Er du mentalt forberedt på krig?

0
Guri Melby virker å være veldig lysten på krig mot Russland. Hun er vel klar over at Ukraina nå ønsker kvinner ved fronten?

Når NATOs forsvarssjefer ber oss være forberedt på krig, og norske politikere sier det samme, bør vi ta det på alvor. Planlegger NATO et militært angrep, eller en provokasjon, som utløser krig mot Russland?

Av Terje Alnes.

Onsdag denne uken hadde Venstres leder Guri Melby fått plass i Dagsnytt 18-studioet. Melby er andre nestleder i Utenriks- og forsvarskomiteen og har i lang tid markert seg som en hauk. Denne gangen gjentok hun budskapet som flere har kommet med i det siste: Vi må være mentalt forberedt på krig, Russland er en direkte trussel mot Norge.

Dette krigsbudskapet ble først fremmet av Sveriges sivilforsvarssjef Carl-Oscar Bohlin 7. januar, for så å bli gjentatt av den svenske forsvarssjefen Micael Bydén dagen etter. Forsvarsminister Bjørn Arild Gram fulgte raskt opp med å si at det er naivt om vi ikke forbereder oss på krig i Norge. Når NATO-landenes forsvarssjefer denne uken møttes i Brussel var melodien den samme: Alle må nå være forberedt på krig.

Uansett hva disse mener å si er inntrykket som skapes i opinionen at vi må være forberedt på et nært forestående angrep fra Russland mot vestlige NATO-land. Vi kan anta at dette er et bevisst og koordinert budskap, ment til å virke mobiliserende og øke oppslutningen om NATOs og USAs aggressive konfrontasjonspolitikk.

Les også: Krigspropaganda for dummies

Demoniseringen av Russland

Ingen politikere snakker om muligheten for fred. Fred er ikke på dagorden. Den omfattende og langvarige demoniseringen av Russland, og særlig av president Putin, har tjent et formål: Å befeste oppfatningen av at vi ikke kan forhandle med Russland, og at militærmakt er eneste løsning. Dette legitimerer krigsretorikken som nå brer om seg blant politikere og militære sjefer.

Politikerne bruker taletiden til å piske opp en stemning som ligner en krigspsykose. Vi skal skremmes til å akseptere fiendebildet, og til å tro at krig er uunngåelig. De NATO-lojale mediene stiller opp, knapt en kritisk kommentar slipper gjennom i de store mediene som ikke deler denne virkelighetsbeskrivelsen. Politikerne på sin side konkurrerer i å bevilge flest milliarder til krigsindustrien. Vi får dessverre heller ingen hjelp fra den såkalte «venstresiden» på Stortinget, som stemmer for den ene krigsbevilgningen etter den andre, og som har sluttet å angripe NATO-imperialismen.

Men sjansen for at Russland skal gå til angrep på et NATO-land er bortimot usannsynlig, noe enhver edruelig analytiker vil skrive under på. I løpet av de 75 årene NATO har eksistert har verken Sovjetunionen eller Russland angrepet noe NATO-land. Ingen kan heller dokumentere at de noensinne har hatt planer om det. Russlands militære budsjett tilsvarer 8 % av NATO-landenes, og så skal de ha oss til å tro at Russland nå straks vil gå til krig mot oss?

Hvorfor skal Russland ha tillitt til Vesten?

En krig mot Russland kan derimot komme hvis NATO fortsetter å utfordre Russland på en måte som russerne anser som en eksistensiell trussel, som å gjøre Ukraina til et NATO-land. NATO insisterer fortsatt på at den tidligere sovjetrepublikken Georgia skal bli medlem, til tross for at Russland allerede i 2007 pekte på både Ukraina og Georgia som «en rød linje» som NATO ikke måtte krysse.

Denne konfrontasjonspolitikken er et valg USA og NATO tar. En direkte krig mot Russland er et utfall vi kan unngå, hvis det er politisk vilje på vestlig side. Nå er det imidlertid lite som tyder på det.

Dessverre har vestlige lederes stadige løftebrudd etter Sovjetunionens sammenbrudd, med et utall NATO-utvidelser østover, ødelagt Russlands tillit til vestlige ledere. Sikkerhetsforsikringer mot NATO-utvidelse ble gitt til sovjetiske ledere fra en hel mengde vestlige ledere: Baker, Bush, Genscher, Kohl, Gates, Mitterrand, Thatcher, Hurd, Major og Wörner, noe bl.a. dokumenter fra National Security Arcive viser.

Alle Russlands forsøk siden 1991 på å tilnærme seg Vesten har blitt avvist. Boris Yeltsin skal ha undersøkt muligheten for russisk NATO-medlemskap i 1991, mens Vladimir Putin gjorde det samme da han tok over i 2000. Putin fulgte her opp Gorbatsjovs visjon om et «felles europeisk hjem». Bill Clinton ga Putins framstøt en kald skulder.

Minsk-avtalene fra 2014 og 2015, som fikk status som folkerettslig traktat av FNs sikkerhetsråd, ble sabotert av Vesten. Hadde avtalene blitt overholdt hadde Ukraina i dag vært fredelig, samlet og nøytralt. Men vestlige ledere hadde ingen intensjon om å respektere avtalen, som ble inngått for å få tid til å ruste Ukraina militært for en krig mot Russland. Dette fortalte bl.a. den tidligere franske presidenten François Hollande helt åpent i et intervju med «The Kyiv Independent». Tysklands Angela Merkel har bekreftet det samme.

I tillegg har flere forslag til forhandlingsløsninger på krigen i Ukraina blitt stoppet. I de første ukene etter invasjonen 24. februar 2022, deltok Russland og Ukraina i tre separate og betydningsfulle forsøk på å forhandle frem en fredelig løsning. Alle tre forhandlingsrundeneinneholdt et tilbud fra Ukrainas side om ikke å bli med i NATO. Alle tre forhandlingsforsøkene ble stoppet av USA.

Les også: Kynismens triumf i Ukraina

Russland skal svekkes, helst ødelegges

Det geopolitiske perspektivet mangler helt i medienes dekning av Ukraina-krigen, og i den stadig mer spente konflikten mellom NATO/USA og Russland. Derfor er det få som ser det store bildet, noe som gjør at analysene blir feil. Sterke krefter arbeider systematisk for å svekke, og aller helt ødelegge, Russland. Vestlig imperialisme, frontet av USA og NATO, og støttet av de gamle europeiske kolonimaktene, er drivkreftene bak dette.

Tenketanken Rand Corporation, som bl.a. rådet Solberg-regjeringen til å si ja til amerikanske militærbaser på norsk jord, ga i 2019 ut en omfattende rapport som beskriver hvordan dette kan gjøres. Det ser ut som den amerikanske administrasjonen følger disse anbefalingene til punkt og prikke. 

Det russiske angrepet på Ukraina omtales i Vesten som et uprovosert angrep, som om det nærmest kom som lyn fra klar himmel. En rekke politiske valg og handlinger viser derimot at angrepet var alt annet enn uprovosert. Krigen er tvert imot et resultat av bevisste valg fra vestlig side fra 1990-tallet og til i dag. Professor Ola Tunander er tydelig på at USA ville ha krig, og at også militære rådgivere rundt president Zelenskyj ønsket en storkrig mot Russland.

Se videointervjuet: Ola Tunander om Ukraina-krigen

Dette er altså ikke en imperialistisk krig fra Russlands side, slik mange på venstresiden hevder. Krigen er tvert imot et resultat av vestlig imperialisme, der Ukraina ofres som en brikke i det store geopolitiske spillet.

Ukraina-krigen feilet

Den fremprovoserte Ukraina-krigen har ikke gått den veien USA og NATO forventet, noe alle som forholder seg til andre medier enn NATO-mediene har visst i lang tid.

Russland har på mange måter styrket seg. Økonomien peker oppover, til tross for historiens mest omfattende sanksjoner. Befolkningen har ikke vendt seg mot Putin, men støtter krigen i stor grad. Om Vesten hadde håpet på en type «fargerevolusjon» som følge av krigen, har dette slått feil. En nylig måling viste at 75 % av russerne støtter Putins krigføring.

Så hva gjør Vestens krigshauker da? Åpner en ny front ved å ta Georgia inn som NATO-medlem? Skaper en skarp provokasjon som gjør at Russland tvinges til å svare militært? Militære sjefer, ledende politikere og mediene holder stø kurs mot en storkrig.  


Denne artikkelen ble først publisert av Spartakus.

Forrige artikkelIsraelsk militærsjef sier Libanon-krig er trolig i de kommende månedene
Neste artikkelOm å ri to hester