oss 100 kroner!
Av Michael von der Schulenburg, Hajo Funke, Harald Kujat – Fred for Ukraina
Den katastrofale avsporingen av tidlige fredsbestrebelser for å få slutt på krigen i Ukraina
Michael von der Schulenburg er tidligere assisterende generalsekretær i FN, som jobbet i over 34 år for FN, og kort periode for OSSE, i mange land i krig eller interne væpnede konflikter, ofte med sårbare regjeringer og væpnede ikke-statlige aktører
Hajo Funke er professor emeritus i statsvitenskap ved Otto-Suhr-Institutet/ Freie Universität Berlin
General Harald Kujat var den høyest fremtredende tyske offiseren i Bundeswehr og i NATO
Du kan lese den originale rapporten HER
Dette er en detaljert rekonstruksjon av de ukrainsk-russiske fredsforhandlingene i mars 2022 og de tilhørende meklingsforsøkene fra den daværende israelske statsministeren, Naftali Bennett, støttet av president Erdogan og den tidligere tyske kansleren Gerhard Schröder. Den ble utarbeidet av den pensjonerte generalen Harald Kujat og professor emeritus Hajo Funke, to av initiativtakerne til den nylig presenterte fredsplanen for Ukraina. Og det er også i forbindelse med deres fredsplan at denne rekonstruksjonen er så ekstremt viktig. Det minner oss om at vi ikke har råd til å utsette våpenhvile og fredsforhandlinger igjen. Den menneskelige og militære situasjonen i Ukraina forverres dramatisk, med den ekstra faren for at det kan føre til en ytterligere eskalering av krigen. Vi trenger en diplomatisk løsning på denne grusomme krigen for Europa og Ukraina – og vi trenger den nå!
Fra den detaljerte rekonstruksjonen av fredsbestrebelsene i mars kommer seks konklusjoner:
1. Bare en måned etter starten av den russiske militære intervensjonen i Ukraina, hadde ukrainske og russiske forhandlere kommet svært nær en avtale om våpenhvile og en skisse for en omfattende fredsløsning på konflikten.
2) I motsetning til i dag hadde president Zelensky og hans regjering gjort store anstrengelser for å forhandle fred med Russland og få en rask slutt på krigen.
3) I motsetning til vestlige tolkninger ble Ukraina og Russland den gang enige om at den planlagte Nato-utvidelsen var årsaken til krigen. De fokuserte derfor fredsforhandlingene på Ukrainas nøytralitet og avkall på Nato-medlemskap. Til gjengjeld ville Ukraina ha beholdt sin territorielle integritet, med unntak av Krim.
4) Det er liten tvil om at disse fredsforhandlingene mislyktes på grunn av motstand fra NATO og spesielt fra USA og Storbritannia. Årsakene er at en slik fredsavtale ville vært ensbetydende med et nederlag for NATO, en slutt på NATOs utvidelse østover og dermed en slutt på drømmen om en unipolar verden dominert av USA.
5. De mislykkede fredsforhandlingene i mars 2022 førte til en farlig intensivering av krigen som har kostet hundretusener av mennesker livet, spesielt unge mennesker, dypt traumatisert en ung generasjon og påført dem de alvorligste psykiske og fysiske sår. Ukraina har vært utsatt for enorme ødeleggelser, internflukt og massiv utarming. Dette er ledsaget av en storstilt fraflytting av landet. Ikke bare Russland, men også NATO og Vesten bærer en stor del av skylden for denne katastrofen.
6) Ukrainas forhandlingsposisjon i dag er langt verre enn den var i mars 2022. Ukraina vil nå miste store deler av sitt territorium.
7. Blokkeringen av fredsforhandlingene den gang har skadet alle: Russland og Europa – men fremfor alt folket i Ukraina, som betaler med blodet, prisen for stormaktenes ambisjoner og trolig ikke vil få noe tilbake.
Michael von der Schulenburg
Slik gikk sjansen tapt for en fredsløsning på Ukraina-krigen og vesten ville fortsette krigen i stedet
En detaljert rekonstruksjon av hendelser i mars 2022
Hajo Funke og Harald Kujat
Berlin, oktober 2023
I mars 2022 skapte direkte fredsforhandlinger mellom ukrainske og russiske delegasjoner og meklingsarbeid fra den daværende israelske statsministeren Naftali Bennet, en reell sjanse til å avslutte krigen fredelig, bare fire-fem uker etter at Russland hadde invadert Ukraina. Men i stedet for å avslutte krigen gjennom forhandlinger som Ukrainas president Zelensky og hans regjering så ut til å ha ønsket, bøyde han seg til slutt for press fra noen vestlige makter om å forlate en forhandlet løsning. Vestlige makter ønsket at denne krigen skulle fortsette i håp om å knekke Russland. Ukrainas beslutning om å oppgi forhandlingene kan ha bli tatt før det ble oppdaget en massakre på sivile i byen Bucha, nær Kiev.
Det som følger er et forsøk på en trinnvis rekonstruksjon av hendelsene som førte til fredsforhandlingene i mars og deres sammenbrudd i begynnelsen av april 2022.
I begynnelsen av mars 2022 gjennomførte Israels statsminister Naftali Bennett meklingsarbeid …
Naftali Bennett hadde gjennomført meklingsarbeid fra første uken i mars 2022. I et videointervju med den israelske journalisten Hanoch Daum 4. februar 2023, snakket han for første gang i detalj om prosessen og slutten på forhandlingene. Dette videointervjuet er grunnlaget for en detaljert rapport i Berliner Zeitung den 6. februar 2023: «Naftali Bennett ønsket fred mellom Ukraina og Russland: hvem blokkerte? Israels tidligere statsminister snakket for første gang om sine forhandlinger med Putin og Zelensky. Våpenhvilen skal ha vært innen rekkevidde.» (Berliner Zeitung, 06. feb. 2023).
Kort tid etter at krigen brøt ut, hadde Ukrainas president Volodymyr Zelensky bedt Bennett om hjelp til å åpne en kommunikasjonskanal med Russlands president Vladimir Putin. Putin svarte med å invitere Bennett til Moskva: «5. mars 2022, på Putins invitasjon, hadde Bennett fløyet til Moskva i et privatfly levert av israelsk etterretning. I samtalen i Kreml sa Bennett at Putin hadde kommet med noen betydelige innrømmelser, spesielt at han hadde gitt avkall på sitt opprinnelige krigstidsmål om å demilitarisere Ukraina. … . Til gjengjeld gikk den ukrainske presidenten med på å gi avkall på å bli med i Nato – et standpunkt han også gjentok offentlig kort tid senere. Dette fjernet en av de avgjørende hindringene for en våpenhvile ….». Ifølge Berliner Zeitung hadde andre saker, som fremtiden for Donbass og Krim, samt sikkerhetsgarantier for Ukraina, også vært gjenstand for intensive samtaler i løpet av disse dagene. (Ibid, dvs. samme sted.)
I intervjuet forklarte Bennett videre: «Jeg hadde den gangen inntrykk av at begge sider var veldig interessert i en våpenhvile (…). Ifølge Bennett var en våpenhvile innen rekkevidde på den tiden, og begge sider var forberedt på å gjøre betydelige innrømmelser. Men spesielt Storbritannia og USA ønsket at denne fredsprosessen skulle avsluttes og satte sikte på en fortsettelse av krigen. (Ibid)
I begynnelsen av mars 2022 kontaktet president Zelensky ikke bare Naftali Bennett, men også Tysklands tidligere forbundskansler Gerhard Schröder og ba ham bruke sine nære personlige bånd til Putin til å megle mellom Ukraina og Russland i håp om å finne måter å avslutte denne krigen raskt. I et intervju publisert i ukeutgaven av Berliner Zeitung 21./22. oktober i år, snakket Schröder for første gang offentlig om sin rolle i arbeidet som førte til fredsforhandlingene i Istanbul 29.mars 2022. I likhet med Bennet kom også han til den konklusjon at grunnen til at disse fredsforhandlingene ble forlatt var fordi amerikanerne hindret dem. «Under fredsforhandlingene i mars 2022 i Istanbul med Rustem Umerov (daværende sikkerhetsrådgiver for Zelensky, nå ukrainsk forsvarsminister), gikk ikke ukrainerne med på fred, fordi de ikke fikk lov til det. De måtte først spørre amerikanerne om alt de diskuterte,» og fortsatte: «Men på slutten (av fredsforhandlingene) skjedde ingenting. Mitt inntrykk var at ingenting kunne skje fordi alt annet ble bestemt i Washington. Det var fatalt.»
Den tyrkiske utenriksministeren Mevlüt Çavuşoğlu, som organiserte Istanbul-møtet på den tiden, hadde tidligere kommet med lignende kommentarer. I et intervju med CNN Turk 20. april 2022 sa han: «Noen NATO-land ønsket at Ukraina-konflikten skulle fortsette for å svekke Russland.»
… samtidig pågikk parallelle fredsforhandlinger mellom ukrainske og russiske forhandlere
Direkte forhandlinger mellom en ukrainsk og en russisk delegasjon hadde allerede pågått siden slutten av februar 2022, og i den tredje uken av mars, «bare en måned etter krigsutbruddet, de (hadde) blitt enige om de brede linjene for en fredsløsning. Ukraina lovet å ikke bli med i NATO og ikke tillate militærbaser av utenlandske makter på sitt territorium, mens Russland lovet til gjengjeld å anerkjenne Ukrainas territorielle integritet og å trekke tilbake alle russiske okkupasjonstropper. Spesielle ordninger ble gjort for Donbas og Krim.» (Jf. Michael von der Schulenburg: FN-pakten: Forhandlinger! Se: Emma, 6. mars 2023)
For å fremme fredsforhandlingene tilbød den tyrkiske presidenten seg å være vertskap for en ukrainsk-russisk fredskonferanse i Istanbul 29. mars 2022. Under forhandlingene meklet av den tyrkiske presidenten Erdogan, presenterte den ukrainske delegasjonen et posisjonspapir, som førte til Istanbul-kommunikéet. Ukrainas forslag ble oversatt til et utkast til traktat fra russisk side.
Teksten til Istanbul-kommunikeet fra 29.mars 2022 inneholdt 10 forslag:
Forslag 1: Ukraina erklærer seg som en nøytral stat og lover å forbli alliansefri og å avstå fra å utvikle atomvåpen, i bytte mot folkerettslige garantier. Mulige garantiststater inkluderer Russland, Storbritannia, Kina, USA, Frankrike, Tyrkia, Tyskland, Canada, Italia, Polen og Israel, men andre stater vil også være velkomne til å bli med i traktaten.
Forslag 2: Disse internasjonale sikkerhetsgarantiene for Ukraina vil ikke strekke seg til Krim, Sevastopol eller visse områder i Donbas. Partene i traktaten må definere grensene for disse områdene eller bli enige om at hver part forstår disse grensene forskjellig.
Forslag 3: Ukraina forplikter seg til ikke å bli med i noen militærkoalisjon og ikke å være vertskap for utenlandske militærbaser eller troppekontingenter. Eventuelle internasjonale militærøvelser vil bare være mulig med samtykke fra garantiststatene. Garantistene bekrefter på sin side sin intensjon om å fremme Ukrainas medlemskap i EU.
Forslag 4: Ukraina og garantiststatene er enige om at (i tilfelle aggresjon, væpnet angrep mot Ukraina eller militær operasjon mot Ukraina) hvert av garantistlandene, etter presserende og umiddelbare gjensidige konsultasjoner (som skal holdes innen tre dager) om utøvelsen av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar (som anerkjent i artikkel 51 i FN-pakten), vil gi bistand (som svar på og på grunnlag av en offisiell appell fra Ukraina) til Ukraina som en permanent nøytral stat under angrep. Slik bistand vil bli tilrettelagt ved umiddelbar gjennomføring av nødvendige individuelle eller felles tiltak, inkludert stenging av ukrainsk luftrom, levering av nødvendige våpen og bruk av væpnet makt med sikte på å gjenopprette og deretter opprettholde sikkerheten til Ukraina som en permanent nøytral stat.
Forslag 5: Ethvert slikt væpnet angrep (enhver militær operasjon i det hele tatt) og eventuelle tiltak som iverksettes som svar vil umiddelbart bli rapportert til FNs sikkerhetsråd. Slike tiltak vil opphøre så snart FNs sikkerhetsråd har truffet de tiltak som er nødvendige for å gjenopprette og opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.
Forslag 6: For å beskytte mot mulige provokasjoner vil avtalen regulere mekanismen for oppfyllelse av Ukrainas sikkerhetsgarantier basert på resultatene av konsultasjoner mellom Ukraina og garantiststatene.
Forslag 7: Traktaten vil gjelde foreløpig fra datoen for undertegning av Ukraina og alle eller de fleste av garantiststatene.
Traktaten trer i kraft etter at (1) Ukrainas permanente nøytrale status er godkjent i en landsomfattende folkeavstemning, (2) de relevante endringene er innlemmet i den ukrainske grunnloven, og (3) ratifisering skjer i parlamentene i Ukraina og garantiststatene.
Forslag 8: Partenes ønske om å løse problemene knyttet til Krim og Sevastopol vil bli inkludert i bilaterale forhandlinger mellom Ukraina og Russland for en periode på 15 år. Ukraina og Russland forplikter seg også til ikke å løse disse problemene med militære midler og til å fortsette diplomatisk løsningsarbeid.
Forslag 9: Partene fortsetter konsultasjoner (med andre garantiststater) for å forberede og bli enige om bestemmelsene i en traktat om sikkerhetsgarantier for Ukraina, våpenhvilemodaliteter, tilbaketrekking av tropper og andre paramilitære formasjoner, og kontinuerlig åpning og sikring av trygt fungerende humanitære korridorer, samt utveksling av omkomne og løslatelse av krigsfanger og internerte sivile.
Forslag 10: Partene mener det er mulig å holde et møte mellom presidentene i Ukraina og Russland for å undertegne en traktat og/eller ta politiske beslutninger om andre uløste spørsmål.
Tilsynelatende innledende støtte til meklingsarbeidet fra vestlige politikere
Bevis på de første vestlige politikernes støtte til forhandlingene fremgår av sekvensen av telefonsamtaler og møter i perioden fra begynnelsen av mars til minst midten av mars. 4. mars snakket Scholz og Putin sammen på telefon; 5. mars møtte Bennett Putin i Moskva; 6. mars møttes Bennett og Scholz i Berlin; 7. mars diskuterte USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland saken i en videokonferanse; 8. mars snakket Macron og Scholz på telefon; 10. mars møttes Ukrainas utenriksminister Kuleba og Russlands utenriksminister Lavrov i Ankara; 12. mars snakket Scholz og Zelensky og Scholz og Macron på telefon; og 14. mars møttes Scholz og Erdogan i Ankara. (Jfr. Petra Erler: Re: Anmeldelse mars 2022: Hvem ønsket ikke en rask slutt på krigen i Ukraina, i: «News of a Lighthouse Keeper», 1. sept. 2023)
Natos spesielle toppmøte 24. Mars 2022 i Brussel motsetter seg alle forhandlinger
Men denne første støtten surnet raskt, og NATO motsatte seg slike forhandlinger før Russland trekker alle sine tropper ut av ukrainske territorier. Dette drepte faktisk alle forhandlinger. Michael von der Schulenburg, tidligere assisterende generalsekretær i FNs fredsoppdrag, skriver at «NATO hadde allerede besluttet på et spesielt toppmøte 24. mars 2022, å ikke støtte disse fredsforhandlingene (mellom Ukraina og Russland).» (Jf. Michael von der Schulenburg: FN-pakten: Forhandlinger! Se: Emma, 6. mars 2023). Den amerikanske presidenten hadde fløyet til Brussel, spesielt for dette ekstraordinære toppmøtet. Det er åpenbart at fred, slik den ble fremforhandlet av de russiske og ukrainske forhandlingsdelegasjonene, ikke var i enkelte NATO-lands interesse.
Først holder Zelensky seg til utfallet av fredsforhandlingene
«Så sent som 27.mars 2022 hadde Zelensky vist mot til å forsvare resultatene av de ukrainsk-russiske fredsforhandlingene offentlig, foran russiske journalister – og dette til tross for at NATO allerede hadde bestemt seg på et ekstraordinært toppmøte 24. mars 2022, for ikke å støtte disse fredsforhandlingene.» (Ibid)
Ifølge von der Schulenburg hadde de russisk-ukrainske fredsforhandlingene vært et historisk unikt trekk, muliggjort bare fordi russere og ukrainere kjente hverandre godt og «snakket samme språk og sannsynligvis til og med kjente hverandre personlig». Vi kjenner ikke til noen annen krig eller væpnet konflikt der partene i konflikten ble enige om bestemte fredsbetingelser så raskt.
28. mars erklærte Putin, som et tegn på velvilje og til støtte for fredsforhandlingene, beredskap til å trekke tropper ut av Kharkov-området og Kiev-området. Dette skjedde tilsynelatende allerede før hans offentlige kunngjøring.
Fredsforhandlingene rakner
29. mars 2022, dagen for Istanbul-møtet, snakket Scholz, Biden, Draghi, Macron og Johnson igjen på telefon om situasjonen i Ukraina. På dette tidspunktet hadde holdningen til viktige vestlige allierte tilsynelatende hardnet til. De formulerte forutsetninger for forhandlinger som sto i åpenbar kontrast til Bennetts og Erdogans fredsbestrebelser: «Lederne ble enige om å fortsette å gi sterk støtte til Ukraina. De oppfordret igjen Russlands president Putin til å gå med på en våpenhvile, å stanse alle fiendtligheter, å trekke russiske soldater ut av Ukraina og å tillate en diplomatisk løsning (…)» (Petra Erler: Re: Anmeldelse mars 2022: Hvem ønsket ikke en rask slutt på krigen i Ukraina (i «News of a Lighthouse Keeper» 1. september 2023).
Washington Post rapporterte den 5. april at i NATO er det å foretrekke å fortsette krigen fremfor en våpenhvile og en forhandlet løsning: «For noen i NATO er det bedre for ukrainere å fortsette å kjempe og dø enn å oppnå en fred som kommer for tidlig, eller til en for høy pris for Kiev og resten av Europa.» Han sa at Zelensky burde «fortsette å kjempe til Russland er fullstendig beseiret».
Boris Johnsons beskjed til ukrainerne 9. april 2022: Vi må fortsette krigen
9. april 2022 ankom Boris Johnson uanmeldt Kiev og fortalte den ukrainske presidenten at Vesten ikke var klar til å avslutte krigen. Ifølge den britiske avisa Guardian den 28. april, hadde statsminister Johnson «instruert» Ukrainas president Zelensky «om ikke å komme med noen innrømmelser overfor Putin»:
«Ukrainska Pravda» rapporterte om dette i detalj, i to artikler 5. mai 2022:
«Ikke før hadde de ukrainske forhandlerne og Abramovitsj/Medinskij blitt enige i grove trekk om strukturen i en mulig fremtidig avtale etter Istanbul-resultatene, før den britiske statsministeren Boris Johnson dukket opp i Kiev nesten uten forvarsel.
Johnson hadde med seg to enkle beskjeder til Kiev. Den første er at Putin er en krigsforbryter. Han skal presses, ikke forhandles med. Det andre er at selv om Ukraina er villig til å undertegne noen avtaler med Putin om garantier, men at det kollektive Vesten ikke er det. Vi kan signere [en avtale] med dere [Ukraina], men ikke med ham. Han vil lure alle uansett, oppsummerte en av Zelenskys nære medarbeidere essensen av Johnsons besøk. Det ligger mye mer bak dette besøket og Johnsons ord, enn bare motvilje mot å inngå avtaler med Russland. Johnson inntok det standpunkt at det kollektive Vesten, som så sent som i februar hadde foreslått at Zelensky burde overgi seg og flykte, nå føler at Putin egentlig ikke er så mektig som de tidligere hadde forestilt seg. Dessuten er det en mulighet til å legge press på ham. Og Vesten ønsker å ta den.»
Neue Züricher Zeitung (NZZ) rapporterte den 12. april at den britiske regjeringen under Johnson regner med en ukrainsk militærseier. Det konservative medlemmet av Underhuset, Alicia Kearns, sa: «Vi vil heller bevæpne ukrainerne til tennene enn å gi Putin en suksess.» Den britiske utenriksministeren (og senere statsministeren) Liz Truss, bekjente i en hovedtale at «seier for Ukraina (…) er et strategisk imperativ for oss alle, og derfor må militær støtte utvides massivt». Guardian-spaltisten Simon Jenkins advarte: «Liz Truss risikerer å oppildne krigen i Ukraina for sine egne ambisjoner.» Dette, sa han, var trolig den første Tory-valgkampen «som ble utkjempet ved Russlands grenser». Johnson og Truss ønsket at Zelensky «skulle fortsette å kjempe til Russland er fullstendig beseiret. De trenger en triumf i sin stedfortrederkrig. I mellomtiden kan alle som er uenige med dem bli avvist som en svekling, en feiging eller en Putin-tilhenger. At denne konflikten blir utnyttet av Storbritannia for en kommende slesk lederkonkurranse, er kvalmende.»
Etter sitt andre besøk i Kiev 25.april 2022, sa USAs forsvarsminister Lloyd Austin at USA ønsker å bruke muligheten til å svekke Russland permanent, militært og økonomisk, i kjølvannet av Ukraina-krigen. Ifølge New York Times er den amerikanske regjeringen ikke lenger opptatt av en kamp om kontrollen over Ukraina, men av en kamp mot Moskva, i kjølvannet av en ny kald krig.
På møtet mellom forsvarsministrene fra NATO-medlemmer og andre land, innkalt av Austin i Ramstein, Rheinland-Pfalz/ Tyskland 26.april 2022, erklærte Pentagon-sjefen Ukrainas militære seier som et strategisk mål.
Det amerikanske magasinet «Responsible Statecraft» skrev 2.september 2022:
«Bidro Boris Johnson til å forhindre en fredsavtale i Ukraina? Ifølge en nylig artikkel i Foreign Affairs kan Kiev og Moskva ha nådd en foreløpig avtale om å avslutte krigen så tidlig som i april. Ifølge flere tidligere høytstående amerikanske tjenestemenn vi snakket med, så det ut til at russiske og ukrainske forhandlere foreløpig hadde blitt enige om konturene av en forhandlet midlertidig løsning i mars 2022», skriver Fiona Hill og Angela Stent. «Russland vil trekke seg tilbake til sin posisjon fra 23. februar, da de kontrollerte deler av Donbas-regionen og hele Krim-halvøya, og til gjengjeld vil Ukraina love å ikke søke Nato-medlemskap og i stedet motta sikkerhetsgarantier fra en rekke land. Beslutningen om å la avtalen mislykkes sammenfalt med Johnsons besøk i Kiev i april, der han oppfordret Ukrainas president Zelensky til å bryte samtalene med Russland av to hovedgrunner: Putin er umulig å forhandle med, og Vesten er ikke klar for en slutt på krigen.»
I artikkelen stilte forfatterne spørsmål som har blitt stadig viktigere etter hvert som krigen har utviklet seg:
«Denne tilsynelatende avsløringen reiser noen viktige spørsmål: Hvorfor ønsket vestlige ledere å hindre Kiev i å signere det som syntes å være en god forhandlingsavtale med Moskva? Ser de på konflikten som en stedfortrederkrig med Russland? Og viktigst av alt, hva skal til for å komme tilbake til et forhandlingsresultat?»
I sin kunngjøring av den delvise mobiliseringen, uttalte Putin 21. september 2022:
«Jeg vil offentliggjøre dette for første gang i dag. Etter starten av den spesielle militære operasjonen, spesielt etter samtalene i Istanbul, uttrykte Kiev-representanter ganske positive synspunkter på våre forslag. Disse forslagene handlet i hovedsak om å sikre Russlands sikkerhet og interesser. Men en fredelig løsning passet åpenbart ikke Vesten, og derfor ble Kiev, etter å ha blitt enige om noen kompromisser, faktisk beordret til å annullere alle disse enighetene.»
I anledning besøket av en afrikansk fredsdelegasjon 17. juni 2023, viste Putin demonstrativt avtalen som ble akseptert og initialisert i Istanbul ad referendum til kameraene.
Konklusjon: tapt mulighet
Basert på de offentlig tilgjengelige rapportene og dokumentene, er det ikke bare tydelig at det var en seriøs forhandlingsvilje fra både Ukrainas og Russlands side i mars 2022. Tilsynelatende ble forhandlingspartene til og med enige om et utkast til traktat til folkeavstemning. Zelensky og Putin var klare for et bilateralt møte for å sluttføre resultatet av forhandlingene. Faktum er at hovedresultatene av forhandlingene var basert på et forslag fra Ukraina, og Zelensky støttet dem modig i et intervju med russiske journalister 27. mars 2022, selv etter at NATO bestemte seg mot disse fredsforhandlingene. Zelensky hadde allerede uttrykt lignende støtte på forhånd, i et tegn som beviser at det tiltenkte resultatet av Istanbul-forhandlingene absolutt samsvarte med ukrainske interesser. Dette gjør den vestlige intervensjonen, som forhindret en snarlig slutt på krigen, enda mer katastrofal for Ukraina. Russlands ansvar for angrepet, som var i strid med folkeretten, bagatelliseres ikke av at ansvaret for de alvorlige konsekvensene som Ukrainas vestlige støttespillere fulgte, også må tilskrives statene som krevde fortsettelse av krigen. Krigen har nå nådd et stadium der ytterligere farlig eskalering og en utvidelse av fiendtlighetene bare kan forhindres av en våpenhvile. Det kan nå være siste gang en fredelig løsning gjennom forhandlinger kan oppnås. Det er fredsforslag fra Kina, Den afrikanske union, Brasil, Mexico, Indonesia, og et forslag utviklet på invitasjon fra Vatikanet, allerede i juni 2022. 3. oktober i år presenterte vi vårt eget fredsforslag til den tyske regjeringen, som forsøkte å inkorporere alle andre fredsforslag som var fremmet tidligere.
Se Avslutte krigen med en fremforhandlet fred – Legitimt selvforsvar og søken etter en rettferdig og varig fred er ikke motstridende HER.
Siden de mislykkede Istanbul-forhandlingene, krigens forløp og den nåværende ekstremt kritiske timingen, bør dette være grunn nok for et ansvarlig verdenssamfunn og FNs medlemsland, til å tenke nytt og presse på for våpenhvile og fredsforhandlinger.
Denne artikkelen ble publisert her:
Michael von der Schulenburg, Hajo Funke, Harald Kujat
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Les også steigan.no 30. mars 2022: Foran gjennombrudd i forhandlingene mellom Ukraina og Russland?
Kommentar: De som ivret for fortsettelse av krigen bærer et tungt ansvar
Det hadde altså vært mulig å få til en våpenhvile og en fredsavtale våren 2022. Partene var langt på vei enige. Men Vesten forlangte at krigen skulle fortsette. Og Vestens politikk fikk entusiastisk tilslutning fra alle partier på Stortinget.
Halvannet år seinere er fasiten at Ukraina kanskje har mistet mer enn 500.000 soldater, millioner av mennesker har forlatt landet og det er enorme materielle tap. Og fronten ligger omtrent der den har vært. De katastrofale menneskelige og materialle tapene har vært til ingen nytte. Men vil krigsentusiastene dra noen lærdom av det? Vil de beklage sin kampanje for krig? Norske og vestlige politikere risikerte ingenting ved å hisse til mer krig. Risikoen og tapene er det Ukraina som har tatt. Og fortsatt er det vel slik at Storting og regjering i Norge ønsker at krigen skal fortsette? Enda alle vet at den er tapt.
Red.
