Gjensyn med Great Barrington-erklæringen

30. november 2024

Hendelser har rettferdiggjort Great Barrington erklæringen, GBD – og nå har Jay Bhattacharya, en av de tre medforfatterne, blitt nominert av Trump som ny direktør for National Institutes of Health (NIH).

Substack, 28. november 2024

Politisk sett er dette dystre dager på nesten alle måter. Men nå og da siver noen gode nyheter gjennom. Trumps nominering av Jay Bhattacharya, professor i medisin ved Stanford University, som ny direktør for National Institutes of Health (NIH), det primære byrået i USAs regjering med ansvar for biomedisinsk forskning og folkehelseforskning, er et slikt eksempel. Gjennom pandemiens mørke dager var Bhattacharya en sjelden kilde til lys og inspirasjon, som sto opp for sannhet og vitenskap i møte med pseudovitenskapelig autoritarisme og korrupsjon i selskapene. Som kjent var han en av de tre medforfatterne, sammen med Sunetra Gupta og Martin Kulldorff, av Great Barrington-erklæringen – et enormt innflytelsesrikt dokument som kritiserte nedstengningspolitikken, og forutsa dens ødeleggende effekter. For anledningen publiserer jeg den delen av boken skrevet av Toby Green og meg selv, The Covid Consensus: The Global Assault on Democracy and the Poor – A Critique from the Left, dedikert til Great Barrington-erklæringen. Dette etterfølges av en artikkel av oss, publisert tidlig i 2022.

Den store Barrington-deklarasjonen

Hvordan kunne en alternativ strategi for pandemihåndtering ha sett ut?

Som vi allerede har beskrevet i denne boken, var alternativet å beskytte de som var mest utsatt for viruset – som, det snart ble klart i tilfellet med Covid-19, var de sårbare, de eldre og de i offentlige roller, hvorav et uforholdsmessig antall var fra minoritetssamfunn. En «fokusert beskyttelses»-strategi av denne typen, som et alternativ til nedstengning, ble fremsatt i et åpent brev publisert 5. oktober 2020, kalt Great Barrington Declaration (GBD), forfattet av tre verdensledende forskere: Sunetra Gupta fra University of Oxford, Jay Bhattacharya fra Stanford University og Martin Kulldorff fra Harvard University. Den dreide seg om en enkel, men kraftfull idé:

«Den mest medfølende tilnærmingen som balanserer risikoen og fordelene ved å oppnå immunitet, er å la de som har minimal risiko for død leve sine liv normalt for å bygge opp immunitet mot viruset gjennom naturlig infeksjon, samtidig som de bedre beskytter de som har høyest risiko».

Forfatterne skulle senere uttale at deres intensjon ganske enkelt var å sparke i gang en åpen debatt om mulige alternativer til nedstengninger – spesielt ettersom de økende sosiale og økonomiske kostnadene ble stadig tydeligere. I stedet fikk de det motsatte: en samordnet aggresjon mot erklæringen og dens forfattere, orkestrert på de høyeste nivåene av det politiske, helsemessige og medieetablissementet, og hadde nettopp som mål å stenge ned enhver debatt om nedstengninger. Interessant nok var personene bak angrepet de samme som tidligere hadde forsøkt å stenge ned debatten om alle de tidligere aspektene av pandemien – fra virusets opprinnelse og videre. Motstanderne av GBD var talsmenn for det «enkelt-narrative» synet på pandemien og dens vitenskap [diskutert tidligere i boka].

I dagene rett etter publiseringen av Great Barrington Erklæringen begynte den raskt å få mye oppmerksomhet i pressen. Tusenvis av forskere fra hele verden skyndte seg å signere den. Folkehelsemyndighetene som hadde håndhevet konsensus for nedstengning var ikke glade for det. Takket være e-poster innhentet via en forespørsel gjennom Freedom of Information Act, vet vi nå at Francis Collins, daværende direktør for National Institutes of Health, sendte en e-post den 8. oktober – bare tre dager etter publiseringen av GBD – til Anthony Fauci.

«Dette forslaget fra de tre perifere epidemiologene […] ser ut til å få mye oppmerksomhet – og til og med en medsignatur fra nobelprisvinner Mike Leavitt ved Stanford. Det må være en rask og ødeleggende publisert fjerning av premissene», skrev Collins.

Fauci svarte Collins at fjerningen faktisk var i gang, og ei uke etter hans første e-post snakket Collins selv med Washington Post om GBD.

«Dette er en perifer komponent av epidemiologi», sa han. «Dette er ikke mainstream vitenskap. Det er farlig».

Budskapet hans spredte seg, og den alternative strategien ble avvist i de fleste distrikter. En artikkel i Wired benektet at det var noen vitenskapelig splittelse og hevdet at nedstengninger var en stråmann, altså et svakt eller innbilt argument, og en restriksjon som ikke kom tilbake (den påfølgende måneden ble restriksjoner gjeninnført). Som Wall Street Journal skrev:

Dr. Fauci sendte også en e-post med en artikkel fra The Nation, et venstreorientert magasin, og hans stab sendte ham en rekke til. E-postene antyder en feedback loop, altså en tilbakemeldingssløyfe: Mediene siterte Dr. Fauci som en udiskutabel autoritet, og Dr. Fauci fikk sine talepunkter fra media. Facebook sensurerte omtaler av Great Barrington-erklæringen. Slik fungerer gruppetenkning.

Som ved andre anledninger under pandemien var strategien vellykket. Som Kulldorff mintes:

Noen kolleger slynget skjellsord mot oss, «gal», «eksorsist», «massemorder» eller «trumpianer». Noen anklaget oss for å ta et standpunkt kun for penger, selv om ingen betalte oss en krone. Hvorfor en så ondskapsfull reaksjon? Erklæringen var i tråd med de mange beredskapsplanene for pandemi som ble produsert noen år tidligere, men akkurat det var kjernen. Uten gode folkehelseargumenter mot fokusert beskyttelse, måtte de ty til feilkarakterisering og bakvaskelse, eller innrømme at de hadde gjort en forferdelig, dødelig feil i deres støtte til nedstengninger.

I løpet av få uker hadde det samordnede angrepet på Great Barrington Erklæringen og dets forfattere, lyktes i å demonisere dem i øynene til verdens offentlige mening. Nok en avgjørende debatt som innbyggerne ble nektet – og nok et eksempel på volden og det autoritære som Covid-konsensusen har blitt håndhevet med de siste årene. I ettertid er det imidlertid ingen tvil om at Great Barrington Erklæringen har blitt rettferdiggjort.

Noen kritiserte sterkt anbefalingen fra GBD-forskerne om i hovedsak å la det normale livet fortsette, samtidig som de mest sårbare skjermes, og pekte på det enorme etiske problemet ved å kreve at en stor del av befolkningen isolerer seg fra resten av samfunnet; de etiske dimensjonene ved å påtvinge mennesker fra et bredt spekter av yrker og store deler av de unge livslang fattigdom, å fjerne enhver mulighet for sosial mobilitet blant mange barn fra fattigere kår – hvis utdannelse har blitt skadelidende, av politikk som fører til en enorm økning av vold i hjemmet, og av å bringe sult og sykdommer som har sammenheng med sult, til millioner av barn i det globale sør, var neppe mindre alvorlige.

Men når jeg ser tilbake, var den mest opprørende anklagen mot GBD at de tok til orde for en «la det gå som det går»-strategi – at de i hovedsak ignorerte skjebnen til de mest sårbare menneskene i samfunnet. Faktisk, som Kulldorff bemerker, er den fokuserte beskyttelsestilnærmingen det stikk motsatte. «Ironisk nok er nedstengninger en uthalende form for en «la det gå som det går»-strategi, der hver aldersgruppe blir smittet i samme proporsjon som en la det gå som det går»- strategi», sier han. Faktisk hadde GBD-forskernes anbefalinger for fokusert beskyttelse, klare og praktiske elementer rettet nettopp for å beskytte de eldre og de svakeste, inkludert gratis innkvartering for yngre medlemmer av husholdninger med flere generasjoner og tiltak for å redusere spredningen av Covid-19 i pleiehjem. I lys av det enorme antallet dødsfall registrert i pleiehjem, som vi bemerket i begynnelsen av dette kapitlet, synes det å være liten tvil om at fokusert beskyttelse var den riktige handlingen. Den ville ha unngått å påføre arbeidere, kvinner og barn unødvendig smerte gjennom gjentatte nedstengninger, samtidig som den uten tvil ville ha reddet utallige liv ved først og fremst å fokusere på de eldre og spesielt på sykehjem.

Samtidig var et av de viktigste aspektene ved dokumentet, som Sunetra Gupta uttrykte det senere, at det var et strategisk dokument: «Folk kritiserer oss på de mindre punktene; de spør hvorfor vi ikke la ut nøyaktig hvordan det skulle iverksettes. Men et grunnleggende poeng som folk ikke forstår, var at det var en strategisk uttalelse. Måten det ville bli iverksatt på forskjellige steder, måtte utarbeides spesifikt innenfor disse omgivelsene». De beste strategiene for fokusert beskyttelse ville ikke ha vært de samme i Tyskland som de var i India. Men hvis hele samfunnet hadde vendt oppmerksomheten i retning av å utvikle tydelig og fokusert beskyttelse av sårbare befolkninger, på samme måte som det vendte oppmerksomheten mot nedstengninger, kan det være liten tvil om at oppfinnsomme løsninger ville ha dukket opp. […]

Politiseringen av debatten fulgte den politiske polariseringen fra det forrige tiåret – og ble forsterket av det faktum at 2020 var et år med amerikansk presidentvalg. Likevel var ironien at GBD-forfatterne erkjente at de kom fra forskjellige politiske perspektiver, både venstre og høyre. Sunetra Gupta var for eksempel en internasjonalist, som så på seg selv som «til venstre for venstresiden». GBD-forslagene ble sett på av deres talsmenn som drevet av vitenskap, ikke politikk. Men vitenskapen hadde blitt fanget opp av politikk og andre interesser. Great Barrington Erklæringen ble offentlig ødelagt i en orkestrert blitzkrig i mediene, koordinert av figurer som Dr. Anthony Fauci. Konsekvensene vil merkes i årevis, om ikke tiår, fremover.

For videre lesing, vurder å kjøpe boken vår.