oss 100 kroner!
Det er ingen regel som sier at alt må selges på børs. En bedrift må ikke noteres på børs for kjøp og salg av egne aksjer. I dag har vi nærmere 400.000 aksjeselskaper i Norge. Færre enn tusendeparten av disse, rundt 350, er børsnotert. På samme måte er det med strømmen. Det er ingen regel som sier at krafteieren må selge sin egen strøm på børs, selv om det, isolert sett, kan gi mer penger i kassa.
Om eieren har bedre bruk for krafta selv, er det lurere å holde den unna fordyrende børssalg.
Eller eieren kan velge en mellomløsning: Den del av krafta som en selv ikke trenger, kan børsselges. Den del som trengs, beholdes til eget bruk.
Vi, det norske folk, eier 90% av krafta som produseres her til lands. Alle av oss gjennom Statkraft, som er 100% eid av den norske stat. Statkraft produserer nær halvparten av all vannkraft i Norge. De av oss som bor i kommuner med eierinteresser i lokale kraftselskaper, eier enda mer.
Som bosatt i Drammen eier jeg både deler av Statkraft og deler av det nyetablerte Å Energi, som forvalter nær tiendeparten av norsk strømproduksjon.
Mitt og ditt eierskap er imidlertid ikke direkte. Det er overlatt til våre valgte representanter. På Stortinget og i kommunestyrene.
Det er disse som – gjennom valg av styre – bestemmer åssen kraftverkene skal drives. Om flertallet av disse folkevalgte hadde tenkt som meg og mange andre, ville vi i dagens Norge hatt forutsigbare og rimelige strømpriser som folk og næringsliv kunne leve med.
I årene før og etter krigen var kraftselskapene lokale. Ofte heleide kommunale selskaper. De både lagde, overførte og solgte strøm. Priser og strømtariffer ble bestemt av kommunestyrene, gjerne for et år av gangen, i forbindelse med budsjettbehandlinga.
Strøm ble sett på som et nødvendig og viktig gode for innbyggerne. Prinsippet var derfor at den skulle selges uten fortjeneste.
Drammen elektrisitetsverk er et av mange eksempler. Det ble dannet i 1898 og eksisterte fram til 1994. Så ble det navneskifte og todeling – helt i tråd med den nye Energiloven og EØS-avtalen da strømmen ble omdannet fra infrastruktur til vare. Drammen Energinett distribuerte nå den strømmen som Drammen Kraft produserte og solgte. Så fulgte stadige sammenslåinger med andre kraft- og nettselskaper, og et utall av nye, private selskaper. Med lovlige og ulovlige salgstriks konkurrerer de om å selge nøyaktig den samme strømvaren.
I 2016 ble de offentlige selskapene samlet i Glitre Energi, som med sine ulike datterselskaper omfattet det meste av strømproduksjon og strømdistribusjon i Buskerud.
I 2022 ble Glitre vedtatt slått sammen med det langt mektigere Agder Energi – også kjent som pådriver av strømsalg til utlandet – under navnet Å Energi.
I pakt med denne utviklingen, har kommunene – gjennom de folkevalgte – gradvis frasagt seg styringsretten over kraftselskapene. De har blitt «sovende» eiere. I stedet har profesjonelle styrerepresentanter – med «forretningsmessig drift» som fremste mål – fått bukta i begge ender. De ansattes styrerepresentanter fungerer mest som lojale sandpåstrøere.
Av Å Energis 12 styrerepresentanter, utpekes 6 av kommunene (inkludert styreleder og nestleder), 2 av Statkraft (som eide nesten halve Agder) og 4 av de ansatte.
Hvordan ta tilbake den styringsretten som kommunene tidligere hadde over krafta?
Som eiere kan de for eksempel:
- Velge andre styrerepresentanter enn de som foreslås av styret, eller selv bli en mer aktiv eier.
- Bestemme at hele eller deler av krafta kan selges til faste rimelige priser på langtidskontrakter til innbyggerne, og ikke bare til næringslivet.
- Kreve innført et topris-system der overforbruk/luksusforbruk mer kan følge strømbørsens svingninger, mens normalforbruket prises etter selvkostprinsippet.
- Kreve at det legges bedre til rette for folks strømsparing, deriblant muligheter for gratis og enkel avlesning av strømforbruket til enhver tid (sanntid).
- Legge føringer for selskapsstyring, satsingsområder etc. Her bør det i første rekke være aktuelt med ytterligere oppgradering av vannkraftverk og forbedring av det lokale linjenettet, framfor tapsprosjekter som vindkraft og batterifabrikker.
Å få gjennomslag for sånne forslag, forutsetter enighet blant et flertall av eierkommunene.
Tidligere, da eierstrukturene var enklere og enhetene mindre, var sånt lettere. Store konserner tilraner seg ofte makt og innflytelse, uavhengig av eierskap.
Det krever også at eierkommunene prioriterer rimelig strøm til innbyggerne framfor millionutbytte fra sine kraftselskaper. Mindre kommuner får sånt til, hvorfor ikke også de større?
Vi velgere – de egentlige eierne av vår kraft, vårt arvesølv – har også ansvar. Hvor lenge skal vi godta å kjøpe vår egen kraft til ågerpriser?
Vi kan søke å påvirke gjennom å melde oss inn i aktuelle partier.
Og/eller: Vi kan kreve at partiene grundig og forpliktende klargjør sitt syn på strømpriser og strømpolitikk.
– Hvilke partier vil ha strømpriser underlagt markedets lover?
– Hvilke partier vil garantere rimelige strømpriser til folk flest?
Markedets lover vil bety evig og uforutsigbar strømdyrtid fastsatt av børs, EU og grønt skifte. Dagens strømstøtte er kun midlertidig.
Rimelige strømpriser kan gjeninnføre strøm som norsk infrastruktur. Å vingeklippe kraftselskapenes og kraftlobbyens innflytelse vil være nødvendige ledd i en sånn prosess.
Å stemme for markedets lover og samtidig ønske tilbake gamle strømpriser, er umulig.
Ingen kan ri to hester samtidig.
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.
