Tyskland svømmer eller synker med NATO

0
Sitat fra en kinesisk kommentar til Stoltenbergs tale.
Av M. K. Bhadrakumar.

Det kunne ikke vært en bedre metafor enn det en kinesisk analytiker brukte for å karakterisere NATO mens han kommenterte generalsekretæren Jens Stoltenbergs nylige bemerkning om at Vesten ikke søker krig med Russland, men likevel bør «forberede oss på en konfrontasjon som kan vare i flere tiår».

Den kinesiske kommentatoren sammenlignet Stoltenberg med en ansvarlig for et begravelsesfirma, «en butikkeier som har butikken full av kister og urner, men som ikke tjener penger i fredstid. Som begravelsesbyrå trenger NATO konflikt og blodsutgytelse for å skaffe inntekter. Så det sprer frykt og panikk for å sikre at medlemslandene fortsetter å bidra med militær finansiering».

Stoltenbergs bemerkning dukket opp i et intervju med den tyske avisen Welt Am Sonntag 10. februar, like etter Russlands president Vladimir Putins berømte intervju med Tucker Carlson der Kreml signaliserte at Russland ikke nektet og ikke nekter å ha forhandlinger for å avslutte krigen i Ukraina. Stoltenberg snakket uten tvil for Pentagon. 

Moskva, som etter å ha oppnådd en uangripelig posisjon i krigen, er ikke interessert i en fullskala krig for å realisere sine mål, ettersom Vesten til slutt vil måtte sameksistere med Russland. Putins intervju med Carlson ble nøye timet – med knapt fjorten dager igjen før krigen går inn i sitt tredje år. 

Putins «budskap» om at Russland er åpen for dialog tok Washington i et uoppmerksomt øyeblikk. For det første er båndbredden til Biden-administrasjonen dominert av Israel-Palestina-krisen. På den annen side er toårsjubileet for krigen preget av en symbolsk viktig seier på slagmarken for russiske styrker i den strategiske østlige byen Avdiivka, en inngangsport til Donetsk by, og effektivt i frontlinjen helt siden 2014 da konflikten i Donbass startet.

Alle forsøk fra russiske tropper på å knuse den store ukrainske basen i Avdiivka som truer Donetsk by, har mislykkes så langt. Avdiivka er nøkkelen til Russlands mål om å sikre full kontroll over de to østlige Donbass-provinsene – Donetsk og Luhansk. Erobringen av denne byen øker ikke bare den russiske moralen, men konsoliderer også Donetsk som et viktig russisk logistikknutepunkt for videre vestlige operasjoner i retning av elven Dnepr.

I politiske termer understreker det at hele den nesten 1000 km lange frontlinjen rykker russiske styrker for tiden frem. Det ukrainske militæret led et knusende nederlag i Avdiivka. 

Bidens forsøk på gjenvalg vil bli humpete hvis slike foruroligende nyheter fortsetter å dukke opp fra Ukraina som fremhever alvoret i hans utenrikspolitiske katastrofe, mens NATO stirrer på nok et ydmykende nederlag etter Afghanistan. Donald Trump utfordrer Biden nådeløst i spørsmålet Russland-Ukraina og NATO. I motsetning til tidligere prognoser, har det amerikanske valget blitt en av de mest utslagsgivende faktorene i Ukraina-konflikten. 

Veien framover i den amerikanske kongressen mot en militær hjelpepakke for Ukraina er usikker. Hovedhindringen var hele tiden Representantenes hus, der republikanerne har flertall. Bortsett fra at den republikanske presidenten i huset ikke har hastverk med å legge fram lovforslaget som er vedtatt av senatet, er kongressen også i ferd med å vende oppmerksomheten tilbake mot innenriks finanspolitikk, slik at lovforslaget om utenlandsk bistand rett og slett kan falle nedover på prioriteringslisten i den lovgivende agendaen.

I mellomtiden signaliserer høringen i Høyesterett om Trumps kandidatur at snakket om at han kan bli utestengt fra å stille som presidentkandidat kun er ønsketenkning. Det betyr at hvis Trump opprettholder ledelsen i primærvalgene i Sør-Carolina 24. februar, vil det republikanske løpet i hovedsak være over, og han vil være partiets antatte kandidat. Trump har også utvidet ledelsen over Joe Biden på meningsmålingene.

Pengeflommen til Ukraina er allerede i ferd med å ebbe ut og det er en dysterhet blant Ukrainas heiagjeng i Europa etter endelig å ha oppdaget at Kiev ikke vinner krigen. Vestens proxy-krig uten et klart fastsatt krigsmål betyr at det heller ikke finnes noen exit-strategi.

En Trump-seier ville sette de europeiske partnerne i et svært dårlig lys. Å tette finansieringsgapet fra Europa kommer til å bli svært problematisk. USA har så langt forpliktet €71,4 milliarder, mer enn halvparten av det i form av militærhjelp. Nummer to er Tyskland med 21 milliarder euro, etterfulgt av Storbritannia med 13,3 milliarder euro. Norge kommer på fjerde plass. Paradokset er at mens de tre største europeiske giverne alle er NATO-medlemmer, er det bare Tyskland som er medlem av EU.

Og Tyskland er ikke stort nok til å fylle gapet etter USA på egen hånd. Men den største hindringen for en felles europeisk respons er mangelen på felles grunnlag mellom Frankrike og Tyskland. Det spesielle fransk-tyske forholdet har i stor grad blitt en historisk gjenstand. De to EU-gigantene følger inkompatible økonomiske strategier – på finanspolitikk og atomenergi – og deres økonomier divergerer, og det samme gjør deres politikk og forsvarsstrategier. 

Kansler Olaf Scholz har reorientert det tyske forsvarssamarbeidet bort fra Frankrike og mot USA. Maktkampen mellom EUs to største makter som hadde sin opprinnelse i mangelen på kjemi mellom den franske presidenten Emmanuel Macron og Olaf Scholz har blitt til en motsetning som manifesterer seg som to forskjellige visjoner om verden. 

Macrons konsept om «strategisk autonomi», som krever at Europa ikke skal stole på makter utenfor i vitale områder som kan gi dem politisk innflytelse, kolliderer med Tysklands historiske avhengighet av amerikansk militærparaply (som Frankrike ikke krever). 

Etter et møte med Biden i Det hvite hus i Washington 9. februar, sa Scholz: «La oss ikke gå rundt grøten: støtte fra USA er uunnværlig hvis Ukraina skal være i stand til å forsvare seg selv». Scholz tok sterkt til orde for å trappe opp militærhjelpen til Ukraina, og understreket et tvingende behov for å sende ut et «veldig tydelig signal» til Putin. 

Som han sa det, «Vi må vise at han (Putin) ikke kan regne med at støtten vår avtar». Scholz la til: «Støtten vi gir vil være i stor nok skala og den vil vare lenge nok». Ved å hype opp den krigslignende atmosfæren, søker Tyskland å opprettholde NATOs relevans og finansielle stabilitet gjennom konflikten i Ukraina. 

Biden svarte Scholz som en tilfreds og malende katt. Biden vil i neste omgang være vertskap for Polens president Andrzej Duda og statsminister Donald Tusk på et møte i Washington 12. mars. USA gir energi til sin koalisjon med Tyskland og Polen for neste fase av Ukrainakrigen. Frankrike står utenfor og ser inn, mens Storbritannia ligger i koma. 

Enkelt sagt, mens den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskys vrangforestilling er at han kan vinne denne krigen, er NATOs vrangforestilling at den vil gjøre alt som trengs. Men begravelsesbyråets penger er i ferd med å ta slutt og ytterligere forretninger avhenger av å forlenge krigen. 

Sløret har falt fra den vestlige fortellingen – denne krigen handlet aldri om Ukraina. Fiendebildet av Russland har blitt selve hjørnesteinen i NATOs eksistensberettigelse og funksjon.

Det er absolutt ikke i Tysklands interesse å ta ordre fra en begravelsesagent. Den kjente tyske redaktøren Wolfgang Münchau skrev nylig om «en generell desorientering i Tyskland som følger med den geopolitiske og sosiale endringen» som manifesterer seg i den vaklende økonomien, den pågående avindustrialiseringen og fraværet av en postindustriell strategi for landet som sådan. . 

Det er klart at europeiske interesser ligger i å ta ansvaret for eget forsvar og inngå fred med Russland for å rette oppmerksomheten mot økonomien. Tyskerne selv er i intern konflikt om denne krigen. Scholz er ikke en mann med karisma eller store ideer, bemerket Münchau, og tysk offentlighet stoler ikke lenger på ham. Men så er det også «det dypere problemet: det er egentlig ikke Scholz. Det er at Tyskland har blitt mye vanskeligere å drive». 

Forrige artikkelRussofobi, hvem tjener på den?
Neste artikkelJulian Assanges siste appell
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.