oss 100 kroner!
Det er nå om stunder blitt populært at man «legger seg flat» når det gjelder eksamensbesvarelser ved norsk universiteter, og jeg vil gjerne vedgå at:
Jeg prøvde å ta en snarvei under 3. avdelings jus-embetseksamen.
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Høsten 1975 var jeg oppe til den siste eksamen – den tredje – til juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo (UiO). Pensum besto av flere fag. Blant annet måtte man ha et spesialfag, som man selv kunne velge. Jeg valgte «Engelsk og amerikansk rett» og mente at emnet kanskje ikke var så vanskelig. Og istedenfor å gå opp til skriftlig eksamen i faget, kunne man skrive en «særoppgave». Jeg tenkte strategisk: Hva om jeg finner et tema som kun de færreste sensorer visste noe særlig om? Da kunne jeg ta en kort quick-fix! Emnet jeg valgte var «Riksrettsinstituttet i England og USA», egentlig delvis noen eldgamle greier i rettshistorien, og det, funderte jeg altså, var det nok ikke mange sensorer som kunne noe særlig om.
Så langt var jeg muligens innpå et løp som har visse fellestrekk med dagens «statsråd-mastergradsoppgave-metode», og jeg kunne kanskje ha vært i ferd med å jukse?
Men den gang ei!
Jeg fikk en veileder – en av de daværende jusens kanoner – professor dr. juris Thorstein Eckhoff, som blant andre særegenheter bokstavelig blåste i alt som het røykeforbud, og som hadde sigaretten rykende i munnen under sine fascinerende og lærerike forelesninger blant annet i universitets aula, der vel ikke en eneste verdensberømt fredsprisvinner eller annen celebritet hadde våget det samme. Thorstein Eckhoff ble da også kalt «Skorstein Røykhoff» blant oss jusstudenter.
Under min særoppgavejobbing kalte professor «Røykhoff» meg dagstøtt inn på kontoret sitt i «Urbygningen». Det var digert og himmelhøyt under taket, og jeg så ham knapt gjennom tobakksrøyken. Han spurte og grov om all verdens detaljer knyttet til riksrettsinstituttet, og jeg fikk kommentarer og spørsmål og måtte søke info både her og der og svare for meg – og husk at det den gangen ikke fantes noen «Google» eller «KI-venn» å spørre, alt måtte skje via trykte oppslagsverk. Språket pirket han òg på: «Sørensen, det heter da ikke ‘bakdel’ , men ‘ulempe’» og mye mer.
Men omsider, til tross for at jeg midt oppi det hele ble pappa og jobbet som taxisjåfør utenom studiene, så fikk jeg levert særoppgaven i tide og fikk den godkjent – sågar med en anstendig karakter.
Har du lyst til å lese den? Helt i orden. Du finner den her:
https://www.terje-sorensen.no/Terjes%20s%C3%A6roppgave…
Og husk at besvarelsen er skrevet med gammeldags skrivemaskin, og at kravene til og kontrollen av oppfyllelsen av dem, neppe kan sammenlignes med dem relatert til dagens masteroppgaver.
Du kan mene hva du vil om den, men jeg behøver heldigvis ikke å «legge meg flat» og er fortsatt rakrygget stolt over hva jeg den gang som ung student presterte uten juks! Stor takk til professor dr. juris «Skorstein Røykhoff»!!
Ansvarlig for tekst og illustrasjon:
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
