oss 100 kroner!
En amerikansk «gevinst» i Ukraina har en ufattelig pris.
Nesten en måned inn i Russlands invasjon forlot New York Times stille enhver påstand om at USAs mål var å forsvare Ukraina og bringe krigen til en rask slutt. Times rapporterte at Det hvite hus «søker å hjelpe Ukraina med å låse Russland i en hengemyr uten å anspore til en bredere konflikt med en motstander bevæpnet med atomvåpen, eller kutte mulige veier til de-eskalering».
Atten måneder senere er den ønskede hengemyra oppnådd. Dette skyldes ikke bare en massiv tilstrømning av NATO-våpen, men en vestlig blokade av enhver konkret vei til de-eskalering, spesielt fredsavtalen mellom Ukraina og Russland i april 2022, som Boris Johnson fikk en slutt på.
Med en russisk hengemyr som det overordnede målet har USA og deres partnere inntatt en ledsagende ignorering av de titusenvis av ukrainske livene som er ofret for oppgaven.
I krigens tidlige stadier kunne bare de mest åpent entusiastiske stedfortrederkrigerne, som senator Lindsey Graham, ærlig innrømme at amerikansk støtte sikret at Ukraina ville «kjempe til siste person». Med Ukraina som nå sliter med å mønstre en bredt annonsert motoffensiv, er den rådende likegyldigheten til menneskelige kostnader mer allment anerkjent.
Som Wall Street Journal nylig rapporterer:
«Da Ukraina startet sin store motoffensiv i vår, visste vestlige militære tjenestemenn at Kiev ikke hadde all treningen eller våpen, fra granater til krigsfly, som de trengte for å drive russiske styrker ut. Men de håpet ukrainsk mot og snarrådighet ville redde dagen. Det har det ikke».
Det er uklart hvordan vestlige tjenestemenn kunne ha «håpet» at ukrainsk «snarrådighet» ville gjøre opp for treningen og våpnene de ikke ga. En krigssone er tross alt ikke en episode av MacGyver eller A-Team, og Ukrainas motstander er tilfeldigvis et av verdens mektigste militære. Den operative vestlige definisjonen av «ukrainsk mot» er imidlertid ikke vanskelig å se: en vilje til å bruke ukrainske soldater som kanonføde.
New York Times rapporterer: «Høytstående amerikanske tjenestemenn har privat uttrykt frustrasjon over at noen ukrainske kommandanter … I frykt for økte tap i sine rekker» nylig har «gått tilbake til gamle vaner, tiår med sovjetisk trening i artilleribeskytning, i stedet for å holde seg til den vestlige taktikken og presse hardere på for å bryte det russiske forsvaret».
Times spurte ikke de samme amerikanske embetsrepresentantene om det er riktig å uttrykke «frustrasjon» over beslutningen til et annet militærvesen, det vi hevder å støtte, for å unngå «økte tap» blant deres rekker. Men Andriy Zagorodnyuk, en tidligere ukrainsk forsvarsminister, stilte et like fremtredende spørsmål til sine amerikanske kolleger: «Hvorfor kommer de ikke og gjør det selv?»
Frustrerte amerikanske tjenestemenn er godt klar over Ukrainas tap. Ifølge New York Times anslår vestlige stater nå at Ukraina mistet rundt 20 prosent av sine våpen i løpet av de første ukene av motoffensiven, en «oppsiktsvekkende tapsrate … mens ukrainske soldater kjemper mot Russlands formidable forsvar.» Merkelig nok utelater Times enhver omtale av tap i ukrainske liv, kanskje en stilltiende innrømmelse, at de menneskelige tapene er enda mer oppsiktsvekkende.
Som det også i økende grad innrømmes, var alt dette forutsett. «Analytikere i det amerikanske forsvarsdepartementet visste tidlig i år at Ukrainas frontlinjetropper ville kjempe mot russiske luftangrep», skriver Wall Street Journal. Eller som Washington Post uttrykker det: «Privat innrømmer amerikanske militære tjenestemenn at deres forventning fra tidlig i år, beskrevet i lekkede etterretningsdokumenter, om at Ukraina sannsynligvis bare vil gjøre beskjedne gevinster i sin motoffensiv, ikke har endret seg, til tross for offentlige uttalelser som forsøker å bagatellisere konsekvensene fra avsløringen.»
Med andre ord har amerikanske «offentlige uttalelser» innebåret å lyve for offentligheten for å «bagatellisere konsekvensene» av å fyre opp under en bevisst katastrofal og nytteløs krig. Deltakerne i dette bedraget inkluderer forsvarsminister Lloyd Austin, som i mars erklærte at det ukrainske militæret hadde «en veldig god sjanse for suksess», til tross for at han privat ble fortalt det motsatte.
En årsak til Ukrainas nåværende problemer, som president Biden nylig innrømmet overfor CNN, er at «ukrainerne går tom for ammunisjon», og «vi har lite av det» også. En annen viktig faktor, en klassifisert Pentagon-vurdering bemerket i februar, var Ukrainas «manglende evne til å forhindre russisk luftoverlegenhet». Eller som en høytstående europeisk tjenestemann nå advarer: «Alle bekymrer seg for at ukrainerne vil gå tom for ammunisjon og luftvern».
«Amerika ville aldri forsøke å beseire et forberedt forsvar uten luftoverlegenhet, men de [ukrainerne] har ikke luftoverlegenhet,» observerer John Nagl, en pensjonert oberstløytnant i den amerikanske hæren og professor ved US Army War College. «Det er umulig å overvurdere hvor viktig luftoverlegenhet er for å kjempe en bakkekamp til en rimelig pris i tap.»
Ifølge Pentagon vil NATOs siste tilstrømning av tunge våpen ikke endre tidevannet. John Kirchhofer, stabssjef ved US Defense Intelligence Agency, talte på en sikkerhetskonferanse i Washington denne måneden, der han hevdet at Ukraina-krigen er i en «fastlåst situasjon» og at «ingen av disse» nylig leverte våpnene, inkludert Storm Shadow-missiler og klasebomber, «er den hellige gral som Ukraina leter etter».
Følgelig bemerker Wall Street Journal at det er usannsynlig med «noe storskala gjennombrudd fra ukrainernes side … reiser de foruroligende utsiktene for Washington og deres allierte for en lengre krig, en krig som ville kreve en enorm ny overføring av sofistikerte våpen og mer trening for å gi Kiev en sjanse til seier.»
For Washington er kanskje ikke denne utsikten foruroligende. Ifølge den erfarne spaltisten David Ignatius i Washington Post, har Ukraina-krigen allerede gitt en «triumfsommer» for NATO-alliansen.
«Vestens mest hensynsløse antagonist har blitt rystet», skriver Ignatius. «Nato har vokst seg mye sterkere med tilskuddet av Sverige og Finland. Tyskland har avvent seg fra avhengigheten av russisk energi og på mange måter gjenoppdaget sin oppfatning av verdier.»
Følgelig, «for USA og landets NATO-allierte har disse 18 månedene med krig vært en strategisk gevinst, til relativt lave kostnader (annet enn for ukrainerne).»Faktisk er det ganske lett å høste en «gevinst» fra 18 måneder med krig når USA ikke selv utkjemper krigen. USA har i stedet ofret fremtidige generasjoner av en hel nasjon, hvis verdi er så devaluert, at deres pågående katastrofe åpent blir redusert til en ettertanke.
Først publisert på Aaron Matés Substack:
US admits to pushing Ukraine into a fight it can’t win (substack.com)
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
