oss 150 kroner!
Ærede delegater, statsoverhoder
Ledere av nasjoner, distingverte representanter for store og små folk!
Jeg hilser dere ikke som en karrierediplomat eller som en mann avlet for bankettsaler og håndtrykk. Jeg kommer ikke til dere og snakker det innøvde språket til polert politikk. Jeg kommer til dere som en soldat for mitt folk, som en vokter av et såret land, som en sønn av et kontinent som har båret verdens kors, men aldri har båret dets krone.
(Dette er en oversettelse av en engelskspråklig transkripsjon.)
Mitt navn er kaptein Ibrahim Traoré, president i Burkina Faso, og i dag taler jeg ikke bare for de 22 millioner sjelene i min nasjon, men for et kontinent hvis historier har blitt forvrengt, hvis smerte har blitt ignorert og hvis verdighet gjentatte ganger har blitt auksjonert bort ved utenlandske interessers alter.
Afrika er ikke tiggeren. Afrika er ikke en slagmark. Afrika er ikke ditt eksperiment, din marionett, ditt lager av råvarer. Afrika reiser seg ikke for å knele, men for å stå. Og i dag sier jeg foran denne store forsamlingen av nasjoner at Afrika ikke vil knele for den falske generøsiteten i global politikk.
I flere tiår har dere sendt oss hjelp med én hånd mens dere trekker ut vårt livsblod med den andre. Dere bygger brønner i landsbyene våre mens selskapene deres drenerer elvene våre.
Dere donerer vaksiner, men patenterer kurene. Dere snakker om klimahandling, men fortsetter å finansiere de samme kreftene som brenner skogene våre og tørker ut innsjøene våre. Hva slags generøsitet er dette? Den typen som metter munnen, men stilner stemmen, den typen som holder en mann i live akkurat nok til å holde ham avhengig. Vi er ikke blinde for dette hykleriet.
La meg være tydelig. Vi er ikke utakknemlige for oppriktig humanitær bistand, men vi avviser en global orden som kamuflerer utnyttelse som partnerskap.
Vi avviser finansinstitusjoner som låner ut med én hånd og stjeler suverenitet med den andre.
Afrika ønsker ikke lenger veldedighet. Vi ønsker rettferdighet. Vi ønsker kontroll over våre egne skjebner.
Om kolonialismens lenker og dens moderne etterkommere.
Våre sår begynte ikke med oss. De var arvene fra en galskap innen imperiumbygging som ikke så på oss som mennesker, men som arbeidskraft.
Mine forfedre ble ikke konsultert da kart ble tegnet med linjaler og kompass i Berlin. Burkina Fasos grenser, som grensene til mange afrikanske nasjoner, ble ikke hugget av våre forfedre, men av menn som aldri hadde satt foten på vår jord, som ikke visste noe om våre språk, våre stammer eller vår ånd. I dag har kolonialismen et nytt ansikt. Den har på seg dresser. Den er vert. Den signerer kontrakter i Genève, Paris og Washington. Men den tar fortsatt imot uten samtykke. Den dikterer fortsatt i stedet for dialoger. Den tier fortsatt i stedet for å lytte. Hvis du vil snakke om fred, la oss begynne med å avlære arrogansen om at fred er noe bare du kan lære oss.
Om ressursutnyttelse og myten om utvikling.
De kaller det utvikling som om tyveri av århundrer ikke satte oss tilbake. Som om gullet fra våre landområder, diamantene fra våre elver, oljen under våre føtter, ikke bygde selve skyskraperne som denne forsamlingen sitter i.
La oss snakke tydelig, for Afrika er rikt. Rikt på mineraler, kultur, visdom og ungdom. Men dere har lært oss å måle rikdom i BNP og eksportverdi. Dere kaller det utvikling når et utenlandsk selskap eier 90 % av en gullgruve på vårt land. Dere kaller det fremskritt når sikkerhetsstyrkene deres vokter koboltgruver, men ikke barnas skoler. Det er ikke fremskritt. Det er piratkopiering med juridiske dokumenter. Fra nå av vil vi definere utvikling på våre egne premisser. Utvikling som plasserer barn i klasserom, ikke mineraler på lasteskip. Utvikling som respekterer landet, folket og sjelen til en nasjon på grunn av suverenitet og innblanding.
Hvorfor blir vi kalt ustabile når en afrikansk nasjon tar uavhengige valg? Hvorfor blir vi stemplet som en trussel når vi søker militært samarbeid utenfor kolonisfæren? Burkina Faso har valgt å gå en vei av suverenitet som ikke er en trussel mot freden. Det er en erklæring om voksenlivet. Vi er ikke lenger under deres vergemål. Vi er ikke lenger deres juniorpartnere i diplomati.
Vi er et fritt folk. Hvis en nasjon velger partnere som respekterer den i stedet for å utnytte den, er det ikke opprør. Det er visdom. La det bli kjent at ingen utenlandsk makt vil diktere Burkina Fasos allianser. Vi vil bygge relasjoner basert på gjensidig respekt, ikke historisk skyld eller nåtidens trusler.
Om terrorisme og fabrikasjonskriger.
Dere spør hvorfor det er vold i Sahel. Dere spør hvorfor ungdommen vår tar til våpen. Men dere spør ikke hvem som tjener på at gruvene våre bevoktes av private leiesoldater mens landsbyene våre forblir sårbare. Dere spør ikke hvordan våpen kommer til ørkener som ikke produserer stål. Dere spør ikke hvorfor fredsbevaring aldri ser ut til å avslutte krigen.
Sannheten er at mange av de såkalte løsningene på afrikanske sikkerhetsproblemer bare er forretningsmodeller. Endeløs konflikt har blitt et marked, og afrikansk lidelse har blitt en abonnementsbasert tjeneste.
Burkina Faso har bestemt seg for å bryte den sirkelen. Vi vil bekjempe terror, men ikke med avhengighet. Vi vil sikre nasjonen vår, ikke med utenlandske diktater, men med nasjonal verdighet.
Om migrasjon og menneskelig verdighet.
Vi vil ikke at ungdommen vår skal drukne i Middelhavet. Vi vil ikke at våre skarpeste hoder skal flykte til land som en gang kalte oss villmenn. Vi vil ikke ha pengeoverføringer. Vi vil ha grunner til at folket vårt skal bli. Hvorfor flykter ungdommen vår, ikke fordi vi mangler skjønnhet, men fordi vi er skapt til å mangle muligheter? Ikke fordi vi hater landet vårt, men fordi landet vårt blir behandlet som andres eiendom.
Migrasjon er ikke en krise. Det er et symptom på kriger vi ikke startet. På lån vi ikke trengte. På en verdensorden som forteller ungdommen vår om deres eneste verdier utenfor sine egne hjem. Løsningen er ikke grensegjerder. Løsningen er rettferdighet for folket. Om Afrikas plass i verden. Afrika er ikke en feil som må fikses. Afrika er ikke et mislykket kontinent. Afrika er verdens livmor, sivilisasjonens vugge, vokteren av morgendagens håp. Vi har blitt gjort usynlige i globale beslutninger som påvirker oss dypt. I FNs sikkerhetsråd har Afrika med 54 suverene nasjoner ingen permanent plass.
Hvilken rettferdighet kaller dere det balanse? Vi kaller det et svik når dere snakker om demokrati, men likevel opprettholder en global struktur der de få mektige nedlegger veto mot drømmene til de mange. Vi vil ikke lenger hviske i rom der vi fortjener å snakke med full stemme.
Om tro og åndelig verdighet.
Vi er et åndelig folk. Før katedralene deres sang våre forfedre til himmelen. Før misjonærene deres kjente vi elvenes språk og lovene i den hellige skogen. Kristendommen kom, islam kom, og vi mottok dem ikke som slaver, men som søkere. Men nå spør vi om kirken og moskeen vil stå sammen med oss, virkelig sammen med oss når alle mennesker blir fordrevet av grådighet maskert som globalisering? Vil prekestolen deres gjengi våre rop eller bare gjenta de mektiges sanger? Troen må også avkoloniseres. De må vandre med de fattige, ikke de privilegerte.
Om enhet blant afrikanske nasjoner.
Dette er ikke en tale fra ett land. Dette er bevegelsen til et kontinent. Du ser Mali, Niger og Burkina Faso danne et nytt bånd. Du frykter vår enhet. Hvorfor? Fordi det truer myten om at Afrika bare kan reise seg under din veiledning. Vi forener oss ikke for å føre krig, men for å føre verdighet for å samle motet vårt til å dele styrke for å beskytte hverandre når verden vender ryggen til oss. Panafrikanisme er ikke en drøm, det er vår livline. Og vi vil bygge den stein for stein, hjerte for hjerte, med eller uten din godkjenning.
Til Afrikas ungdom, til den unge gutten som selger appelsiner langs veikanten, til jenta som går 10 kilometer for å gå på skolen. Til barnet hvis eneste valg er en stein, men som drømmer om stjerner. Du er grunnen til at vi kjemper. Ikke tro løgnen om at kontinentet ditt er forbannet. Du er velsignelsen. Misunn ikke utenlandske pass. Vær stolt av navnet ditt, landet ditt, dine røtter. Verden applauderer deg kanskje ikke nå, men fremtiden vil ære navnet ditt.
Sluttord. Vi vil ikke knele. Jeg kommer ikke for å erklære krig. Jeg kommer for å erklære vilje. Så vi vil ikke knele i frykt. Vi vil ikke knele for utenlandske banker. Vi vil ikke knele for utdaterte imperier som utgir seg for å være venner. Afrika ber ikke om en plass ved deres bord. Vi bygger vårt eget – et bord der ingen barn spiser sist. Der ingen nasjon blir brakt til taushet fordi den mangler atomvåpen. Der rettferdighet ikke filtreres gjennom rase eller historie, men der vårt pust deles. Dette er vår visjon, og dette er vårt løfte. La verden høre det i dag og alltid: Afrika vil ikke knele!
Takk!
