte arbeidskraft. Det militære blir et redskap til å skaffe seg rikdom og vinne i den internasjonale konkurransen om profitt og eiendom. «Krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler» sa militæranalytikeren Clausewitz. Jeg hevda at arbeiderungdom ikke skulle la seg bruke som kanonføde og drepe hverandre for de rikes interesser.
Jeg veit at et forsvar kan brukes til å forsvare nasjonal sjølråderett mot okkupasjon, slik det skjedde i Norge under krigen mot nazi-regimet i 1940-45. Men NATO blei bygd opp etter krigen, og har fortsatt å ekspandere også etter at Warszawapakten blei nedlagt på 1990-tallet. Den viktigste lærdommen fra både første og andre verdenskrig er at vi bør jobbe for fred, nedrustning og fredelig sameksistens mellom nasjoner, slik FN-pakten blei grunnlagt på.
Jeg gikk ut av AKP i 1990, men fulgte Rød Valgallianse og senere partiet Rødt. Jeg har alltid sagt at SV er mine nærmeste venner politisk, og at AP er et bedre parti for arbeiderklassen i Norge en Høyre. Men i spørsmålet om krig, fred og imperialisme, så har begge partiene svikta.
SV støtta bombinga av Serbia i 1999 og Libya i 2011. SV har fjerna utmelding av NATO i arbeidsprogrammet sitt. AP, ved statsminister Stoltenberg og utenriksminister Støre, sto direkte ansvarlig for de norske bombetoktene over Libya. Og AP har, med våpensalg (indirekte) og politisk og økonomisk støtte til Israels okkupasjon og folkemord, et direkte ansvar for det som skjer. Dette har gjort både SV og AP til uaktuelle partier å være medlem av for meg.
Det var godt å ha Rødt som motstemme. Så skjer «den gamle historien igjen». Toppledelsen og Stortingsrepresentantene (med et unntak) får flertallet i partiet med på å sende våpen til Ukraina sjøl om det er brudd på prinsipprogrammet. Og de er med på å bevilge titalls milliarder til krigføringa. Nå har fredsarbeid blitt et fremmedord. Og Stoltenbergs uttalelse som NATO-leder «våpen er veien til fred» blir nå også Rødt sin politikk.
Jeg hadde en artikkel i TA med tittelen «Krig og Militarisme» Det var en kritikk av en generell militarisering av samfunnet, og en vanvittig opprustning av Norge og NATO. En uke etter kom det over nyhetene at et enstemmig Storting (også Rødt) hadde stemt for «Forsvarsforliket». «Forsvarsforliket» er en 12 års plan for opprustning og styrking av Norge og NATO militært. Det skal bevilges nye 610 milliarder, og over 1600 milliarder totalt. Jeg vil også hevde at det finnes ingen gode argumenter for Russland truer Norge militært. Og at Kina er en trussel er helt absurd. Faren er at vi blir en slagmark i en stormaktskrig. Det er militærindustrien som er de store vinnerne. Og statsminister J G Støre topper det hele med å skremme og skape frykt med uttalelsen «ber nordmenn være forberedt på krig» på frigjøringsdagen 8 mai i år.
Hva milliardene i det såkalte forsvarsbudsjettet kunne brukes til av økt velferd i kommunene, og for et bedre miljø m.m. er ikke lenger Rødt-politikk.
Da jeg fikk nyheten om at Rødt var en del av denne planen for opprustning, følte jeg at jeg blei kasta ut av Rødt. Man kan godt leve med og være uenig i mange politiske spørsmål i et parti. Men ikke i det som må være grunnplanken i det partiet man er medlem av.
Innenfor murene på Stortinget sprer det seg ofte en form for maktsyke og Stortings-opportunisme. Man vil gjerne være en del av makta, og ikke en motstemme for nedrustning og sosialisme. Nå har den sykdommen smitta Rødt. Rødt er fortsatt mine nære venner politisk, står for veldig mye bra politikk, men det er ikke lenger mitt parti.
Men det finnes det heldigvis andre organisasjoner som jobber for fred og nedrustning.
Ragnar Steinstad
