oss 150 kroner!
Hun kom småløpende mot termotraileren med et alvorlig, nesten anstrengt uttrykk i ansiktet. Før vogntoget sto stille var hun på plass utenfor vinduet.
Klassekampen, april 1988.
-«Wo fahren Sie?»
Klokka var 7.30. Jeg hadde lossa et parti laks inne i Hamburg sentrum, og fått et par timers søvn før det. Øya var fulle av sand. Syra bobla i magen. Den mørke januarmorgenen var sur og kald. Hvor jeg skulle?
– «Losse hos Sudfish her på fiskemarkedet, deretter Bremerhaven og Cuxhaven». Og etter det igjen, Amsterdam, men det trengte ikke hun å vite.
– «Kan jeg få bli med?»
Hun kunne være mellom 25 og 45, akkurat så ubestemmelig. Kledd i en uformelig brun/grønn parkaslignende sak som skjulte kroppen. Middels høy, med nye, stive dongeribukser som forsvant ned i et par mørke støvletter.
– «Hvor skal du? Holland?»
– «Ja, Holland!»
Svaret kom litt for raskt. Det virka som hun ville sagt ja om jeg hadde foreslått Danmark eller Frankrike og.
Jeg stirra på henne, men sa ikke noe.
– «Skal du kjøre motorveien?»
Jeg fortsatte å stirre, og nikka kort.
-«Kan jeg bli med opp til motorveien i alle fall, til et av stedene fernfahrerne stopper? «
«She was looking for a ride through the night…»
Hun lukta trøbbel. På den andre sida synes jeg synd på henne. Jeg nølte.
-«OK da. Hopp inn».
Jeg flytta vekk bag’en med t-skjortene så hun fikk sitteplass. Hun satte seg ytterst på setet. Stirra langt og tomt framfor seg. Sa ingenting. Kjederøykte. Minna meg om ei bikkje som venta på herren sin.
Vi måtte vente ti minutter på lossegjengen. Etter tre lange minutter sa hun:
-«Askebeger?»
Jeg trøkka ned vinduet på hennes side med den elektriske vindusbryteren.
-«Der!»
Jeg liker ikke at folk røyker i bilen. Hun fortsatte å røyke og se rett fram. Tausheten blanda seg med røyken og la seg som et surt teppe rundt oss.
Jeg tok initiativet.
-«Skal du besøke noen i Holland?»
Hun rista stivt på hodet.
-«Jeg leiter etter en mann jeg kan sove hos.»
Jeg skvatt litt. Hun så ikke ut som de vanlige horene som vanker på Fishmarkt om natta. Meinte hun «sove hos» eller «ligge med?»
– «Har du haika i heile natt?»
Hun hadde sovet på sjømannshjemmet i Hamburg.
Plutselig snudde hun seg mot meg;
-«Jeg har rømt hjemmefra». Som en sjuåring som har gjort noe galt.
Hun åpna seg på gløtt. 32 år. Karl Heinz hadde banka henne med tysk grundighet de sju siste åra. Jobb på kontor. Ingen barn. Aldri vært utafor Kassel før nå. Og nå var hun ganske langt utafor.
– «Du er altså på jakt etter en ny mann du kan bo hos?»
Denne gangen nikka hun energisk.
– «Gjerne en danske! Er du dansk?»
Jeg droppa henne på Hollenstedt Tankstelle. Det stod tre De Haan-biler der, og jeg pekte ut den ene sjåføren for henne.
– «Prøv han, han er Hollender».
– «Super,» svarte hun og hoppa ut.
I speilen så jeg henne småløpe mot hollenderen, uten annen bagasje enn et eurosjekkhefte. Hun var passgjenger
Seint på kvelden traff jeg drømmen hennes – på radio FFNs countrytime, presentert av Neil Young:
"Out on the trans Canada highway there was a girl hitch hiking with a dog She had a new way of living a new way of looking at life He had an -84 International and two kids he left home with his wife They were bound for glory bound for living on the edge they were bound for each other like two blankets lying on the bed."
Jeg kjører Bundestrasse 213 til Denekamp. Det sludder, og Trans Canada Highway er langt unna. Dessuten hadde hun ingen hund.
Hva får en tysk kvinne på 32 år til å velge en slik løsning på problemene sine? Flykte fra en galning, på jakt etter en ny – på motorveien – midtvinters – uten bagasje – uten pass?
-«Gjerne en danske!»
Den som skriver sangen din, Ilse, skal bruke mer steelguitar, klagende, trist steelguitar. For når drøm og virkelighet kolliderer kan mye skje.
-«Jeg synes du er modig».
For første og eneste gang så hun meg rett i øya og smilte svakt:
-«Ja.»
