Er vi på vei mot fascisme?

0
Dataillustrasjon av opprørspoliti mot folkelig opprør.

Fragmenter om den europeiske borgerkrigen.

Av Jan Hårstad.

Jeg har tidligere skrevet at jeg ser for meg utviklingen av en europeisk borgerkrig. Det som har skjedd siden den gang er at også mainstream har begynt å bekymre seg for dette.

Jeg tar to aktuelle eksempler: Tarjei Skirbekk i Aftenposten 17. juni som bekymrer seg for «den europeiske stabiliteten» da «polariseringen øker». Hele Skirbekks tenkning befinner seg innenfor de tradisjonelle parlamentariske sauegjerdene og passer derved godt inn i Aftenposten.

Så er det Christian Skaug på Document som løfter fram en fransk filosof fra Le Figaro. Michel Onfray. Ikke uventet ser denne Onfray på den franske venstresida som både bolsjeviker og italienske fascister på samme tid og jamrer seg over hvilken katastrofe det blir når disse kreftene frambringer en brann i landet. (15. juni.)

Fra Document kan vi vente oss mer innhøsting fra franske filosofer som ser «venstresida» som den vestlige sivilisasjonens fremste fiende. Det er som vi vet også Documents linje.

Skirbekks tenkning er direkte kjedelig og Onfrays framstår som en forvirret konservativ. Det jeg mangler enn så lenge er at noen setter muligheten for en europeisk borgerkrig inn i  sin verdenspolitiske sammenheng.

Da de gamle imperialistmaktene i G7 samlet seg i Bari nylig var det krig som sto på dagsorden. Og det er fullt mulig å se på G7 som Natos økonomiske avdeling. Zelensky ble lovet 50 milliarder dollar i året.

Og så heter det i slutterklæringen:

«Vi uttrykker vår fulle støtte til Israel og dets folk og bekrefter vår urokkelige tilslutning til landets sikkerhet».

Så var det et meget lukket toppmøte i Bahrain 10. juni hvor både Israel, USA og 5 arabiske hærsjefer var representert. Abdel Bari Atwan som har stort kontaktnett i Midtøsten skriver: det møtet handlet om var en Arabisk Natokrig mot Iran. (14. juni.)

Vestverdenen representert ved G7, Nato og EU er allerede involvert i en og samme krig som har fire eller fem frontavsnitt: Ukraina, Gaza, Libanon, Jemen. Alt som finnes av penger i Vesten går til denne krigen, bare Zelensky har kostet et sted mellom 200-300 milliarder dollar og mer bebudes.

Dette er verdensrisset av nå nåværende situasjonen. Den gamle verden ønsker seg en tredje verdenskrig i håp om å gjenvinne sitt hegemoni.

På snakk om borgerkrigen inne i Frankrike er det fullstendig på jordet å tro som Onfray at det blir «venstresida» som overtar makten og lager en ny oktoberrevolusjon i landet. 

Vi må snakke om EUs, Natos og den franske statens voldsmonopol. Det europeiske politiet har for mange år siden inngått avtaler om å gå over grensene til hverandre ved fare. En har tilsvarende avtaler inni det som het Europakorpset eller Europahæren som Nato alltid har sett på med skepsis.

Erfaringer fra Vesten de siste månedene er at statene har gitt høy prioritet til å arrestere og fengsle Palestinaaktivister. Det er åpenbart en Nato-linje som kan bli riktig stygg når Netanyahu skal tale i den amerikanske kongressen i juli.

Men før dette finner sted er det toppmøte for Nato i Washington 9.-11. juli. Der vil det på bakrommet bli avtalt dette: Vi kan ikke vinne vår Verdenskrig – Kina, Iran, Gaza, Libya, Jemen, Russland – så lenge vi har en 5. kolonne i hjertet av Berlin, New York, London, Paris. Den må knuses til pinneved og politi-militære stater må opprettes i hele Nato-Zonen.

Hendelsesforløpet kan gå helt motsatt av hva Onfray og Skaug tror.

Nato-statene kan bli fascistiske.


Denne artikkelen ble publisert av Derimot.no.

Forrige artikkel«Operasjon barnebuss»
Neste artikkelIsraels regjering i full krise
Jan Hårstad
Jan Hårstad er en norsk skuespiller. Han debuterte som Orm i Kristin Lavransdatter i sin elevtid ved Trøndelag Teater i 1960. Hårstad var ansatt her i 1964–1966, ved Rogaland Teater i 1966–1968 og ved Nationaltheatret fra 1968, avbrutt av fire sesonger ved Fjernsynsteatret i tillegg til gjesteroller ved teatre rundt om i landet. Hårstad har spilt i et stort klassisk og moderne repertoar. Han deltok i Nationaltheatrets oppsøkende gruppeteatervirksomhet i stykkene Svartkatten og Pendlere.