oss 100 kroner!
Avviklinga av suvereniteten, anført av EU, er roten til den dramatiske avviklinga av demokratiet over hele Europa, og til kontinentets enestående underordning under USAs makt. Dette er en redigert versjon av et foredrag jeg nylig holdt ved Strode College.
I løpet av de siste tiårene har prosessen med europeisk økonomisk og monetær integrasjon betydelig – nesten fullstendig, vil jeg si – uthulet den nasjonale suvereniteten til europeiske land. Men hva betyr dette konkret? Hva har vært de konkrete effektene av dette tapet av suverenitet, spesielt i lys av nylige hendelser, først og fremst den fortsatt pågående krigen i Ukraina?
Før jeg svarer på det spørsmålet vil jeg bare gå gjennom det grunnleggende i saken om nasjonal suverenitet fra mitt perspektiv, som er det du kan kalle et venstre-suverenistisk perspektiv.
I helt grunnleggende termer kan du ikke ha demokrati (eller folkesuverenitet), i ordets sanne betydning, hvis du ikke har nasjonal suverenitet. Og det er lett å se hvorfor: hvis vi med demokrati mener borgernes evne til å si noe om de spørsmålene som virkelig betyr noe – om den politiske, sosiale og økonomiske organiseringen av samfunnet, om grunnleggende spørsmål som påvirker de faktiske materielle levekårene til mennesker og arbeidere, i stedet for bare å tukle i kantene — da sier det seg selv at staten der den valgdemokratiske prosessen foregår, må ha en viss grad av økonomisk (og spesielt monetær) suverenitet.
Det vil si at den må ha de grunnleggende verktøyene som er nødvendige for å faktisk styre økonomien og dermed samfunnet i en eller annen retning, og de grunnleggende verktøyene er standardverktøyene for økonomisk politikk: finanspolitikk, skattepolitikk, valutapolitikk, men mest av alt pengepolitikk (utstedelsen av valutaen), som virkelig underbygger alle de andre verktøyene. Dette er verktøyene som alle aspekter av den sosiale og økonomiske organiseringen av samfunnet er avhengig av: de er verktøyene som lar en stat bestemme hva slags økonomisk politikk den ønsker å føre, hva slags sysselsettingspolitikk, industripolitikk, investeringspolitikk , velferdspolitikk osv.
Nå følger det at bare hvis en stat er økonomisk suveren, bare hvis den har disse verktøyene, kan innbyggerne, i det minste teoretisk sett, velge mellom ulike samfunnsmodeller – ved å velge en parts plattform fremfor en annen, ved å velge en plattform som foreslår mer velferd over en som foreslår mindre velferd, eller en som foreslår pro-arbeidspolitikk fremfor en som foreslår pro-business-politikk, etc.
På den annen side, hvis en stat ikke er økonomisk suveren, hvis den ikke har de grunnleggende økonomisk-politiske verktøyene – fordi den for eksempel har overlatt dem til institusjoner utenfor staten (enhver henvisning til faktisk eksisterende institusjoner er ikke tilfeldig) — da kan du ha det formelt sett mest demokratiske valgsystemet i verden, du kan la så mange partier delta i valget, med de mest radikale programmene, men det vil være helt ubrukelig: for uansett hvilken regjering som kommer til makten vil finne ut at den mangler de grunnleggende verktøyene som trengs for å styre økonomien og samfunnet i en eller annen retning. Den vil ha lite annet valg enn å følge status quo, med politikken som bestemmes av de institusjonene som faktisk kontrollerer disse verktøyene – i vårt tilfelle de overnasjonale institusjonene i EU, først og fremst Den europeiske sentralbanken ECB. Dette gjelder spesielt, som det er for euroland, hvis du har gitt den grunnleggende planken for økonomisk politikk: makten til å utstede valutaen din. Som den avdøde britiske økonomen Wynne Godley sa, hvis du mister eller gir opp makten til å utstede din egen valuta, får du faktisk status som en lokal myndighet eller koloni.
Den handlingen det er å stemme ved valg blir i denne sammenhengen i stor grad et skuebrød, et tomt ritual som knapt har noen innvirkning på retningen av politikken – og det er selvsagt den situasjonen vi befinner oss i i eurosonen. Nå burde dette være et problem for enhver ekte demokrat, men det er (eller burde være) spesielt et problem for de med venstreorientert eller sosialistisk tilbøyelighet – det vil si for de som favoriserer en høy grad av offentlighet eller kollektiv kontroll over forholdene i markedet og økonomien. Hvis du er radikal laissez-faire frimarkedseier som mener at regjeringer bør engasjere seg i økonomiske spørsmål så lite som mulig og at markeder bare bør overlates til seg selv fordi du tror de er i selvbalanse, så ser du kanskje ikke dette mangel på økonomisk suverenitet som et stort problem, faktisk kan du se det som noe positivt. Men hvis du er sosialist, hvis du er en som tror på en viss grad av kollektiv kontroll over økonomien, så blir økonomisk suverenitet en grunnleggende forutsetning for politisk handling.
Nå er det virkelig synd at den europeiske venstresiden fullstendig har mistet denne grunnleggende innsikten av syne, og i stedet omfavner det antisuverene – og derfor i seg selv antisosialistiske prosjektet – som er EU. Men det har selvfølgelig også sammenheng med at venstresiden stort sett har forlatt sosialismen generelt, men det er en annen historie. Det som er interessant er at det imidlertid var en tid da den sosialistiske og kommunistiske venstresiden i Europa pleide å forstå dette.
Denne artkkelen ible publisert på bloggen til Thomas Fazi:
