Kinas urettferdige «overkapasitet»

0
Foto: Global Times

Av Michael Roberts.

Det nylige tullet utstedt av den amerikanske finansministeren Janet Yellen om Kinas ‘overkapasitet’ og ‘urettferdige subsidier’ til landets industrier er spesielt patetisk. Som Renaud Bertrand sa det: «den såkalte trusselen om Kinas industrielle overkapasitet» er et moteord som faktisk betyr at Kina rett og slett er for konkurransedyktig, og ved å be landet om å adressere dette, er det Yellen virkelig ber Kina om som en medsprinter som ber Usain Bolt om å løpe mindre fort fordi han ikke kan holde følge.»

La meg faktisk sitere Bertrands tilbakevisning av Yellens påstander om ‘overkapasitet’.  – La oss starte med kapasitetsutnyttelsesgraden. Det er krystallklart at de har vært ganske konstant i Kina de siste 10 årene, og står på omtrent 76% akkurat nå, som er i samme område som USAs egen utnyttelsesgrad på rundt 78%. Så ikke noe problem der.»

Bertrand fortsetter: «Til tross for de svært lave prisene på sine elbiler eller solcellepaneler, tjener kinesiske selskaper fortsatt penger (industriell fortjeneste stiger med tosifret vekst), og de tar høyere priser i utlandet enn hjemme. Konkurranseevnen til kinesiske selskaper er overveldende: i dag, i mange bransjer – som solenergi eller EV – kan rett og slett ikke amerikanske eller europeiske selskaper å konkurrere med kinesiske på noen som helst måte. Dette er det virkelige problemet: Yellen og vestlige ledere er redde for at hvis ting fortsetter, vil Kina ganske enkelt spise alles lunsj.»

Kina er det eneste landet i verden som produserer alle kategorier av varer klassifisert av Verdens tollorganisasjon (WCO). Dette gir det en viktig fordel når det gjelder sluttpriser: når du vil bygge noe i Kina, kan du bokstavelig talt finne hele forsyningskjeden for det hjemme. Bertrand: «Kina har blitt et innovasjonskraftverk. I 2023 søkte de inn omtrent like mange patenter som resten av verden til sammen, og de anslås nå å lede 37 av de 44 kritiske teknologiene for fremtiden. Alt dette har også implikasjoner når det gjelder de endelige prisene på produktene. «

Europas ledere har gjentatt Yellens påstander.  Etter å ha møtt Xi i Beijing i desember i fjor bemerket EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen at EUs handelsunderskudd med Kina hadde økt til € 400 milliarder, fra € 40 milliarder for 20 år siden, da hun kom med en rekke klager, inkludert Kinas industrielle ‘overkapasitet’, sa hun: «Europeiske ledere vil ikke være i stand til å tolerere at vår industrielle base undergraves av urettferdig konkurranse.»

Men la oss få dette rett: EUs handelsunderskudd med Kina har steget fra 40 milliarder dollar til 400 milliarder dollar på 20 år!  Ikke to år, ikke fem år, ikke ti år, men gjennom hele dette århundret.  For det første gjør det at økningen i underskuddet ikke er så stor per år, la oss si rundt 10-15 milliarder dollar, og i løpet av den perioden hørte vi lite klage fra EU om at Kina vedtok urettferdig handelspraksis.  Plutselig, etter fiaskoen med stigende energikostnader etter å ha kuttet av russisk energiimport og en regelrett toårig lavkonjunktur i de store EU-landene, skylder von der Leyen nå på Kina. Faktisk har det meste av økningen i ‘Kina-underskuddet’ kommet i perioden etter pandemien.

Når det gjelder USA, er det bilaterale handelsunderskuddet mellom USA og Kina, relativt til størrelsen på den amerikanske økonomien, det laveste det har vært siden 2002.  Som Bertrand sier: «Så det er en merkelig tid å klage så høylytt over handelsubalansen med Kina, siden handelsubalansen fra Amerikas synspunkt er den laveste den har vært på over 20 år».

Likevel fremmer de keynesianske Kina-ekspertene som papegøyer Yellens budskap.  Her er et sitat fra en vestlig mediekilde: «På bakgrunn av økende internasjonal bekymring mener eksperter at produksjonsstrategien ikke vil levere på Beijings vekstmål. Eksporten utgjør allerede en femtedel av BNP, og Kinas andel av den globale industrien er på 31 prosent. Uten en eksplosjon av etterspørsel sier de at det er usannsynlig at resten av verden kan suge opp Kinas eksport uten å krympe sin egen produksjon».

Hvem er disse gode ekspertene?  De vanlige mistenkte.

Michael Pettis forteller oss at hvis Kina fortsetter å utvide sin produksjonseksport, «vil de bli tilpasset av resten av verden». Og resten av verden vil neppe gjøre det. Virkelig?  Det ser ut til at Kina ikke har noe problem med å selge sin eksport til resten av verdens forbrukere og produsenter, som er ivrige etter å kjøpe.

En annen ekspert er Brad Setser.  Setser forteller oss at «Kinas innenlandske elbilmarked ble skapt via industripolitikk, det virket ikke ut av løse luften. Et kritisk punkt, og et som ofte nå blir glemt. Det samme gjelder HSR og vind, og Kina prøver også i andre sektorer». Sjokk, skrekk; det ble ikke oppnådd gjennom markedskreftene, men gjennom statsledede investeringer.  Han fortsetter : «Det faktum at mange av Kinas suksesshistorier innen eksport nå ikke stammer fra markedets magi, kompliserer uten tvil den globale handelen, ettersom justering for å imøtekomme Kinas suksesser ikke «føles» som en sann markedstilpasning». USA og Europa og Japan kan med andre ord ikke konkurrere.  Så hva skal jeg gjøre?  Setser sier: «Jeg mener USA bør gjøre en reell innsats for å kompensere for Kinas økonomiske tvang her. Det vil kreve litt offer, men jeg er i det minste villig til å stille opp». Så konkurranse kalles nå ‘tvang’, og USA må selv svare med tvang og Setser er klar til å hjelpe Yellen med det.

Rasjonaliteten i dette tullet er å finne i den vestlige mainstream-oppfatningen om at Kina sitter fast i en gammel modell for investeringsstyrt eksportproduksjon og trenger å «balansere» mot en forbrukerledet innenlandsk økonomi der privat sektor har frie tøyler.  Kinas svake forbrukersektor tvinger den til å prøve å eksportere produksjon «over kapasitet».

Men bevisene for dette er ikke der. Ifølge en nylig studie av Richard Baldwin finner han at den eksportledede modellen fungerte frem til 2006, men siden da har det innenlandske salget blomstret, slik at eksporten til BNP-forholdet faktisk har falt. – Kinesisk forbruk av kinesiskproduserte varer har vokst raskere enn kinesisk produksjon på nesten to tiår. Langt fra å være ute av stand til å absorbere produksjonen, har kinesisk innenlandsk forbruk av produserte varer vokst MYE raskere enn produksjonen fra Kinas produksjonssektor.

Kinesiske produsenter er fortsatt svært konkurransedyktige på verdensmarkedet, til tross for all innsats fra Vesten for å pålegge tariffer og andre proteksjonistiske tiltak.  Kina gjør det spesielt bra innen elbilproduksjon, solenergi og andre grønne teknologier. Men som Baldwin påpeker, betyr ikke denne eksportsuksessen at Kina er avhengig av eksport for vekst.  Kina vokser hovedsakelig på grunn av produksjon for hjemme-økonomien, som USA.

Men det er et mer bekymringsfullt trekk ved dette «overkapasitets»-tullet. Det har blitt svelget krok, line og søkke av økonomer i den kinesiske banksektoren, som hovedsakelig ble utdannet i vestlige universiteter. Ta den nylige talen til sjeføkonomen i Kinabanken, Xu Gao.  Hans tale ble høyt rost av slike som Pettis og Setser.  Xu hevdet at «det betydelig lavere forbruket i forhold til BNP i Kina, sammenlignet med det globale gjennomsnittet, er den grunnleggende årsaken til landets labre innenlandske etterspørsel og økonomiske nedgang».

Xu forklarer at «svak innenlandsk etterspørsel, forsterket av laber ekstern etterspørsel eller eksportvolumer, resulterer i utilstrekkelig total etterspørsel, og dermed kveler den økonomiske veksten. I den forstand ligger de langsiktige vekstbegrensningene for den kinesiske økonomien ikke i tilbudet, men i etterspørselen». Virkelig?  Kinas relative vekstnedgang det siste tiåret har vært på grunn av avtagende utvidelse av arbeidsstyrken, med økonomisk vekst som da hovedsakelig var avhengig av å øke produktiviteten til arbeidskraft.  Og det avhenger av investeringer i produktivitetsfremmende teknologi, ikke forbruk, som er et fradrag fra ressurser til investering.  Dessuten, hvilke land har oppnådd raskere vekst de siste årene: det forbrukerledede Vesten eller Kina med lavt forbruk? 

Xu følger opp sin klassiske grove keynesianske teori ved å si at «målet med økonomisk vekst er å oppfylle folks forventning om et bedre liv, noe som først og fremst manifesteres gjennom deres forventning om økt forbruk – mat, klær og fritidsaktiviteter av bedre kvalitet. Når et lands forbruk utgjør en liten brøkdel av BNP, indikerer det en mistilpasning mellom den samlede økonomiske veksten (som avbildet av BNP) og folks levde erfaringer».

Men dette er bare ikke sant. Lavt forbruk i forhold til BNP betyr ikke nødvendigvis lav konsumvekst. Og Kinas forbruksvekst har vært langt raskere enn de forbrukerledede økonomiene i Vesten.

Så kommer vi til den virkelige hensikten med Xus tale.  «Den omfattende tilstedeværelsen av statseide foretak (SOE) i Kina, hvis overskudd og utbytte hovedsakelig tilflyter staten i stedet for husholdninger, reduserer formueseffekten som ellers kunne stimulere husholdningenes forbruk».  Du skjønner, det er Kinas statsledede økonomi som er problemet: det stopper «en effektiv markedsmekanisme» fra å fungere.

Så hva skal jeg gjøre? «Selvfølgelig er SOEer i Kina teknisk eid av folket, men deres egenkapital er overveiende holdt av staten. Følgelig tilflyter utbyttet fra SOEer primært til staten i stedet for husholdningene; overskuddet som beholdes etter utbytteutdelingen fra SOEer er ikke direkte knyttet til husholdningenes balanse, noe som gjør det vanskelig å bidra til husholdningenes formue». Så sier Xu, «vi må distribuere alle SOE-aksjer til innbyggerne», dvs. privatisere de statseide selskapene.

Sjeføkonomen i China Bank ser ut til å regne med at det eneste svaret på det som oppfattes som «mangel på etterspørsel» og «overkapasitet» i Kina er å gjenopprette dominansen til den «effektive markedsmekanismen».

Postet av Michael Roberts April 10, 2024 Postet i marxismen

Kommentar fra oversetter, Terje Valen.

Da Kina åpnet opp utover på 1900-tallet studerte de kinesiske økonomene vestlig økonomisk teori både utenlands og hjemme. Noen av disse sitter fremdeles fast i disse teoriene. I dag har universiteter og hele det kinesiske samfunnet andre lærebøker som bygger på Marx tre bind av Kapitalen og en sammenligning av den underlegne vestlige økonomien sammenlignet med den kinesiske som er ledet av arbeidet med å skape en sosialisme med kinesiske særtrekk. Jeg viser her til en engelsk utgave av Modern Political Economy – A New Coursebook. Den ble utgitt på engelsk i 2023 og anbefalt også for vestlige universiteter. Denne boken består av fem deler. De tre første gjennomgår de tre bindene av Kapitalen. Så kommer kapitler om Den nasjonale økonomiske prosessen og internasjonal handel og internasjonal finans. Boken er bygget opp slik at den både bygger på en marxistisk analyse og gjennomgår de vestlige, borgerlige økonomiske «teoriene» fra f.eks. Smith og Keynes.

Dette er må del av et system med lærebøker som studeres i Kina. Også i Vietnam har de forresten begynt å bruke disse nye bøkene. For de som vil vite mer om kinesisk økonomi er det bare å skaffe seg boken og lese den. Den er ikke på mer enn ca. 550 sider med rimelig skrift.

Økonomen i den kinesiske banken som er vist til her er fremdeles keynesianer, men hans analyser står i skarp motsetning til lederne i Kina. Men det viser at det finnes folk i Kina som vil ha fullskala kapitalisme. Det er jo del av en klassekamp.


Michael Roberts jobbet i City of London som økonom i over 40 år. Han har nøye observert den globale kapitalismens manipulasjoner fra dragens hule. Samtidig var han politisk aktivist i arbeiderbevegelsen i flere tiår. Siden han gikk av med pensjon har han skrevet flere bøker. Den store resesjonen – et marxistisk syn (2009); Den lange depresjonen (2016); Marx 200: en gjennomgang av Marx’ økonomi (2018): og sammen med Guglielmo Carchedi som redaktører av World in Crisis (2018). Han har publisert en rekke artikler i forskjellige akademiske økonomiske tidsskrifter og artikler i venstreorienterte publikasjoner.

Han blogger på https://thenextrecession.wordpress.com/

Forrige artikkelHva ligger egentlig bak Tysklands urokkelige støtte til Israel?
Neste artikkelStår vi foran ei regjeringskrise?