oss 100 kroner!
Av Christina Ellingsen, Tonje Gjevjon og Anne Kalvig.
Forrige uke ble de såkalte «WPATH-files» publisert av den amerikanske tenketanken Environmental Progress. Basert på lekkede dokumenter fra interne diskusjonsforum i WPATH, World Professional Association of Transgender Health, har journalist Mia Hughes skrevet rapport. WPATH presenteres som en global ekspertgruppe på «transhelse», men består av fagfolk og aktivister, medlemskap er kun basert på betaling av kontingent.
Dokumentene viser at man i WPATH vet at mange av pasientene som utsettes for irreversibel kirurgi og medisinering for å «endre» kjønn, ikke har samtykkekompetanse. Behandlingsgrunnlaget for kutting i og kastrering av friske kropper, er forestillinger om kjønn som sjel og essens (kjønnsidentitet). Bivirkninger som kreft og beinskjørhet blir ignorert, og verken schizofreni eller psykose er hindringer for å starte behandling.
Som behandling regnes også det å kirurgisk konstruere dobbelt sett av kjønnsorgan etter pasienters ønske, og total fjerning av kjønnsorgan hos menn som identifiserer seg som evnukker, et eget kjønn, ifølge WPATH. Kunnskapsgrunnlaget for evnukk-kastrering er et sadistisk og pedofilt nettforum, kalt Eunuch Archives.
Esben Esther Pirelli Benestad, delvis avskiltet lege og pensjonert professor i sexologi, har promotert evnukkjønn siden 2010 med referanse til nevnte nettforum. Han har popularisert ideen om evnukkjønn for barn i video om «7 kjønn» på NRK siden 2016. En tidligere fylkesleder i Fri, Marius Gustavson, står nå tiltalt i London for å ha ledet en evnukk-kult i årevis, med kastreringer og annen kroppsskade kringkastet mot betaling på nettet.
Transaktivister kaller rapporten kjedelig og lite oppsiktsvekkende. Faktum er at disse uetiske og skadelige medisinske praksisene, og forestillingene som ligger til grunn for dem, er akseptert som retningsgivende for behandling i norsk helsevesen. The WPATH files viser til fulle at behandlerne lar ideologi og kjønnstro definere behandling på måter som ellers ikke godtas som medisinfaglige.
WPATHs «Standards of Care 8» (SOC8) ble publisert i 2022, en oppdatering av tidligere retningslinjer, også disse førende for norsk praksis. Kalvig har fyldig omtale av dette i sin bok Kjønnstru: Kampen om røynda (2023). SOC8 ble først publisert med anbefalinger om nedre aldersgrenser for intervenerende behandling, men etter noen timer (!) ble en ny versjon publisert, der alle aldersgrenser er tatt ut. SOC8 speiler amerikansk helsevesen og forsikringsselskapers rolle der. Nedre aldersgrenser i en retningslinje ville kunne føre til søksmål fra feilbehandlede pasienter.
Ingen behandlere på kjønnsfeltet i Norge, er, eller bør være, ukjent med SOC8. Helsedirektoratets retningslinje for behandling av kjønnsinkongruens lener seg tungt på WPATH, og det framholdes at barnehager og skoler er blant målgruppene. Spesialisthelsetjenesten ved Oslo universitetssykehus viser også til WPATH. Noe kritikk har kommet fra eksperthold mot retningslinjen, men burde ikke et samlet, medisinfaglig miljø ta et fundamentalt oppgjør med WPATHs rolle i norsk sammenheng?
Det WPATH og SOC8 er for medisinen, er Yogyakarta-prinsippene for jussen. Prinsippene, publisert i 2006, med utvidelse i 2017, blir av norske jurister påstått å være autoritative tolkninger av bindende menneskerettsforpliktelser, med høy anseelse (Sørlie og Hellum 2021). Det er en tvilsom påstand.
Prinsippene ble skapt da mangemilliardæren Jon Strykers aktivistorganisasjon Arc International samlet jurister og aktivister til møte i Yogyakarta i Indonesia, der ideen om «kjønnsidentitet» som løsrevet kroppen ble formulert som juridisk krav. Prinsippene har ingen rettslig bindende status, men er brukt som grunnlag for å endre norsk lovgivning om kjønn, igjen og igjen.
Yogyakarta-prinsippene krever at stater ikke skal registrere kjønn noe sted (punkt 31), at kjønn skal være fullstendig basert på selverklæring, uten nedre aldersgrense og også om man er psykotisk, dement eller straffedømt. Eventuell ektefelle skal ikke måtte informeres om juridisk kjønnsskifte. Å få alle juridiske rettigheter som kvinne når man som mann erklærer at man er det, er altså et krav fra Yogyakarta-prinsippene som er innført i norsk lov, uten debatt eller solide, demokratiske prosesser. Kalvig har også en fyldig omtale av dette i boka Kjønnstru.
I norsk lov er kjønn bare en erklæring som viser til en påstått følelse. I 2032 understrekes dette ved at kjønn fjernes fra personnumrene. Men samme forhold gjelder i dag – kjønnsindikator (niende siffer i personnummer) viser både og, og verken eller, til faktisk kjønn, en orwellsk situasjon.
Så hvorfor har ikke norske jurister reagert på dette absurde, og for kvinner rettighetsutslettende, forholdet? Hvorfor råder kollektiv ansvarsfraskrivelse både i medisinen og jussen? Og i media? Media er demokratiets vaktbikkjer, og vi er flere som har varslet, lenge. Noen mediehus har påbegynt kritisk, undersøkende journalistikk på feltet, men generelt rår nyspråk og ideologisk underkasting.
Kjønnsidentitet løsrevet fra kroppen er en følelse som viser til en følelse. Logisk tenkning har forvitret hos makta i vårt samfunn. Desto sterkere blir protestene fra grasrota. Foreløpig er maktas reaksjon å framholde grasrota som tilnærmet fascistisk. Dette ser jo ut til å gå riktig godt.
Christina Ellingsen
Tonje Gjevjon
Anne Kalvig
