oss 100 kroner!
I sin midtre del av essayet Det blir ingen enkel oppgave å gjøre noe mot klimaendringene, tar Streeck for seg valget mellom å tilpasse oss klimaendringene, noe som menneskene har gjort i tusener av år, og å prøve å hindre at det skjer klimaendringer. Når det gjelder de økonomiske forutsetningene, så viser Streeck til at ingenting av dette er mulig. Produksjonen i OECD synker sterkt, samtidig som gjelda stiger tilsvarende sterkt. Verken innbyggerne eller statene «kan forventes å være i nærheten av å være i stand til å skaffe til veie de enorme økonomiske ressursene som kreves for å bekjempe klimakrisen, ikke bare dens årsaker, men også dens konsekvenser».
Han skriver først om vanskene med å nå eksakte mål innen en satt frist som skal hindre at gjennomsnittstemperaturen stiger mer enn 1,5 grader C innen 2100. ««Ekspertenes» gjentatte advarsler i løpet av tiltakenes lange varighet om at klokka nå er to minutter på tolv og at noe effektivt endelig må gjøres, kan veldig lett slite og svekke troverdigheten til prognoser hvis virkelighet uansett bare kan verifiseres i en svært fjern framtid».
Wolfgang Streeck:
Handle for noe som kanskje kan skje etter vår død
La oss nå vende oss til dagens klimapolitikk og den politiske motstanden den i økende grad møter i befolkningen, sett fra et praktisk statsvitenskapelig snarere enn et sosiologisk-teoretisk perspektiv. Mange av de tiltaka som nå er på gang for å bremse og forhåpentligvis stanse klimaendringene, er merka med tidsmål – tidsfrister for realisering: Ingen CO2-utslipp fra biler etter 2035, hindre at gjennomsnittstemperaturen stiger mer enn 1,5 grader innen utgangen av århundret og så videre. Dette vil sannsynligvis også sette i gang et slags kappløp ikke bare mellom stater, men også mellom samfunnene deres, en konkurranse om æren av å ha nådd de proklamerte målene tidligere enn andre og for å unngå skammen over å ha bommet på dem. De kvantifiserte målverdiene antas å motivere de nasjonale velgerne til å heie på sin nasjonalstat på samme måte som på sitt landslag, i en konkurranse der en ofrer seg for ikke å svikte sitt eget lag — som å kjøpe nytt varmeanlegg eller ny bil, sjøl om det vil koste oss litt ubehag.
Det har selvfølgelig lenge vært åpenbart at denne forventninga ikke vil bli oppnådd. Jacques Delors brukte dateringa av et politisk mål til å presse gjennom EUs indre marked som blei fullført i desember 1992. Men dette handla om teknokratisk koordinering av byråkratier, nærmere bestemt om å vedta 282 lover, ikke om en pris for nasjonene og slett ikke om et bidrag fra innbyggerne. Kostnadene ved det indre markedet ble først påført dem seinere, sammen med fordelene. Med klimapolitikken er annerledes.
Til å begynne med er tidsfristene lengre, og etter hvert begynner det å gå opp for folk at uansett hvor strenge klimatiltaka er, vil ingen som lever i dag oppleve et fall i gjennomsnittstemperaturen, at klimaet og været aldri vil bli det samme igjen som for eksempel på det gylne søttitallet, og vi veit ikke hvordan det vil bli i framtida. På en så lang vei mot et så usikkert mål blir vi uunngåelig konfrontert med hendelser og erfaringer som legitimerer krav om å korrigere de tiltaka som er iverksatt; uventa høye kostnader eller uforutsette fordelingseffekter, for eksempel. «Ekspertenes» gjentatte advarsler i løpet av tiltakas lange varighet om at klokka nå er to minutter på tolv og at noe effektivt endelig må gjøres, kan veldig lett slite og svekke troverdigheten til prognoser — om de slår til — uansett bare kan verifiseres i ei svært fjern framtid.
Tilpasse oss klimaendringene, eller hindre klimaendringene?
Dette leder videre til det mindre teknokratiske og mer politiske spørsmålet om hva slags klimapolitiske mål som forfølges, særlig når det gjelder forskjellen mellom å forebygge klimaendringer og å tilpasse seg dem. Her er jeg enig med Beckert, kanskje med en liten forskyvning til fordel for det siste. Én ting er å få slutt på utslippene innen en viss dato, noe annet er å halvere antallet beboere på aldershjem som dør for tidlig av varme ved å installere kjøleanlegg om så og så mange år og redusere dem til null noen år senere: Det er mye mindre abstrakt, med umiddelbart åpenbare fordeler, særlig ut fra sunn fornuft, som ikke alltid er sunn fornuft.
Det samme vil sannsynligvis gjelde vannregulering for å hindre oversvømmelser, utbygging av lokaltransport, konvertering av skog til klimatilpassa trebestander, byutvikling for å forbedre ventilasjonen i boligområder og alle andre tiltak for å tilpasse det kunstige og naturlige miljøet til det nye klimaet som er i ferd med å utvikle seg. I motsetning til abstrakte utslippsmål, som det uansett ikke er mulig å bevise at vi kan nå, har denne typen tiltak en konkret nytteverdi og er derfor lettere å forklare for «folket», som politikerne sier i dag. De tiltrekker seg ikke nødvendigvis internasjonal medieglamour, men det er stor sannsynlighet for at de vil bestå den avgjørende testen i demokratiske valg når det kommer til stykket.
Hvis det er slik, hvorfor er fokuset i dagens miljøpolitikk i så fall på å forhindre klimaendringer? Fokus på å redde planeten i stedet for å redde pensjonistene. Vi kan anta at det også skyldes at det siste er dyrere, ikke nødvendigvis i absolutte tall og på lang sikt, men for dagens stater. Mens arbeidet for klimaendringer først og fremst krever elbiler og varmepumper, noe som skal betales av innbyggerne. Det ironiske her er at hvis de ikke kan eller vil betale, må staten tross alt trå til ved å gjøre spiselig for innbyggerne med subsidier de privatindividuelle forebyggingstiltaka den har påbudt. Enda mer ironisk er det at slike subsidier kan utnyttes av leverandørene av de subsidierte forebyggingsgodene, for eksempel bilfirmaene som øker prisen på elbilene sine med den statlige klimabonusen som gis til kjøperne for å stanse den forutsigbare nedgangen i profitten deres. Da den tyske staten ikke lenger hadde råd til dette, sluttet innbyggerne straks å kjøpe de nye bilene – hvorpå prisene falt med omtrent samme beløp som premien.
Likevel kan stater i prinsippet lettere privatisere kostnadene ved forebygging enn ved tilpasning ved å regulere husholdninger og bedrifter. Tilpasning, derimot, krever kollektive goder som må finansieres kollektivt. Her møter vi til slutt en situasjon som Beckert i beste fall bare antyder: Ei utvikling som med sikkerhet kan beskrives som en systemisk finanskrise for den demokratiske staten i kapitalismen, og som har pågått lenge. Kort sagt: Etter hvert som den kapitalistiske utviklinga fortsetter, påløper det stadig høyere kostnader for den tekniske for- og etterbehandlingen samt den sosiale legitimeringa av den kapitalistiske produksjonen i forhold til utbyttet. Dette er et uttrykk for den økende de facto-sosialiseringa av den utvikla kapitalismen. Samtidig reduseres muligheten for å få disse kostnadene dekket gjennom høyere beskatning av dem som nyter godt av dem og de som forårsaker dem. Resultatet er en kontinuerlig økning i statsgjelda i de utvikla kapitalistiske landa. Det er en ikke-keynesiansk gjeld, vel å merke, fordi den er kumulativ i stedet for syklisk, akkumulert i stedet for periodisk nedbetalt.
Fig. 1: Offentlig gjeld i 20 OECD-land, uvekta gjennomsnitt, 1970-2022
Igjen må det virke ironisk at de midlene som statene låner og seinere akkumulerer som gjeld, i stor grad er lånt fra dem som etter forurenser-betaler-prinsippet skulle ha betalt lånene de lånte ut til statene som skatt – konfiskert! I stedet forblir de i privat eie, rentebærende, arvelige og sikret gjennom finansmarkedenes strenge overvåkning av statene med tanke på deres fremtidige evne til å «betjene» gjeld og kreditorer.
Dagens gjeldsnivåer, som i dagens høykapitalisme stadig øker samtidig som veksten faller — stikk i strid med det «keynesianske» håpet om å overvinne stagnasjon i privat sektor ved hjelp av offentlig gjeld — er et resultat av vedvarende underfinansiering av statlige tjenester i en tid da klimakrisens budsjettmessige betydning ennå ikke var anerkjent.
Fig. 2: Vekstrater, 20 OECD-land, glidende femårsgjennomsnitt, 1972-2019
Med andre ord har økende offentlige utgifter til utdanning av arbeidskraft, til forskning og utvikling, til næringspolitikk av alle slag, til fysisk infrastruktur, sammen med en lang rekke subsidier til privatbetalte lønninger for å opprettholde arbeidsvilje og arbeidsglede, tæret på statenes betalingsevne på lang sikt allerede før klimaproblemet ble oppfattet. I dag forsterkes dette av den globale opprustninga, som uten tvil prioriteres av alle som har noe de skulle ha sagt, framfor de omfattende og kostbare statlige tiltakene som er nødvendige for å tilpasse samfunnene våre til klimakrisen, inkludert for eksempel behovet for å finansiere tilpasningstiltak fra det globale nord i det globale sør for å forhindre en ytterligere økning i flyktningstrømmer som vil sette den liberale livsstilen i fare.
I likhet med gjelda som er akkumulert de siste tiåra, forventes det ikke at de omfattende utgiftsprogrammene som faktisk vil være nødvendige for å tilpasse seg konsekvensene av klimaendringene — med andre ord for de gigantiske oppryddingsoperasjonene etter et århundre med høy industrialisering — vil øke produktiviteten i de berørte økonomiene på en slik måte at de kan finansiere seg selv gjennom en makroøkonomisk veksteffekt. Det er tvilsomt om potensielle långivere under disse omstendighetene vil akseptere en ytterligere dramatisk økning i den statlige gjeldsbyrden uten å øke risikopremien og uten å redusere andre offentlige utgifter drastisk. Som følge av pandemien og krigen i Ukraina låner landene nå som om det ikke fantes noen morgendag. Bare av den grunn kan vi forvente at långiverne på et eller annet tidspunkt, seinest når en finanspolitisk snuoperasjon i retning av den etterlengta miljøsaneringa er nært forestående, vil komme med krav om å begrense risikoen.
For å gjøre vondt verre er også de private husholdningene i dag stadig mer forgjelda, for ikke å si overgjeldet (se fig. 3 for USA), noe som skyldes en kombinasjon av stagnerende reallønninger og økende utgifter til middelklassens sosialt forpliktende, konsumorienterte livsstil.
Fig. 3: Privat gjeld i milliarder amerikanske dollar, USA, 1950-2022
Jo mer denne tilstanden sprer seg — og den sprer seg raskt og over hele den kapitalistiske verden, ikke minst under press fra kredittbransjen, som er opptatt av å deregulere låneopptak for å kompensere for dereguleringen av lønningene (og samtidig, selvfølgelig, for å gi staten gjenforsikring for kredittrisikoen den påtar seg i tilfelle det går galt, slik det gjorde i 2008) — jo mindre er det mulig å skyve kostnadene for miljøtilpassing og -reparasjon over på det såkalte sivilsamfunnet. Jf den mislykka varmepumpesatsinga og, forutsigbart nok, elbilstrategien i Tyskland.
Poenget er at verken borgerne eller statene deres, rebus sic stantibus, kan forventes å være i nærheten av å være i stand til å skaffe til veie de enorme økonomiske ressursene som kreves for å bekjempe klimakrisen, ikke bare dens årsaker, men også dens konsekvenser.
Del 1 av Streecks essay er her.
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
