oss 100 kroner!
Finansmagasinet Forbes tar for seg den raske avindustrialiseringa som pågår i Tyskland. Økonomikommentatoren Jim Vinoski skriver:
I generasjoner har Tyskland vært et kraftsenter i produksjonen. Landet var i forkant av den industrielle revolusjonen i det nittende århundre og etablerte dominerende posisjoner innen produksjon av elektriske komponenter og kjemisk produksjon. Landet var ødelagt av andre verdenskrig, men ved hjelp av Marshall-planen ble det raskt gjenoppbygd og det gjaldt også produksjonsindustrien. Tyskland forble en toppeksportør av industrivarer selv da først Japan og deretter Kina steg til å bli store eksportører også. Tyskland har lenge hatt et velfortjent rykte for høy ingeniørkompetanse og høykvalitetsprodukter innen alle sektorer av landets enorme produksjonsbase.
Nå endrer dette bildet seg raskt, ettersom tysk industri i økende grad sliter med å konkurrere på verdensarenaen. Spesielt hardt rammet er landets mektige kjemiske og tunge industrisektorer, som nå er i rask tilbakegang. En av hoveddriverne er politikk som har fått energikostnadene til å skyte i været, og der fungerer Tyskland som kanarifugl i kullgruven for andre ledende industrinasjoner.
Tysklands BASF er et varsel for tilstanden til landets industri. Selskapet har lenge vært representativt for Tysklands produksjonskompetanse, etter å ha vokst siden grunnleggelsen i 1865 til å omfatte nesten 400 produksjonssteder i rundt 80 land, samtidig som de har beholdt hovedkvarteret og et vidstrakt produksjonsanlegg med flere enheter i Ludwigshafen, som omfatter 200 separate fabrikker og ca. 39.000 ansatte. Men det er på dette stedet alvorlige problemer har oppstått de siste to årene. Selskapet har stengt to ammoniakkenheter der permanent og har lagt flere andre enheter gå på tomgang også fordi de ikke lenger er konkurransedyktige. Dette er tiltak som koster 2600 jobber. BASFs salg falt med 21,1% i 2023, og justert for inntjening falt det 60,1%. Den siste uka kunngjorde BASF ytterligere 1,1 milliarder dollar i kostnadsbesparelser ved Ludiwigshafen, noe som vil føre til en ny runde med tap av arbeidsplasser.
BASF har ikke vært alene om å kutte kostnader og arbeidsplasser. Den tyske produsenten av sømløse rør Vallourec stengte sine fabrikker i Düsseldorf og Mülheim på slutten av 2023. USA-baserte Trinseo stengte et PVC-anlegg i Böhlen og en polykarbonatlinje i Stade, noe som fikk det amerikanske selskapet Olin til å stenge tilknyttet produksjon av metylenklorid og kloroform i Stade også, alt på grunn av høye produksjonskostnader. Tysklands Allnex stengte sitt industrielle malingsanlegg i Hamburg i fjor. Og for bare noen dager siden kunngjorde Meyer Burger Technology AG at de avviklet produksjonen av solcellemoduler i Freiburg.
Mange faktorer bidrar til de skyhøye kostnadene i Tyskland for elektrisitet og naturgass: Russlands invasjon av Ukraina og de påfølgende sanksjonene, samt ødeleggelsen av Nord Stream-rørledninger, for eksempel. Men en av de største drivkreftene har vært Tysklands nullenergipolitikk, Energiewende, og landets raske overgang til variabel fornybar energi, vind og sol, for elektrisk produksjon. Det krever nødvendigvis reserveenergikapasitet, siden vinden ikke blåser og solen ikke skinner hele tida. Det leveres vanligvis av fossilt brensel eller atomkraftverk, men Tyskland vedtok en lov i 2019 for å stenge alle sine kullkraftverk innen 2038, og i fjor stengte landet de tre siste anleggene i sin en gang formidable samling av atomkraftverk (i 1990 ga kjernekraft en en fjerdedel av Tysklands elektrisitet). Som et resultat har landet blitt tvunget til å importere elektrisitet og naturgass til betydelig høyere priser. Tyskland har nylig utsatt planlagte stenginger av kullkraftverk og planlegger nå også nye gassanlegg, men skaden er gjort. Tyskland har nå noen av de høyeste prisene på strøm i verden.
Les også: Germany’s Days as an Industrial Superpower Are Coming to an End
Kommentar: Politisk styrt avvikling av et ledende industriland
Så langt rapporten fra Forbes.
Den understreker det vi har pekt på lenge: En av verdens aller fremste industrinasjoner avvikles foran øynene våre. Og dette skjer ikke på grunn av kapitalismens generelle utvikling eller fordi landet er ødelagt av krigen.
Landet ødelegges av feilslått politikk.
Die Energiewende, det grønne energiskiftet, viser seg å være en nasjonal katastrofe. Tyskland avvikler den energien som har holdt den gigantiske industriproduksjonen i gang. Og det som skulle erstatte olje, kull, gass og atomkraft har vist seg å ikke kunne gjøre det. Denne katastrofen overføres til Norge fordi Tyskland nå plyndrer norsk vannkraft for å holde seg flytende litt til.
Men det er ikke bare det politisk styrte grønne skiftet som har vært katastrofalt.
Forbes nevner sanksjonen mot Russland, som i større grad har rammet Tyskland enn Russland og sprengninga av Nord Stream, som alle vet ble gjennomført av Tysklands «allierte» USA. Russland var Tysklands viktigste leverandør av billig energi til industrien og forbrukerne. Nå er denne forbindelsen brutt – på ordre og gjennom fysisk aksjon fra USA. Dermed ødelegger USA en av sine viktigste industrielle konkurrenter.
Ødeleggelsen av industrinasjonen Tyskland er ingen naturlov. Det er en politisk styrt ødeleggelse som vil ødelegge landets økonomi mer enn alliert bombing klarte. For den stolte tyske arbeiderklassen og dens en gang så sterke fagbevegelse er dette naturligvis en tilsvarende katastrofe.
