Nye bevis: USA blokkerte fredsavtalen mellom Ukraina og Russland

0
Zelenskij og Biden undertegner et dokument – enda noen titalls milliarder i amerikansk støtte?

Ny ukrainsk unnskyldning for å forlate forhandlingene. Informasjon fra innsiden og lekkede dokumenter viser at Ukraina og Russland var nær en fredsavtale i april 2022, inntil «alarmerte» amerikanske tjenestemenn grep inn.

Av Aaron Maté.

Substack, 23. juni 2024.

Siden sammenbruddet i fredssamtalene mellom Ukraina og Russland i april-mai 2022, har Biden-administrasjonen og etablissementets amerikanske medier opprettholdt et nesten totalt taushetsløfte.

Selv mens Russlands president Vladmir Putin direkte har anklaget USA og Storbritannia for å sabotere forhandlingene i Istanbul, har president Biden og hans øverste ledere aldri tilbudt noen innsigelse, og ingen vesentlige amerikanske medier har brydd seg med å lete etter en. Det eneste unntaket var en anonym høytstående representant i administrasjonen, som fortalte Wall Street Journals Jaroslav Trofimov at russiske klager var «Fullstendig feil». Tjenestemannen la til: «Jeg vet som et faktum at USA ikke trakk ut pluggen på det. Vi fulgte nøye med på det».

En ny artikkel i New York Times avslutter avisens selvpålagte stillhet. Times har publisert en lang beretning om Istanbul-samtalene basert på innsidekilder, deriblant tre ukrainske forhandlere, så vel som lekkede kopier av traktatutkast offentliggjort for første gang. Times rapportering understreker at ukrainske og russiske forhandlere gjorde betydelige fremskritt. Den gir også nye bevis for at Biden-administrasjonen – til tross for en ensom anonym benektelse – sto i veien. Likevel, i stedet for å erkjenne Vestens rolle i å blokkere en fredsavtale, tilbyr Times en ny tvilsom unnskyldning fra den ukrainske siden for å gå sin vei.

Istanbul-avtalen, som oppsummert i et ukrainsk-forfattet dokument kjent som Istanbul-kommunikéet, ville ha sett Ukraina akseptere permanent nøytralitet, utelukke NATO-medlemskap, ikke være vertskap for utenlandske militærbaser, og begrense størrelsen på sine væpnede styrker. I bytte ville Russland trekke tilbake sitt militære og love å respektere ukrainsk suverenitet og sikkerhet. Statusen til Krim og Ukrainas østlige Donbas-region ville vært overlatt til fremtidige forhandlinger.

Likevel, i stedet for å erkjenne at en fredsavtale var innen rekkevidde, nedtoner Times fremgangen som ble gjort i Istanbul og adopterer det NATO-ukrainske narrativet om at Russland søkte Kievs kapitulasjon.

Som normen har blitt i vestlige medier siden Russlands invasjon, minimerer Times russiske klager over nynazisters innflytelse og et tilslag mot russisk kultur i Ukraina. Ifølge Times var Russlands foreslåtte tekst «rettet mot Ukrainas nasjonale identitet, inkludert et forbud mot å navngi steder etter ukrainske uavhengighetsforkjempere». Men når vi går til det faktiske kildematerialet, ser vi at Russland ba Ukraina om å forby «glorifisering og propaganda i enhver form for nazisme og nynazisme, nazibevegelsen og organisasjoner tilknyttet denne», inkludert navngivning av ukrainske gater og minnesmerker etter nazikollaboratører. Med mindre Times nå utilsiktet adopterer det russiske synet at Ukraina er en nazistat, kan Moskvas krav knapt ses som en fornærmelse mot «Ukrainas nasjonale identitet». Med NATO-land som har tatt parti med den tallmessig lille, men politisk innflytelsesrike ultranasjonalistiske bevegelsen inne i Ukraina – inkludert Azov-bataljonen, som Biden-administrasjonen nå bevæpner etter å ha opphevet et langvarig forbud – er en mer nøyaktig karakterisering at Russlands foreslåtte begrensninger på nazismen var en fornærmelse mot en viktig vestlig alliert.

The Times bekrefter at USA ikke likte det de hørte fra Istanbul, og gjorde det kjent. Ifølge Times var «amerikanske embetsrepresentanter alarmert over vilkårene» i den foreslåtte avtalen og videreformidlet sine bekymringer til ukrainerne. En tidligere høytstående amerikansk embetsrepresentant mintes at USA i møter med ukrainske kolleger karakteriserte avtalen som en overgivelseshandling: «Vi sa stille: ‘Dere forstår at dette er ensidig nedrustning, ikke sant’»?

Faktisk, i likhet med å søke de-glorifisering av nazister, var Russlands ønske om permanent ukrainsk nøytralitet ikke et besynderlig krav. Det var en forespørsel om å gå tilbake til Ukrainas erklæring om statssuverenitet, fra juli 1990, som bekreftet Ukrainas «intensjon om å bli en permanent nøytral stat som ikke deltar i militærblokker». Dette var tilfeldigvis også posisjonen til den valgte ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj, før han ble styrtet i det USA-støttede Maidan-kuppet i februar 2014, samt flertallsopinionen i Ukraina gjennom mange år. Som F. Stephen Larrabee, en tidligere spesialist på Sovjet i USAs nasjonale sikkerhetsråd skrev i 2011, «det største hinderet» for Ukrainas oppstigning til NATO «er ikke russisk opposisjon … men lav offentlig støtte for medlemskap i selve Ukraina».

I bestrebelsene på å overstyre både Ukrainas grunnleggende forfatning og den folkelige opinionen, var Biden-administrasjonen derfor ikke «skremt» over at Ukrainas nøytralitet betydde «ensidig nedrustning». I stedet ønsket de å bevare den USA-ledede militariseringen av Ukraina som en de facto NATO-stedfortreder på Russlands grense – et prosjekt som har ført til Ukrainas ensidige ødeleggelse.

Den tidligere amerikanske tjenestemannen hevdet også at tjenestemenn i Det hvite hus diskuterte Putins «intensjoner», og stilte spørsmål ved om han virkelig var interessert i å slutte fred. «Vi visste ikke om Putin mente alvor. Vi kunne ikke vite, på begge sider av gjerdet, om disse menneskene som snakket var bemyndiget*». Likevel mente den samme amerikanske tjenestemannen at Putin «siklet» over utsiktene til fred. The Times erkjenner også at den russiske presidenten så ut til å «detaljstyre» samtalene fra Moskva – noe som tilsynelatende ville styrke saken om at han faktisk mente alvor. *(at de russiske diplomatene hadde fullmakt fra president Putin. O.a.)

To ukrainske forhandlere fortalte også Times at de så russerne som seriøse, og en bemerket at Putin «reduserte sine krav» over tid. For eksempel, etter først å ha insistert på at Ukraina anerkjenner Krim «som en integrert del av Russland», droppet Moskva den forespørselen.

Følgelig, som den ukrainske forhandleren Oleksandr Chalyi senere innrømmet, klarte de to sidene «å finne et veldig reelt kompromiss» og «var veldig nære i midten av april 2022 … for å avslutte krigen med en fredsløsning.» Han sa at Putin «prøvde å gjøre alt for å inngå en avtale med Ukraina».

De to sidene gjorde faktisk så mye fremgang at Istanbul-kommunikéets siste punkt forutser muligheten for å innkalle til et møte «mellom presidentene i Ukraina og Russland, med sikte på å undertegne en avtale og / eller ta politiske beslutninger angående de gjenværende uløste spørsmålene». To uker senere fant et 16-siders utkast til traktat (inkludert seks vedlegg), datert 15. april, veien til Putins skrivebord. Men ifølge Times nylig introduserte narrativ, var det på dette stadiet at en russisk manøver i siste øyeblikk saboterte en avtale.

Under den foreslåtte avtalen ville Ukrainas sikkerhet bli sikret av garantiststater, inkludert USA og Russland. På dette spørsmålet, skissert i artikkel 2, var det ingen uenighet. Men ifølge Times forsøkte Moskva å legge til en klausul i artikkel 5, om garantistenes respons i tilfelle et væpnet angrep på Ukraina.

Moskva foreslo at hvis Ukraina skulle bli angrepet, måtte garantistene enstemmig bli enige om ethvert militært svar. I Times sin fortelling ville dette bety at «Moskva kunne invadere Ukraina igjen og deretter nedlegge veto mot enhver militærintervensjon på Ukrainas vegne – en tilsynelatende absurd tilstand som Kiev raskt identifiserte som et avtalebrudd». Ifølge en ikke-navngitt ukrainsk tjenestemann, betydde Russlands foreslåtte klausul at «vi ikke hadde noen interesse av å fortsette samtalene».

Selv om det faktisk ville være urettferdig av Russland å insistere på retten til å nedlegge veto mot et forsvar mot enhver fremtidig russisk invasjon av Ukraina, er det ingen grunn til å anta at denne «tilsynelatende absurde tilstanden» faktisk var deres krav. (min utheving)

Artikkel 2 i traktatutkastet forplikter enhver garantiststat eller part i traktaten – inkludert Russland – til «å avstå fra trusler om eller bruk av makt mot Ukraina, dets suverenitet og uavhengighet, eller på annen måte som er uforenlig med FNs formål». Følgelig, skulle Russland åpenbart bryte traktaten ved å invadere Ukraina, ville det ikke ha grunnlag for å påberope seg en annen del av traktaten for å forhindre andre stater fra å svare på angrepet. Hvis en part bryter en traktat – spesielt traktatens mest grunnleggende bestemmelse – kan den ikke forvente at andre skal fortsette å følge den. Derfor, hvis Russland skulle angripe Ukraina, ville det ikke ha rett til å stoppe noen andre fra å svare.

Times sin Ukraina-påstand om at dette russiske forslaget var «ødeleggende for avtalen» er ikke bare tvilsom i seg selv, men motsagt av den tilgjengelige historikken. Til tross for den anonyme tjenestemannens påstand om at Ukraina «ikke hadde noen interesse av å fortsette samtalene» på grunn av Russlands foreslåtte endring, fortsatte samtalene faktisk utover 15. april.

Dessuten, mer enn to år etter at ukrainerne forlot Istanbul-samtalene, har de nå introdusert denne unnskyldningen om en russisk giftpille for første gang. Tidligere har ukrainske tjenestemenn hevdet at de forlot samtalene på grunn av bekymringer for at Moskva ikke kunne stoles på, spesielt i lys av de påståtte russiske grusomhetene som dukket opp i Bucha, akkurat da Istanbul-samtalene utviklet seg.

Men også i dette tilfellet fortsatte samtalene mellom Russland og Ukraina, selv etter at de påståtte russiske krigsforbrytelsene i Bucha ble offentliggjort. Som Zelensky argumenterte kraftig for den gangen, var det bare diplomati som kunne forhindre forekomsten av fremtidige grusomheter. Spurt under et besøk i Bucha 4. april, om fredssamtalene ville fortsette, svarte den ukrainske lederen: «Ja, fordi Ukraina må ha fred». Zelensky gjentok budskapet dagen etter: «Hver tragedie som denne, hver Bucha vil påvirke forhandlingene. Men vi må finne muligheter for disse trinnene». Samuel Charap og Sergey Radchenko gjennomgår den diplomatiske historikken fra den perioden og bemerker at de to sidenes arbeid med traktatutkastet «fortsatte, og til og med ble intensivert i dagene og ukene etter» Bucha-påstandene dukket opp, og antydet at de «var en sekundær faktor i Kievs beslutningsprosesser».

Hovedfaktoren i Ukrainas beslutningsprosesser var derfor nesten sikkert budskapet som Zelenskys leir avslørte i mai 2022: Måneden før, akkurat da Istanbul-samtalene skred frem, besøkte Storbritannias statsminister Boris Johnson Zelensky og informerte om at Vesten ikke støttet en fredsavtale med Russland, og at ukrainerne i stedet burde «fortsette å kjempe».

The Times nevner beleilig nok ikke Johnsons besøk, eller Vestens åpne avvisning av å gi sikkerhetsgarantiene som Kiev forsøkte å underbygge en avtale med Russland. Akkurat som NATOs stedfortrederkrigere ikke har vært forberedt på å akseptere et nøytralt Ukraina i bytte for fred, er amerikanske etablerte medier ennå ikke forberedt på å erkjenne sin avgjørende rolle i å sabotere en tidlig mulighet til å avslutte krigen.


Først publisert på Aaron Matés Substack:

New evidence US blocked Ukraine-Russia peace deal, and a new Ukrainian excuse for walking away

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad


Se også:

Foreign Affairs skriver om diplomatiets «skjulte historie» som kunne ha avsluttet krigen – steigan.no

Ukrainakrigens ABC – steigan.no

USA innrømmer å ha presset Ukraina inn i en kamp de ikke kan vinne – steigan.no

Forrige artikkelPolitikere som ikke sender sine egne barn til fronten i Ukraina kan trekke seg eller holde kjeft
Neste artikkel20 års vellykka samarbeid med Kina om matsikkerhet
Aaron Maté
Aaron Maté er journalist og produsent. Han er vertskap for Pushback med Aaron Maté på The Grayzone. I 2019 ble Maté tildelt Izzy-prisen (oppkalt etter I.F. Stone) for enestående prestasjon i uavhengige medier for sin dekning av Russiagate i magasinet The Nation. Tidligere var han vert/produsent for The Real News and Democracy Now!.