oss 100 kroner!
For å forstå Tysklands betingelsesløse støtte til det israelske folkemordet må man forstå opprinnelsen til den tyske staten.
Av Matthew Read, Zetkin Forum, – 27. mars 2024
Omfanget av den tyske regjeringens støtte til Israel under den pågående offensiven i Gaza har overrasket mange. Tysklands forbundskansler Olaf Scholz har vært enda mer tilbakeholden i sin kritikk av Tel Aviv enn USAs president Joe Biden. Et sentralt referansepunkt for tyske politikere er forestillingen om Staatsräson («statsfornuften»). Dette var et begrep først brukt i et essay av Tysklands tidligere ambassadør til Israel, Rudolf Dreßler, på begynnelsen av 2000-tallet og gjentatt av Angela Merkel i en tale for Knesset i 2008. Det har siden blitt et midtpunkt for tyske offentlige uttalelser og et ideologisk verktøy for å legitimere Israels «rett til selvforsvar». Som Scholz sa 12.oktober 2023: «For øyeblikket er det bare ett sted for Tyskland. Vi står sammen med Israel. … Dette er hva vi mener når vi sier at Israels sikkerhet er Tysklands Staatsräson».
I denne sammenhengen har et økende antall nasjoner fra det globale sør begynt å utfordre Tyskland for hvitvasking og til og med rettferdiggjøring av folkemordet på palestinerne. I januar 2024 kom Namibias avdøde president Hage Geingob med en uttalelse der han sterkt kritiserte Tyskland for landets ukritiske forsvar av Israel og understreket at den tyske regjeringen nå aktivt støttet et folkemord i Palestina, mens landet fortsatt ikke har sonet for sitt folkemord mot hereroene og namaene i Namibia (1904-1908). Av lignende grunner tar den nicaraguanske regjeringen nå Tyskland til Den internasjonale domstolen, for å ha hjulpet og bidratt til det israelske folkemordet i Gaza.
For å forstå hva som ligger bak Tysklands Staatsräson og dets bilaterale forhold til Israel, er det nødvendig å forstå opprinnelsen til den nåværende tyske staten og tradisjonen den står i.
Den historiske konteksten
Forbundsrepublikken Tyskland (FRG, ofte referert til som «Vest-Tyskland» under den kalde krigen) ble grunnlagt i mai 1949. På samme måte som Sør-Korea og Taiwan ble FRG opprettet etter andre verdenskrig under USAs vinger, for å fungere som et bolverk mot sosialisme. Som en sentral aktør i Vestens «oppdemming»– og «tilbakeførings»-strategier, måtte den vesttyske staten være både aggressiv mot det sosialistiske øst og føyelig overfor det kapitalistiske Vesten. Innflytelsen til selskapene som hadde finansiert Hitler ble dermed bevisst gjenopprettet, og forretningsmenn med bånd til nazistpartiet ble uoffisielt benådet for sin rolle i det fascistiske Tysklands forbrytelser mot menneskeheten, til tross for at de ofte direkte profitterte på tvangsarbeid under Det tredje riket (f.eks. Daimler, Siemens, Rheinmetall, etc.). Samtidig var FRG tett bundet inn i den USA-ledede orden gjennom Marshallplanen og Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO), som til dags dato inkluderer stasjoneringen av titusenvis av amerikanske tropper i Tyskland.
Lederne av det unge FRG ble umiddelbart konfrontert med problemet med hvordan man offentlig skulle adressere Holocaust. Bilder av fanger i konsentrasjonsleirene sendte sjokkbølger verden rundt og ga opphav til det internasjonale oppropet: Aldri igjen! Men innenlands hadde ikke Vest-Tyskland råd til en grundig denazifisering av samfunnet, for dette ville destabilisere det kapitalistiske grunnlaget for FRG, som det hadde gjort i Øst-Tyskland, der nazistiske krigsforbrytere og forretningsmenn hadde blitt strengt ekspropriert. Følgelig, i stedet for å adressere fascismens økonomiske røtter og rettsforfølge deler av styringsklassen for å ha støttet Hitler, fostret konservative og liberale i FRG et narrativ om kollektiv tysk skyld som alle borgere måtte sone for. Det var ikke kapitalismen og det liberale systemet til Weimar-republikken (1918-1933) som hadde muliggjort fascismens fremvekst, men det tyske folkets kulturelle tilbøyeligheter.
På denne valgplakaten fra 1949 lister Det liberaldemokratiske partiet (FDP) – i dag medlem av regjeringskoalisjonen i Tyskland – opp en «Slutt på denazifisering» som sitt første krav.
Denne politiske strategien har vært tydelig i Vest-Tysklands støtte til staten Israel, som hadde blitt grunnlagt ett år før FRG. Den første vesttyske kansleren, Konrad Adenauer, hadde offentlig beskrevet FRGs første erstatningsavtale med Israel i 1952, som «basert på en overbevisende moralsk forpliktelse». Konfrontert med innenlandsk kritikk over avtalen på tre milliarder – spesielt fra Det liberaldemokratiske partiet (FDP) og fra hans eget kristelig-demokratiske unionsparti (CDU) – kunngjorde Adenauer at «det finnes høyere verdier enn gode forretninger». Likevel avslører nylig avdekkede dokumenter fra det tyske utenriksdepartementet at Adenauer faktisk bare var «villig til å forhandle om erstatninger [med Israel] på grunn av press fra USA». Kansleren hadde referert til Vest-Tysklands forhold til USA og sa at «å bryte forhandlingene med Israel uten resultater ville skape de alvorligste politiske og økonomiske farer for Forbundsrepublikken».
Med andre ord ble det fastsatt av USA, at hvis FRG ønsket å bli en mektig aktør i europeisk politikk igjen, måtte det gi betydelig politisk, økonomisk og militær støtte til staten Israel. Mens det var betydelig innenlandsk misnøye over denne forutsetningen i begynnelsen, har lederne av FRG kommet til å sette pris på forholdet til Israel som bidrar til sine egne interesser, både når det gjelder geopolitisk strategi og lønnsomme forretninger for tysk industri.
For eksempel har våpensalget til Israel skutt i været de siste årene; Siemens tjener regelmessig på israelske kontrakter, for eksempel 2018-anbudet fra Israel Railways som var verdt omtrent en milliard euro; og den tyske legemiddelprodusenten Merck (hvis grunnleggerfamilie var trofaste nazister) opprettholder også forskningssteder og prosjekter verdt millioner over hele Israel. I møte med forferdelige bilder som kommer fra Palestina, vil tyske medier rettferdiggjøre eksporten av våpen og kapital til Israel ved ukritisk å gjenta den offisielle regjeringslinjen: «Tidligere har Tyskland fremfor alt levert ubåter til Israel og også subsidiert eksport med skattebetalernes penger. Bakgrunnen for dette er at Tyskland har erklært Israels sikkerhet for å være Staatsräson i lys av Nazi-Tysklands drap på seks millioner jøder».
Begreper som Staatsräson og kollektiv tysk skyld har dermed blitt utviklet som ideologiske instrumenter for både å avlede ansvaret bort fra den tyske kapitalistklassen og dens nazistiske krigsforbrytelser i fortiden, og for å skjule dens brutale forfølgelse for økonomiske og politiske interesser i Vest-Asia i dag. Dette hjelper den tyske regjeringen til å skape ekstremt smale rammer for den offentlige debatten rundt denne politikken. Siden den 7. oktober har Staatsräson også blitt anvendt for drastisk å intensivere antimigrant-tiltak. Det mest skamløse av disse er kanskje et nytt dekret i delstaten Sachsen-Anhalt, der søkere om tysk statsborgerskap nå må sverge troskap til Israels «rett til å eksistere».
Det globale sør utfordrer tysk hykleri
Mens FRGs betingelsesløse støtte til Israel ikke er noe nytt, har den kommet i rampelyset ettersom et økende antall stater fra det globale sør snakker ut mot det israelske folkemordet.
I tysk presse forsøkte kommentatorer å delegitimere Sør-Afrikas sak mot Israel ved Den internasjonale domstolen (ICJ) som «åpenlyst ensidig». Som respons på Sør-Afrikas sak feide den tyske økonomiministeren Robert Habeck (De grønne) den ganske enkelt til side: «Å anklage Israel for folkemord, etter mitt syn, er en fullstendig reversering av ofre og gjerningsmenn, og er bare feil.» Her er igjen den tyske kapitalistklassens rolle i oppildningen av nazismen sammensmeltet med et «spesielt historisk ansvar» som alle tyskere deler overfor Israel: «På grunn av de mørkeste kapitlene i vår historie må Tyskland leve med det forferdelige ansvaret for folkemord begått i landets navn. […] Nazi-Tyskland begikk en av de verste forbrytelsene i menneskehetens historie, Holocaust mot jøder i Europa. Med alt dette i bakhodet mener vi at selvforsvar mot et terrorregime som gjemmer seg bak sivilbefolkningen som menneskelige skjold, for å maksimere lidelse og for å gjøre forsvar mot dets handlinger umulig, ikke er folkemorderisk hensikt».
Slike argumenter fortsetter å påvirke en stor del av den tyske befolkningen, men ledere i det globale sør er i mindre grad påvirkelige og har begynt å utfordre den tyske regjeringens hykleri. Den første alvorlige anklagen kom i begynnelsen av 2024, da Namibias daværende president Hage Geingob publiserte en uttalelse som minnet verden om at Tyskland hadde «begått det første folkemordet i det 20. århundre i 1904-1908, der titusenvis av uskyldige namibiere døde under de mest umenneskelige og brutale forhold». Geingob snudde implisitt den tyske Staaträson på hodet, og hevdet at ved å gripe inn i ICJ «til forsvar og støtte for Israels folkemordshandlinger», har FRG faktisk avslørt sin «manglende evne til å trekke lærdommer fra sin forferdelige historie».
I begynnelsen av mars 2024 kom den neste offentlige utfordringen fra det globale sør: Nicaragua anla en ny sak i ICJ, denne gangen direkte mot Tyskland, og anklaget Berlin for å bryte sine forpliktelser til «folkemordskonvensjonen» fra 1949. Gjennom sin politiske, økonomiske og militære støtte til Israel og ved å definansiere FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA), «legger Tyskland til rette for folkemord, og har uansett mislyktes i sin forpliktelse til å gjøre alt for å forhindre folkemord». Tyske liberale var raske til å avskrive denne saken som «en billig avledningstaktikk […] fra et diktatur som nekter sine egne borgere noen garantier under rettsstaten».
Men bare noen uker senere ble den tyske regjeringen nok en gang offentlig fordømt, og denne gangen kom den ikke fra de «autokratiske, venstreorienterte regjeringene» i Latin-Amerika, men fra en hittil nær alliert, Malaysia. På en felles pressekonferanse i Berlin, reagerte Malaysias statsminister Anwar Ibrahim på Scholz fortsatte insistering på Israels rett til selvforsvar, ved provoserende å spørre: «Hvor har vi kastet bort vår menneskelighet? Hvorfor dette hykleriet? Hvorfor denne selektive og ambivalente holdningen til én rase?»
Denne utviklingen er de siste tegnene på at Vestens ideologiske og økonomiske hegemoni vakler. Begreper som den «regelbaserte internasjonale orden» og Tysklands Staatsräson har ikke lenger nok tyngde til å kneble dissens internasjonalt. Et uttrykk for den «nye stemningen» i det globale sør er kampen om eierskapet til internasjonale organer som ICJ.
Vesten undergraver sitt eget ideologiske hegemoni
Forbundsrepublikken Tyskland står i tradisjonen fra tysk kapitalisme, med alle skjelettene gjemt i skapet. Landets betingelsesløse støtte til Israel er på den ene siden et produkt av selvsøkende økonomiske og geopolitiske interesser i regionen, og på den andre siden innsatsen for å avlede ansvaret for holocaust og uvilligheten til å denazifisere det vesttyske samfunnet. Det andre Tyskland – Den tyske demokratiske republikk (DDR) – sto i en helt annen tradisjon. Det ble styrt av kommunistene og sosialdemokratene som hadde vansmektet i eksil eller i Hitlers konsentrasjonsleirer under Det tredje riket. Der ble kravet «Aldri igjen!» ikke forstått som kollektiv skyld som skulle bæres av alle tyskere, men som en militant plikt til å bekjempe fascisme og rasisme, uavhengig av den spesifikke formen de tok. Som sådan var DDR en sterk støtte til palestinernes rett til selvbestemmelse og motstand mot okkupasjon.
I Tyskland i dag blir rommet for offentlig debatt om dette spørsmålet stadig trangere. Støtte til Palestina blir sensurert eller direkte forbudt. Likevel kan ikke den tyske regjeringen så lett kneble statene i det globale sør. Mens den fortsetter å reise fra land til land og uopphørlig rettferdiggjør det israelske folkemordet i Gaza, mens den sprer begrepet «feministisk utenrikspolitikk», undergraver den tyske regjeringen raskt Vestens ideologiske hegemoni og avslører sitt eget hykleri for verden.
Denne artikkelen er hentet fra Peoples Dispatch:
What’s really behind Germany’s unshakeable support of Israel?
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Matthew Read er forsker ved Zetkin Forum med base i Berlin.
