oss 100 kroner!
Fredag måtte forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch trekke seg etter kopiering av andres tekst i sin masteroppgave. Dette skriver VG.
Lørdag kan VG fortelle at helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol sin masteroppgave fra 2021 har flere passasjer, som er identiske med andre sine tekster – uten krediteringer.
Jusprofessor Tarjei Bekkedal ved Universitetet i Oslo forteller at Kjerkols oppgave har mange tilfeller av tekstlikhet.
– Det fremstår systematisk og lar seg ikke forklare med tilfeldigheter. Det er mange avanserte formuleringer med samme ordstilling og de samme skrivefeilene.
Advokat Magnus Stray Vyrje rykker ut til forsvar for juksemakerne og sier at «terskelen for hva som regnes som fusk er altfor lav.»
Til dette skriver Charlotte Haug på Facebook:
Jeg ser at advokat Magnus Stray Vyrje igjen synes at kriteriene for plagiat er for strenge. Altfor mange vil rammes hvis man opprettholder dagens internasjonale definisjon. Er det et argument? Altfor mange nasker i butikken eller slår sin kone – derfor må det gjøres lovlig?
Jeg skrev kronikk om dette i Aftenposten i august 2015 i forbindelse med en stor plagiatsak i Dagens Næringsliv. Også for ti år siden var Vyrje bekymret for konsekvensen av strenge kriterier for plagiat: «Jeg synes dette er som å skyte spurv med kanoner. … Låner en forsker to setninger fra en annen kilde uten å henvise, kan man bli beskyldt for plagiat. Dette kan åpne opp for et hav av plagiatsaker i fremtiden.» Hva prøver advokaten å si? At hvis man «låner» et par ting fra en butikk uten å si fra så er det «å skyte spurv med kanoner» å kalle det et tyveri?
Poenget er dette: Direkte avskrift av andres tekster skal markeres som et sitat. Det holder ikke å henvise. Hvis man hverken henviser eller markerer at teksten er et sitat, er det plagiat. Vanskeligere er det ikke.
Haug viser til en kronikk hun skrev i Aftenposten 13. august 2015 under tittelen Å SKRIVE SELV ELLER SKRIVE AV – ER DET SÅ NØYE?
Hun skriver at i sitt arbeid i styret i Committee on Publication Ethics (COPE) har hatt mye å gjøre med plagiatsaker.
COPE er en global organisasjon med over 10.000 redaktører av vitenskapelige tidsskrifter fra de fleste fagfelter. En vesentlig del av virksomheten består i å veilede og støtte redaktører når de oppdager eller mistenker brudd på god forsknings- og publiseringsetikk. Plagiat er en gjenganger.
Haug skriver at hun har hørt så mange dårlige unnskyldninger at hun kunne skrevet lærebok om det.
Vi gjengir hennes liste over hovedkategoriene av unnskyldninger:
En beklagelig glipp. Forfatteren erkjenner at teksten er kopiert, eventuelt direkte oversatt fra en annen tekst. Men det var aldri hensikten å plagiere! Beklageligvis har henvisningen til originalteksten(e) har falt ut – oftest på grunn av en formateringsfeil eller gammel programvare på institusjonens datamaskiner. «Veldig kjedelig, men man kan da ikke mene at bortfall av noen fotnoter er lik uredelig publiseringspraksis?» Poenget er (blant annet) at henvisning til andres tekster, både for forskere og journalister, er noe helt annet enn å skrive dem av (nesten) ordrett. Det skal ikke bare vises i en fotnote: teksten skal tydelig markeres som sitat.
Bagatellisering. Å stjele en setning herfra eller derfra kan da ikke være så farlig? Er noe godt formulert, er det vel bare en fordel at gode formuleringer gjenbrukes? Unnskyldningen brukes hyppig av forskere som ikke har engelsk som førstespråk (altså de fleste av oss). Eller som advokat Magnus Stray Vyrje sa til Universitas i 2012 i forbindelse med en plagiatsak ved Handelshøyskolen BI (omtalt nedenfor): «Jeg synes dette er som å skyte spurv med kanoner. Med mine juridiske briller blir det forferdelig lett gjort å tråkke feil. Man beveger seg ut i et minefelt. Låner en forsker to setninger fra en annen kilde uten å henvise, kan man bli beskyldt for plagiat. Dette kan åpne opp for et hav av plagiatsaker i fremtiden.»
Hersketeknikk 1. Her søker forfatteren å skremme redaktøren og/eller varsleren om plagiat til taushet. «En anklage om plagiat er svært alvorlig og kan få store konsekvenser for mitt (svært gode) renommé. Anklagen er fullstendig grunnløs, og med mindre den trekkes tilbake, vil dere høre fra min advokat.» Denne hersketeknikken så vi nesten aldri for ti år siden. Nå er den ikke uvanlig – og mange lar seg skremme.
Hersketeknikk 2. Litt mer sofistikert, den forsøker å ramme varsleren og redaktøren i det akademiske solar plexus. «Unnskyld, men jeg tror ikke du helt forstår hva vitenskap er. Det normale er å bruke hverandres tekster. Så hvis du tror jeg bygger på din tekst, tar du feil. Jeg bygger på langt viktigere (og vanligvis utenlandske) forskere.» Finn Skårderud ga et eksempel i svaret til Charlotte Buhl nylig. Buhl viste at Skårderud hadde kopiert hennes setninger, men Skårderud parerte med at både han og Buhl sto i vitenskapelig gjeld til tysk-amerikanske Hilde Bruch og italienske Mara Selvini Palazzoli. Men å «bruke og bygge på» er noe ganske annet enn å kopiere andres setninger. Det siste er plagiat.
Geniet. Min favorittunnskyldning er denne, som ikke er helt sjelden: Forskeren påberoper seg fotografisk hukommelse. Alt han leser fester seg, og når han skal skrive, triller setningene ut helt av seg selv. Så egne tanker kan ikke skilles fra det han har lest. Da kan man ikke anklages for plagiat! Men alle skribenter vet at hele setninger sjelden kommer fiks ferdige – de må vanligvis bearbeides, omskrives og bearbeides igjen for å bli gode og presise.
Helseminister Kjerkol ror så det fosser
Sjøl om hun er att i åpenbart plagiat, nekter Ingvild Kjerkol (Ap) for å ha gjort noe galt, skriver NRK.
I VGs, og i TV 2s, gjennomgang av ministerens masteroppgave, er det ikke bare i metodedelen det er funnet likheter. De viser til eksempler hvor avsnitt med informanter er identisk med en annen oppgave.
Andreas Kokkvoll Tveit er forsker med doktorgrad i statsvitenskap. Han sier til NRK at likhetene mellom de to oppgavene helt klart handler om mer enn metode:
– Likhetene mellom masteroppgaven fra 2015 og Kjerkols oppgave fra 2021 handler helt opplagt om noe annet enn metode. Dette er dataanalyse som bygger på intervju, det er ikke metodelitteratur, sier han.
Jusprofessor Hans Fr. Marthiniussen sier til Adresseavisen at dette med like avsnitt med informanter ikke rimer.
– Det finnes ingen rimelig sannsynlighet for at ulike informanter forklarer seg ordrett likt. Da må det være fordi det finnes ett eller annet dokument som de leser opp og som alle er enige om. Alt tyder på at dette er forskningsjuks, ikke bare plagiering, sier han.
Ei regjering av inkompetente småkjeltringer og juksemakere
At det ikke er noe intellektuelt eller politisk A-lag Jonas Gahr Støre har samlet rundt Kongens bord får vi beviser for hver dag. I tillegg har de oppvist et sjeldent antall tilfeller av juks og bedrag.
VG skriver:
Borch er den sjette statsråden i Støres regjering som har måttet gå av etter en skandale:
- Hadia Tajik gikk av som arbeidsminister i februar 2022 da VG avslørte at hun hadde fått skattefri pendlerleilighet på bakgrunn av en leiekontrakt som aldri ble tatt i bruk.
- Odd Roger Enoksen gikk da VG i april 2022 avslørte at han som statsråd i Stoltenberg-regjeringen hadde en seksuell relasjon til en svært ung kvinne.
- Anette Trettebergstuen måtte gå da Aftenposten i juni i fjor avslørte at hun hadde foreslått og gitt verv til venner.
- Ola Borten Moe gikk etter E24s sak om at han kjøpte aksjer for 415.000 kroner i våpen- og teknologiselskapet Kongsberg Gruppen, en uke før regjeringen annonserte en gigantkontrakt med den delvis Kongsberg-eide ammunisjonsprodusenten Nammo.
- Anniken Huitfeldt innrømmet overfor VG i august at hun hadde vært inhabil på grunn av ektemannens aksjekjøp. Da hun ble vraket som utenriksminister i oktober, trakk statsminister Støre frem dette som en av årsakene.
Den verste juksemakeren av dem alle er Støre sjøl
Ikke bare er Støre ansvarlig for den ukulturen som er typisk for denne regjeringa. Han er sjøl den verste. Det gjelder enten han øser ut penger til den korrupte Clinton Foundation eller ødelegger den sosiale strømforsyningspolitikken i Norge til fordel for EU og kraftspekulanter eller øser titalls av ukontrollerbare skattemilliarder over til våpenindustrien og ukrainske oligarker.
Og det gjelder når han og hans regjering systematisk rigger ned den norske rettsstaten til fordel for en mer og mer totalitær Smittevernsstat som han ønsker å legge inn under WHOs globale kontroll.
