oss 100 kroner!
18. februar 2024
Julian Assange vil denne uka komme med sin siste appell til de britiske domstolene om å unngå utlevering. Hvis han blir utlevert, er det dødsdommen for pressens etterforskning av maktens indre virksomhet.
Hvis Julian Assange blir nektet tillatelse til å anke saken om sin utlevering til USA, foran et panel av to dommere ved High Court i London denne uka, vil han ikke ha noe alternativ igjen i det britiske rettssystemet. Hans advokater kan be Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) om utsettelse av iverksettelsen under regel 39, som er gitt under «eksepsjonelle omstendigheter» og «bare der det er en overhengende fare for uopprettelig skade». Men det er langt fra sikkert at den britiske domstolen vil gå med på det. Den kan beordre Julians umiddelbare utlevering før en regel 39-instruks, eller den kan beslutte å ignorere en anmodning fra EMD om å tillate Julian å få sin sak behandlet av retten.
Den nesten 15 år lange forfølgelsen av Julian, som har hatt en ødeleggende virkning på hans fysiske og psykiske helse, gjøres under påskudd av utlevering til USA, der han skulle stilles for retten for angivelig å ha krenket 17 tiltalepunkter i spionasjeloven fra 1917, med en mulig dom på 170 år.
Julians «forbrytelse» er at han publiserte klassifiserte dokumenter, interne meldinger, rapporter og videoer fra den amerikanske regjeringen og det amerikanske militæret i 2010, som ble levert av Chelsea Manning, en varsler i den amerikanske hæren. Denne enorme samlingen av materiale avslørte massakre på sivile, tortur, drap, listen over fanger som ble holdt i Guantanamo Bay og forholdene de ble utsatt for, samt regler for engasjement i Irak. De som begikk disse forbrytelsene – inkludert de amerikanske helikopterpilotene som skjøt ned to Reuters-journalister og 10 andre sivile og alvorlig skadet to barn, alt fanget på Collateral Murder-videoen – har aldri blitt tiltalt.
Julian avslørte hva det amerikanske imperiet forsøker å viske ut av historien.
Forfølgelsen av Julian er en illevarslende melding til resten av oss. Trosser du det amerikanske imperium, avslører dets forbrytelser, og uansett hvem du er, uansett hvilket land du kommer fra, uansett hvor du bor, vil du bli jaktet, tatt til fange og brakt til USA for å tilbringe resten av livet i et av de verste fengselssystemene på jorden. Dersom Julian blir funnet skyldig vil det bety gravejournalistikkens død angående statsmaktens indre arbeid. Å eie, langt mindre publisere, klassifisert materiale – som jeg gjorde da jeg var reporter for The New York Times – vil bli kriminalisert. Og det er poenget, forstått av The New York Times, Der Spiegel, Le Monde, El País og The Guardian, som utstedte et felles brev som oppfordret USA til å droppe anklagene mot ham.
Australias statsminister Anthony Albanese og andre føderale lovgivere stemte på torsdag for at USA og Storbritannia skulle avslutte fengslingen av Julians, og bemerket at det stammet fra at han «gjorde jobben sin som journalist» for å avsløre «bevis for USAs misgjerninger».
Rettssaken mot Julian, som jeg har dekket fra begynnelsen og skal dekke igjen i London denne uka, har en bisarr Alice i Eventyrland-kvalitet, der dommere og advokater snakker i høytidelige toner om lov og rettferdighet, mens de gjør narr av de mest grunnleggende prinsippene i borgerrettigheter og rettsvitenskap.
Hvordan kan høringene fortsette når det spanske sikkerhetsforetaket ved den ecuadorianske ambassaden, UC Global, der Julian søkte tilflukt i syv år, leverte videofilmet overvåkning av møter mellom Julian og hans advokater til CIA, og opphevet dermed advokat-klient-privilegiet? Dette alene burde ha ført til at saken ble kastet ut av retten.
Hvordan kan den ecuadorianske regjeringen ledet av Lenin Moreno bryte folkeretten ved å oppheve Julians asylstatus og tillate at London Metropolitan Police gikk inn i den ecuadorianske ambassaden – Ecuadors suverene territorium – for å frakte Julian til en ventende politibil?
Hvorfor godtok domstolene påtalemyndighetens anklage om at Julian ikke er en legitim journalist?
Hvorfor ignorerte USA og Storbritannia artikkel 4 i deres utleveringsavtale, som forbyr utlevering for politiske lovbrudd?
Hvordan får saken mot Julian lov til å føres videre etter at nøkkelvitnet for USA, Sigurdur Thordarson – en dømt svindler og pedofil – innrømmet å ha fabrikkert anklagene han kom med mot Julian?
Hvordan kan Julian, en australsk statsborger, bli siktet i henhold til den amerikanske spionasjeloven når han ikke deltok i spionasje og ikke var basert i USA da han mottok de lekkede dokumentene?
Hvorfor tillater de britiske domstolene at Julian blir utlevert til USA når CIA – i tillegg til å sette Julian under 24-timers video og digital overvåkning mens han var i den ecuadorianske ambassaden – vurderte å kidnappe og myrde ham, planer som inkluderte en potensiell skuddveksling i Londons gater med involvering av Metropolitan Police?
Hvordan kan Julian bli fordømt som utgiver når han ikke, slik som Daniel Ellsberg gjorde, fikk tak i og lekket de klassifiserte dokumentene han publiserte?
Hvorfor anklager ikke den amerikanske regjeringen utgiveren av The New York Times eller The Guardian for spionasje, for å ha publisert det samme lekkede materialet i samarbeid med WikiLeaks?
Hvorfor blir Julian holdt isolert i et høysikkerhetsfengsel uten rettssak i nesten fem år, når hans eneste tekniske brudd på loven er brudd på kausjonsbetingelsene da han søkte asyl i den ecuadorianske ambassaden? Normalt vil dette innebære en bot.
Hvorfor ble han nektet kausjon etter at han ble sendt til Hans Majestets fengsel Belmarsh?
Dersom Julian blir utlevert vil den juridiske lynsjingen av ham bli verre. Hans forsvar vil bli hindret av amerikanske antiterrorlover, inkludert spionasjeloven og spesielle administrative tiltak (SAMs). Han vil fortsette å bli blokkert fra å snakke med offentligheten – bortsett fra i en sjelden anledning – og bli løslatt mot kausjon. Han vil bli stilt for retten i U.S. District Court for Eastern District of Virginia, der de fleste spionasjesakene er vunnet av amerikanske myndigheter. At juryen i stor grad trekkes fra de som jobber for eller har venner og slektninger som jobber for CIA, og andre nasjonale sikkerhetsbyråer, som har hovedkontor ikke langt fra domstolen, bidrar uten tvil til denne rekken av rettsavgjørelser.
De britiske domstolene har helt fra begynnelsen gjort saken notorisk vanskelig å dekke, sterkt begrenset antall seter i rettssalen, gitt videolinker som har vært dårlige, og i tilfelle høringen denne uken, forbyr noen utenfor England og Wales, inkludert journalister som tidligere hadde dekket høringene, fra å få tilgang til en lenke til det som skal være offentlige prosedyrer.
Som vanlig blir vi ikke informert om oversikt eller tidsplaner. Vil retten avsi en avgjørelse på slutten av den to dager lange høringen 20. og 21. februar? Eller vil den vente uker, til og med måneder, med å avsi en kjennelse, slik den har gjort tidligere? Vil retten tillate EMD å høre saken eller umiddelbart transportere Julian til USA? Jeg har min tvil om Høyesterett sender saken til EMD, gitt at Europarådets parlamentariske arm, som opprettet EMD, sammen med deres kommissær for menneskerettigheter, motsetter seg Julians «fengsling, utlevering og rettsforfølgelse» fordi det representerer «en farlig presedens for journalister». Vil retten respektere Julians anmodning om å være til stede under høringen, eller vil han bli tvunget til å forbli i høysikkerhetsfengselet til Hans Majestet, Belmarsh i Thamesmead, sørøst i London, slik det også har skjedd før? Ingen er i stand til å fortelle oss det.
Julian ble reddet fra utlevering i januar 2021, da distriktsdommer Vanessa Baraitser ved Westminster Magistrates’ Court, nektet å godkjenne forespørselen om utlevering. I sin 132-siders kjennelse fant hun at det var en «betydelig risiko» for at Julian ville begå selvmord på grunn av alvorlighetsgraden av forholdene han ville måtte tåle i USAs fengselssystem. Men dette var et tynt snøre. Dommeren aksepterte at alle anklagene fremsatt av USA mot Julian var innmeldt i god tro. Hun avviste argumentene om at saken hans var politisk motivert, at han ikke ville få en rettferdig rettssak i USA og at rettsforfølgelsen er et angrep på pressefriheten.
Baraitsers avgjørelse ble omgjort etter at den amerikanske regjeringen anket til High Court i London. Selv om Høyesterett aksepterte Baraitsers konklusjoner om Julians «betydelige risiko» for selvmord dersom han ble utsatt for visse betingelser i et amerikansk fengsel, aksepterte den også fire forsikringer i US Diplomatic Note no. 74, gitt til retten i februar 2021, som lovet at Julian ville bli godt behandlet.
Den amerikanske regjeringen hevdet i det diplomatiske notatet at dens forsikringer «svarer fullt og helt på bekymringene som fikk dommeren [i den lavere domstolen] til å avskjedige Mr. Assange». «Forsikringene» sier at Julian ikke vil være underlagt spesielle administrative tiltak, SAM. De lover at Julian, en australsk statsborger, kan sone sin straff i Australia dersom den australske regjeringen ber om hans utlevering. De lover at han vil få tilstrekkelig klinisk og psykologisk behandling. De lover at Julian, både før og etter rettssaken, ikke vil bli holdt i Administrative Maximum Facility (ADX) i Florence, Colorado.
Det høres betryggende ut. Men det er en del av den kyniske juridiske pantomimen som karakteriserer forfølgelsen av Julian.
Ingen holdes i forkant av rettssaken i ADX Florence. ADX Florence er heller ikke det eneste supermax-fengselet i USA der Julian kan bli fengslet. Han kan bli plassert i et av våre andre Guantanamo-lignende anlegg, i en kommunikasjonsstyringsenhet (CMU). CMU er svært restriktive enheter som kopierer den nesten totale isolasjonen pålagt av SAM. «Forsikringene» er ikke juridisk bindende. Alle kommer med unntaksklausuler.
Skulle Julian gjøre «noe etter tilbudet om disse forsikringene som oppfyller kravene for pålegging av SAM-er eller betegnelse til ADX» vil han, innrømmet retten, være underlagt disse strengere formene for kontroll. Hvis Australia ikke ber om en overføring, kan det «ikke være en grunn til kritikk av USA, eller en grunn til å anse forsikringene som utilstrekkelige for å møte dommerens bekymringer», heter det i kjennelsen. Og selv om det ikke var tilfelle, ville det ta Julian 10 til 15 år å anke dommen opp til USAs høyesterett, som ville være mer enn nok tid til å ødelegge ham psykisk og fysisk. Amnesty International sier at «forsikringene ikke er verdt papiret de er skrevet på».
Julians advokater vil forsøke å overbevise to høyesterettsdommere om å gi ham tillatelse til å anke en rekke av argumentene mot utlevering, som dommer Baraitser avviste i januar 2021. Hans advokater, dersom anken blir innvilget, vil argumentere for at rettsforfølgelsen av Julian på grunn av hans journalistiske aktivitet, representerer et «alvorlig brudd» på hans rett til ytringsfrihet; at Julian blir tiltalt for sine politiske meninger, noe som Utleveringsavtalen mellom Storbritannia og USA ikke tillater; at Julian er anklaget for «rene politiske lovbrudd». Utleveringsavtalen mellom Storbritannia og USA forbyr utlevering under slike omstendigheter; at Julian ikke bør utleveres for å møte rettsforfølgelse der spionasjeloven «blir utvidet på en hittil usett og uforutsigbar måte»; at anklagene kunne endres, som kan resultere i at Julian står overfor dødsstraff; og at Julian ikke vil få en rettferdig rettssak i USA. De ber også om retten til å introdusere nye bevis om CIAs planer om å kidnappe og myrde Julian.
Dersom Høyesterett innvilger Julian tillatelse til å anke vil det bli planlagt en ny høring, i løpet av den tiden vil han argumentere for sin ankebegrunnelse. Dersom Høyesterett nekter å gi Julian tillatelse til å anke, er det eneste alternativet som gjenstår, å anke til EMD. Hvis han ikke er i stand til å ta saken til EMD, vil han bli utlevert til USA.
Beslutningen om å søke utlevering av Julian ble overveid av Barack Obamas administrasjon, ble videre forfulgt av Donald Trumps administrasjon etter WikiLeaks publisering av dokumentene kjent som Vault 7, som avslørte CIAs programmer for cyberkrigføring, inkludert de som er designet for å overvåke og ta kontroll over biler, smart-TV-er, nettlesere og operativsystemene til de fleste smarttelefoner.
Det demokratiske partiets lederskap ble like blodtørstig som republikanerne etter WikiLeaks publisering av titusenvis av e-postmeldinger tilhørende Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) og høytstående demokratiske embetsrepresentanter, deriblant de fra John Podesta, Hillary Clintons kampanjeformann under presidentvalget i 2016.
Podesta-e-postene avslørte at Clinton og andre medlemmer av Obamas administrasjon, visste at Saudi-Arabia og Qatar – som begge hadde donert millioner av dollar til Clinton-stiftelsen – var store finanskilder til Den islamske staten i Irak og Syria. De avslørte transkripsjoner av tre private samtaler Clinton ga til Goldman Sachs – som hun ble betalt $ 675,000 – en sum så stor at den bare kan betraktes som en bestikkelse. Clinton ble sett i e-postene som fortalte finanselitene at hun ønsket «åpen handel og åpne grenser» og mente Wall Street-ledere var best posisjonert til å styre økonomien, en uttalelse som motsa hennes kampanjeløfter om økonomisk reform. De avslørte Clinton-kampanjens selvbeskrevne «rottefanger»*-strategi, som brukte deres pressekontakter til å påvirke republikanske primærvalg ved å «heve» det de kalte «mer ekstreme kandidater», for å sikre at Trump eller Ted Cruz vant partiets nominasjon. De avslørte Clintons forhåndskunnskap om spørsmålene til en primærdebatt. E-postene avslørte også Clinton som en av arkitektene bak krigen og ødeleggelsen av Libya, en krig hun mente ville blankpolere hennes legitimitet som presidentkandidat. *(Pied Piper-Rottefangeren fra Hameln. O.a.)
Journalister kan argumentere for at denne informasjonen, i likhet med krigsloggene, burde ha forblitt hemmelig. Men hvis de gjør det, kan de ikke kalle seg journalister.
Det demokratiske lederskapet, som forsøkte å klandre Russland for valgnederlaget mot Trump – i det som ble kjent som Russiagate – hevdet at Podesta-e-postene og DNC-lekkasjene ble innhentet av russiske regjeringshackere, selv om en etterforskning ledet av Robert Mueller, den tidligere FBI-direktøren, «ikke utviklet tilstrekkelige akseptable bevis for at WikiLeaks visste om – eller til og med var forsettlig blind for» enhver påstått hacking av den russiske staten.
Julian blir forfulgt fordi han ga offentligheten den viktigste informasjonen om amerikanske regjeringsforbrytelser og løgnaktighet siden utgivelsen av Pentagon Papirene. Som alle store journalister var han upartisk. Målene for journalistikken hans var maktens indre virksomhet.
Han offentliggjorde drapene på nesten 700 sivile som hadde beveget seg for nær amerikanske konvoier og kontrollposter, inkludert gravide kvinner, blinde og døve, og minst 30 barn.
Han offentliggjorde de mer enn 15.000 ikke-rapporterte dødsfallene blant irakiske sivile og torturen og mishandlingen av rundt 800 menn og gutter, i alderen fra 14 til 89 år, i interneringsleiren Guantánamo Bay.
Han viste oss at Hillary Clinton i 2009 beordret amerikanske diplomater til å spionere på FNs generalsekretær Ban Ki-moon og andre FN-representanter fra Kina, Frankrike, Russland og Storbritannia, spionasje som inkluderte innhenting av DNA, iris-skanninger, fingeravtrykk og personlige passord.
Han avslørte at Obama, Hillary Clinton og CIA støttet militærkuppet i Honduras i juni 2009, som styrtet den demokratisk valgte presidenten Manuel Zelaya, og erstattet ham med et morderisk og korrupt militærregime.
Han avslørte at USA i hemmelighet lanserte missil-, bombe- og droneangrep mot Jemen, og at disse angrepene drepte dusinvis av sivile.
Ingen annen journalist i vår tid har vært i nærheten av å matche hans avsløringer.
Julian er den første. Vi er de neste.
Artikkelen ble publisert i The Chris Hedges Report:
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
The Chris Hedges-Report er en leserstøttet publikasjon. For å motta nye innlegg og støtte arbeidet mitt, bør du vurdere å bli en gratis eller betalende abonnent.
Se også professor John Mearsheimers appell for løslatelse av Julian Assange:
JOHN J. MEARSHEIMER – 18. FEBRUAR 2024
Jeg ble spurt av «Assange-forsvaret» om å gi en kort video om hans kommende utleveringshøring i London. Den organisasjonen har bedt en rekke prominente personer om å levere videoer, som vil strømmes live på YouTube-kanalen deres – fra 19. februar 2024, klokken 830 GMT.
Her er YouTube-siden «Assange Defense»:
I mellomtiden har David Sacks og Elon Musk tvitret videoen min om Assange, som er nedenfor:
Abonner på John’s Substack
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
