Dråpen som får begeret til å flyte over

21. januar 2024

“Now it's been ten thousand years
Man has cried a billion tears
For what he never knew
Now, man's reign is through”

Zager and Evans – In The Year 2525 (youtube.com)

Matematikeren «som ingen kunne målbinde»

(Kilde: fritt etter Nick Giambruno og Asbjørnsen og Moe)

(Keiseren uten klær – Faksimile Google)

For lenge, lenge siden, langt inn i de store skoger, var det en matematiker som bodde helt alene i en liten hytte. Når han ikke tok seg av åkeren og dyrene sine, grublet og tenkte han på et spill som kunne begeistre folket. Etter årevis med grubling oppfant matematikeren sjakkspillet. Han mente selv at spillet var genialt og dro ens ærend til kongsgården for å presentere det for kongen sin.

Kongen ble mektig imponert over spillet, og ba matematikeren navngi belønningen han ønsket seg for denne geniale oppfinnelsen. Selv om matematikeren kunne bedt om kongsdatteren og halve kongeriket hadde han andre planer.

Matematikeren falt i dype tanker og etter å ha grublet en stund spurte han etter hvetekorn ved å bruke sjakkbrettet for å beregne mengden. Han ba om at et enkelt hvetekorn ble plassert på den første ruten og deretter doble antall hvetekorn for hver påfølgende rute.

I motsetning til kongen visste matematikeren at dette betyr to korn på den andre ruten, fire på den tredje, åtte på den fjerde, og så videre, for alle 64 rutene på sjakkbrettet. Kongen, som ikke helt forstod hva han ble bedt om tenkte at det var en rimelig belønning og takket ja til matematikerens ønske. Han var dessuten glad for å slippe å gifte bort datteren sin og gi ifra seg halve kongeriket til en fyr som hadde slike merkelige innskytelser.

Det kongen ikke forstod

Realiteten med det som i dag forklares som «eksponentiell vekst» eller «den eksponentielle funksjon» ble imidlertid tydelig etter hvert som hvetekornene ble plassert utover brikkene på sjakkbrettet.

Da brettet var halvt dekket (ved 32. kvadrat), var antall korn allerede enormt, over fire milliarder. Etter hvert som rutene fortsatte å fylles opp, ble tallene astronomisk høyere. Kongen forstod at han hadde dummet seg ut og var i ferd med å tape alt og bli ruinert.

Ved det 64. kvadrat nådde den totale hveten som trengtes for å fylle hele brettet 18.446.744.073.709.551.615 korn – omtrent 18,4 kvintillioner.

Hvor mye hvete er dette, egentlig?

For å sette dette i kontekst, la oss konvertere det til et mer forståelig tall ved å bruke metriske tonn. Omregnet til metriske tonn tilsvarer dette omtrent 922 milliarder tonn.

I følge FNs mat- og landbruksorganisasjon var verdens hveteproduksjon i 2023 rundt 761 millioner tonn.

De 922 milliarder metriske tonnene som kreves for sjakkbrettet er omtrent 1211 ganger større enn verdens totale hveteproduksjonen.

Det dette eksemplet illustrerer er det forbløffende store antallet som følger av eksponentiell vekst, selv når man starter med noe så lite som et enkelt hvetekorn.

La oss ta et eksempel til:

Tenk deg at du sitter på tribunen på Bislet stadion og at stadion er gjort helt vanntett. En enkelt dråpe vann legges midt på stadion, og vannmengden dobles deretter hvert minutt.

Til å begynne med virker veksten å gå sakte, nesten usynlig. Det du ikke ser umiddelbart er «den eksponentielle funksjon» fordi den kommer plutselig, like plutselig som «julekvelden på kjerringa». Du vil ikke engang legge merke til vannet før det nesten er for sent.

For eksemplets skyld, la oss si at det tar 48 minutter før stadion blir fullt av vann. Etter 47 minutter ville stadion bare være halvfullt, og etter 46 minutter ville det bare være kvart fullt, og så videre.

Når du blir oppmerksom på vannets tilstedeværelse, er du bare noen få minutter unna å drukne. I trengselen for å komme seg ut i tide vil kun noen få hundre av de 17000 mennesker som får plass på stadion greie det. Resten drukner.

Eksponentiell vekst er ukontrollerbar

Med eksponentiell vekst kan alt virke normalt, under kontroll og håndterbart i lang tid. Tilsynelatende helt plutselig nås et «tippe- eller vendepunkt», og situasjonen blir raskt overveldende, og vokser til ufattelige nivåer.

Eksponentiell vekst er et konsept som i utgangspunktet er villedende fordi mennesker er mer vant til å gjenkjenne lineær vekst i stedet for eksponentielle mønstre. Det er nettopp derfor mange mennesker savner det som kan være den viktigste økonomiske realiteten i 2024:

Alle økonomiske og finansielle kollapser skjer langsomt og over tid; og så plutselig; med matematisk presisjon i følge «den eksponentielle funksjon».

Gjeldsspiralen

Det er skrevet mye om dagens gjeldsbaserte bank- og pengesystem, og gjeldsprialen vi befinner oss i, se eksempelvis her:

BANKENE VIL TØMME KONTOEN DIN – by Hans Eirik Olav (substack.com)

(21) ØKONOMI FOR DUMMIES – by Hans Eirik Olav (substack.com)

PENGEMAKTENS LØGNER OG MANIPULASJONER – by Hans Eirik Olav (substack.com)

PENGEBEDRAGET – by Hans Eirik Olav – Rebel Yell Publishing (substack.com)

(Flere artikler finnes på www.rebelyellpublishing.com)

Viktige begrep i denne sammenheng er:

Rentebærende gjeld
Størrelsen på sikkerheten for den rentebærende gjelden (for eksempel på bolig)

Ray Dalio, en av verdens mest suksessrike hedgefondforvaltere, beskriver det slik:

«Vi er ved et punkt der vi låner penger for å betale gjeldsbetjening.»

Altså befinner vi oss i «gjeldspiralen» hvor vi stadig må låne mer penger for å betjene gjelden som vi i utgangspunktet ikke har råd til å betjene. Da må vi «trykke penger», som ikke er noe annet enn å trykke mer gjeld. Det er det vi har holdt på med siste 40-50 år og hele tiden i samsvar med «den eksponentielle funksjon».

I skrivende stund befinner vi oss i «den 32. kvadranten på sjakkspillet», eller det 47. minutt på Bislet stadion. Plutselig og før vi rekker å reagere «slår klokken» 48 minutter, og vi har «dråpen som får begeret til å flyte over. Da er drukning det eneste alternativet.

Situasjonen er den samme i Europa og USA

Vi kan se dette i diagrammet nedenfor fra The Heritage Foundation. Grafen illustrerer på en god måte Ray Dalios poeng om å nå tidspunktet da akselerasjonen oppstår, selve «tippe- eller vendepunktet».

(MERK: Diagrammet går bare til 2022, og situasjonen har blitt betydelig forverret siden)

En bedre illustrasjon på «den eksponentielle funksjon» er vanskelig å finne og slik grafen viser er vi snart i den «64. kvadranten» på sjakkspillet eller det «48. minutt» på Bislet stadion.

Dersom vi tror at norske myndigheter og Norges Bank ikke holder på med det samme som i USA, om enn i mindre målestokk, ta en titt på denne grafen som viser økningen i pengemengden (M2):

Det viktige å merke seg er uansett at den totale gjelden ikke vokser lineært, men eksponentielt.

Gjelden øker raskere over tid fordi den forverrer seg. Hver beregningsperiode legger til mer renter til det totale skyldige beløpet, noe som krever mer låneopptak og forårsaker enda større rentekostnad.

Som den eksponentielle veksten av hveten på sjakkbrettet og vannet på stadion illustrerte, skjer den dramatiske endringen veldig raskt etter en lang periode med tilsynelatende langsom vekst. Tippepunktet – der veksten akselererer og vokser ut av kontroll – oppstår nær slutten av prosessen. Da blir effekten av eksponentiell vekst dramatisk tydelig, og da er det for sent å gjøre noe.

Nedenfor er et diagram over den amerikanske føderale regjeringens renteutgifter. Det samme gjelder, i større eller mindre grad for landene i Europa. Tippepunktet på slutten av diagrammet er tydelig.

Grafene lyver ikke

I 2008 under finanskrisen var verdens totale gjeld ca. USD 105 trillioner. Våre politikere i USA og Europa – som lydige nikkedukker for banksystemet – løste problemet med det samme som hadde forårsaket problemet – «trykking» av enda mer gjeld for å betjene den gjelden som allerede eksisterte.

Resultatet er at gjelden har økt fra USD 105 trillioner i 2008 til ufattelige USD 320 trillioner i dag. På toppen av dette kommer et derivat marked av finansielle produkter på mellom USD 1 og 2 kvadrillioner, ingen vet nøyaktig hvor høyt tallet er, som uansett er et beløp det er umulig å forestille seg størrelsen på med mindre vi bruker ovennevnte historie om matematikeren, kongen og sjakkbrettet eller vanndråpene på Bislet stadion.

Når blir gjelden uhåndterlig?

Da hjelper det med et lite regnestykke:

Som nevnt over har verdens totale gjeld (med unntak av derivat produkter) økt fra USD 105 trillioner i 2008 til USD 320 trillioner i dag, som tilsvarer ca. 3 ganger verdens samlede bruttonasjonalprodukt (BNP).

Hvorfor er det problematisk?

La oss si at forholdet mellom gjeld og BNP er 100 prosent, altså at gjelden var like stor som BNP (1:1). Videre at gjeld betjenes etter en rente på 5 % og at BNP (GDP i diagrammet over) vokser 3 % så vil gjelden om ti år utgjøre; 163/134 = 122 %.

Det dette enkle regnestykket viser er at gjelden blir et alvorlig problem når den utgjør mer enn 90 % av BNP, og et uoverkommelig problem når den beveger seg utover 100 %. For de fleste (industrialiserte) land er gjelden skyhøyt over dette; på verdensbasis ca. 3 ganger mer.

Med gjeldsnivåer på mange hundre prosent målt mot BNP er den eksponentielle funksjon i arbeide 24/7 – drypp, drypp, drypp, inntil «begeret er fullt og det renner over».

Hvem blir (alltid) sittende igjen med «Svarte Per»?

Vi befinner oss m.a.o. i en gjeldspiral eller et pyramidespill av gjeld som det er umulig å komme ut av. Vi bruker opp penger vi ikke har ved å «plyndre» fra fremtiden; fremtidig produksjon fra det ufødte liv, våre barn og barnebarn. Foruten det dypt umoralske med dette samfunnssystemet, vil denne lovpålagte plyndringen med matematisk sikkerhet – gjennom den eksponentielle funksjon – føre til økonomisk og finansiell kollaps.

Noen er bedre forberedt enn andre

Dette vet eliten som eier og/eller kontrollerer dagens pengesystem og de har i lang tid forberedt seg på at boblene i aksje- og obligasjonsmarkedet, derivatmarkedet og eiendomsmarkedet kollapser under vekten av ubetalelig gjeld forårsaket av den eksponentielle funksjon. Når luften går ut av «gjeldsballongen» vil nøkkelordet være «sikkerhet» i betydning hvilke verdier som er stilt som sikkerhet for all gjelden.

Sagt på en annen måte: Hvem tror dere sitter med «bukten og begge endene» når kollapsen er et faktum og «hestene bites» om hvem som skal samle opp restene? Hva tror du skjer med «pengene dine» i banken? Hva skjer med huset ditt og bilen din? Hva skjer med pensjonen din? Og, hva skjer med aksjene dine i Equinor og Hydro? I det hele tatt: Hva skjer med deg og meg når det er «tomt i kassa»?

Regjeringsdirektivet fra våren 2022 gir oss (deler av) svaret, se BANKENE VIL TØMME KONTOEN DIN – by Hans Eirik Olav (substack.com)

Verken sentralbanken, de som eier/kontrollerer bank- og finansinstitusjonene eller våre folkevalgte representanter – enten de befinner seg i Oslo eller Brussel, i FN, WEF, WHO, NATO m.fl. – vil «løfte en finger» for å hjelpe folket.

Sjefsplyndrerne har kun en resept: Flere lover og reguleringer, flere forbud og en bønn om at vi må stole på de en gang til når de erstatter dagens plyndrersystem med et nytt digitalt overvåknings- og pengesystem mens de «lover bot og bedring» i et system hvor vi – slik fascisten Klaus Schwab lover oss «ikke eier noen ting men er lykkelige»

(Faksimile Google)

Med andre ord: Vi må ta vare på oss selv.

En styrt kollaps

Det vi er vitne til i dag er en styrt kollaps av et gjeldsbasert (fiat) bank og pengesystem som «lever på overtid». Den normale levetiden for de tusenvis av fiat pengesystemer som har eksistert siden lenge før Marco Polo finansierte sine reiser i det fjerne Østen med «fiat» på 1300-tallet, er 35 år. Alle de tusentalls slike pengesystemer som har eksistert opp gjennom historien har kollapset og gått til null, uten unntak. Dagens system er ca. 50 år gammelt og befinner seg i siste fasen, kvadrant 64 på sjakkbrettet eller 47. minutt på Bislet stadion, dvs. siste fase av «den eksponentielle funksjon». Med andre ord vil dagens bank- og pengesystem med 100% matematisk sikkerhet kollapse, og dette vet selvfølgelig de som eier og kontrollerer systemet.

Men, og fordi de er avhengig av at vi, folket, ikke skal forstå eller vite det, drives et utspekulert spill i «maktens korridorer» for å holde oss, deg og meg, distrahert med alt mulig annet, så som oppkonstruerte falsk pandemier, falske klimatrusler (vi trenger faktisk mer CO2 – livets gass for å overleve), wokisme og i siste instans tilstrekkelig med kriger for å sette tilstrekkelig frykt i oss. Alt for at de skal kunne avvikle nåværende pengesystem gjennom en kollaps (som kommer uansett) og innføre sitt eget totalitære bank- penge og samfunnssystem hvor denne eliten eier/kontrollerer absolutt alt og gjennom digital kontroll, eksempelvis gjennom et Central Bank Digital Currency (CBDC) kontrollerer våre liv – hva vi kan og ikke kan gjøre – 24 timer i døgnet.

Disse menneskene, med sine udugelige og korrupte politiske nikkedukker på slep, vet at banksystemet er bankerott, likeså pensjonssystemene, samt at aksjer, obligasjoner og eiendomsmarkedene sitter på toppen av en «haug med gjeld» og er nødt til å kollapse. De er ikke dumme og er vel kjent med virkningen av «den eksponentielle funksjon». De viste det i forkant av krasjet i 1929 og alle andre økonomiske og finansielle kriser og de vet og planlegger det samme nå.

Dette har vært planen helt siden verdens rikeste familier, representert ved Rothschild, Rockefeller, Warburg, Morgan m.fl. planla og etablerte den privateide sentralbanken, The Fed, i 1913, i realiteten lenge før. I 1913 eide disse familiene ca. 1/6 av verdens samlede verdier (formuer) og selv om kretsen rundt dem er større nå enn den gang gir de seg ikke før de eier og kontrollerer absolutt alt.

Når alt annet feiler, start en krig

Kriger har alltid vært en del av «verktøykassen» deres og det er bare å se på nyhetene nå om dagen for å konstatere at akkurat slik de startet første og andre verdenskrig, samt alle de ti-talls kriger i det 20. århundre, gjør de det samme i dag. De skyr ingen midler for å beholde makten og det viktigste av alt for å få til det er å beholde eierskap og kontroll på morgendagens bank- og pengesystem når den «eksponentielle funksjon» drukner oss i «et hav av gjeld». Krig er den ultimate begrunnelsen for hvorfor alt kollapser, og om ingen stopper dem er det mer krig vi har i vente.

Les mer om dette på www.rebelyellpublishing.com

Ineptokrati

Denne lille eliten kunne aldri holde på slik den har gjort i hundrevis av år uten at den hadde noen nyttige og maktsyke politikere med på laget; mennesker som ikke greier eller orker å skaffe seg «ærlig arbeide», eller ganske enkelt er i besittelse av lav moralsk standard. Det er selvfølgelig en fordel om disse politikerne og byråkratene i tillegg til å være korrupte også er kunnskapsløse og udugelige.

De som i dag styrer det jeg og andre kaller «The Eurotitanic», representerer, i likhet med de som styrer Norge, det ypperste i det som kan kalles «INEPTOKRATI.».

«Ineptokrati er en statsform hvor de minst egnede til å lede blir valgt av de minst egnede til å produsere, og hvor den delen av befolkningen som er minst egnet til å ta vare på seg selv, blir premiert med varer og tjenester betalt av den konfiskerte verdien fra en stadig mindre gruppe av produsenter.»

Ineptokrati er den valgte styreform, i Brussel som i Norge. Forklaringen er denne:

Det er mye enklere å få et levebrød og et godt liv dersom du kan stjele det fra andre som er mer produktive enn deg. Greier du å stjele «på lovlig vis» er det å foretrekke. Derfor har vi et samfunnssystem som er strukturert nettopp for det formålet. Slik den økonomiske filosofen Frederic Bastiat (Frederic Bastiat | Biography & Facts | Britannica) så elegant beskrev det for 200 år siden:

(Faksimile Google)

På norsk:

«Når plyndring blir en livsstil for en gruppe mennesker i samfunnet skaper de for seg selv og over tid et rettssystem som autoriserer det og en moralsk kode som glorifiserer det.»

Dette er beskrivelsen av det norske samfunnet slik det fungerer i dag og det samme gjelder for USA og Europa. Fordi plyndrersystemet forsvares med sosialistiske slagord som «likhet og rettferdighet» og «kollektive interesser» og motstand mot tyranniet kveles effektivt ved hjelp av lover, reguleringer, forordninger og retningsliner, i siste instans fengsel om du ikke deltar i plyndringen, ender vi opp med et totalt korrumpert og totalitært system, hvor innbyggeren er i konstant redsel for at myndighetene skal slå ned på dem.

Bastiat beskriver dette samfunnet slik:

«Når befolkningen er tilstrekkelig villedet hedrer den det som er foraktelig og forakter det som er hederlig, straffer dyd og belønner laster, oppmuntrer til det som er skadelig og fraråder det som er nyttig, applauderer usannhet og kveler sannheten under likegyldighet eller fornærmelse, snur en nasjon ryggen til fremskritt og kan bare gjenopprettes av katastrofens forferdelige lærdommer.»

Med andre ord nøyaktig dit vi er kommet i Norge og store deler av den vestlige verden. Antakelig og uten å helt forstå det er det oss selv vi forakter mest av alt, fordi vi, innerst inne, sanser at det vi holder på med er forkastelig.

Misforstått folkestyre

Fordi styreformen kalles «demokrati» og «folkestyre» går store deler av befolkningen rundt og tror at det er meningen at en liten politisk elite skal styre og detaljregulere oss. Verre enn det tror flesteparten at det er viktig og betyr noe å stemme ved valg. De tror at deres stemme delt på 3 eller 4 millioner stemmeberettigede utgjør mer enn promiller, samt at det må være bedre å bli fortalt hvordan vi skal oppføre oss av et diktatur bestående av 169 «folkevalgte» enn av 1 diktator. Makt er makt uansett, enten den ligger hos en person eller 169 personer og makt korrumperer – total makt korrumperer totalt.

Makt og det moralske overtak

Det er bare en måte å forklare statens og politikernes grenseløse innblanding i livene våre. Som formyndermennesker er de opptatt av makt. En forutsetning for makt, er påvirkningskraft. Derfor er staten og politikerne helt avhengig av at vi oppgir den selvbestemmelsesretten vi har iboende i oss som selvstendige tenkende individer. Det kan de bare oppnå om de tar i fra oss muligheten til å tenke og handle på egenhånd, som voksne rasjonelle vesener. Gjennom å frata oss vår egenverdi og behandle oss alle som selvdestruktive vesener, oppnår staten og politikerne det moralske overtaket. Bare gjennom en slik mistillit mot oss som enkeltindivider, kan staten og politikerne opptre som et slags overformynderi, som baserer seg på en kjensgjerning om at vi alle er ute av stand til å ta vare på oss selv.

Det korporative og fascistiske samfunn

Når den valgte samfunnsformen over tid utvikler seg til et korporativt samarbeide mellom «Big Business» og det politiske miljø – oftest betegnet som korporatisme eller fascisme – og hele samfunnet innordnes deretter, ved å vedta lover og reguleringer som styrker dette gjensidige og usunne avhengighetsforholdet, hva har vi da?

Da har vi et samfunn hvor «kriminalitet er satt i system»; ikke noe annet enn et langt mer sofistikert mafiavelde (mafia – Store norske leksikon (snl.no) enn det Al Capone stod for som den mest kjente mafiabossen på 1920 og 1930-tallet i USA (Al Capone – Store norske leksikon (snl.no)

(Faksimile Google)

Derfor finner vi oss i å bli regulert inntil vi ikke lenger har noen rettigheter overhode. Vi aksepterer at dypt umoralske lover, reguleringer, forordninger og retningslinjer «tres ned over hodene våre» med begrunnelsen om at så lenge 169 personer har vedtatt disse lovene og reguleringene, ja, da må de være både gyldige, moralske og gode. Kort sagt, finner vi oss i at våre folkevalgte legger ut viktige demokratiske spørsmål til høring; at de får titusentalls med innsigelser og protester, men gir blaffen i alt sammen. Totalitarismens natur er både ignorant og arrogant, og når våre folkevalgte gjør som de vil med oss da vet vi at vi lever under et totalitært styresett.

Men, den «eksponentielle funksjon» gjelder også her i form av tyngdekraften. Til slutt blir vekten av all korrupsjonen, udugeligheten, vanstyret og den totalitære styreformen for mye å bære og hele systemet kollapser under sin egen vekt av systemisk kriminalitet. All plyndringen kan, med Bastiats ord kan «bare gjenopprettes av katastrofens forferdelige lærdommer.»

Dessverre er våre politikere, hele den administrative stat og store deler av befolkningen, som mer eller mindre er med på plyndringen og lever som parasitter, ute av stand til å forstå dette før det er for sent. Alt ser bra ut i dag, så hvorfor bekymre seg for hva som skjer i morgen?

Eurotitanic

(Faksimile Google)

Det er der vi befinner oss nå; moralsk, økonomisk, rettslig og samfunnsmessig. Vi er ombord i Eurotitanic og den eksponentielle funksjon er «plottet inn på radaren» på vei mot isfjellet som dukker opp av havet «noen minutter» lenger frem. Intetanende sjangler vi ned på 2. og 3. klasse lugarene, mens 1. klasse passasjerene fordeler livbåtene mellom seg på vår bekostning.

Siste fase i plyndrertokten er i full sving. Det er snakk om timer, dager, eller måneder før «den eksponentielle funksjon» – bokstavelig talt – «tar oss på senga».

Endestasjonen

På dette tidspunkt i historien foreslår jeg at dere leser mitt nyttårsbrev om hva vi har i vente i 2024 og årene fremover, her:

ANNUS HORRIBILIS 2024 – by Hans Eirik Olav (substack.com)

For de som ikke forstår den eksponentielle funksjon og ikke gjør noe før vi er «sjakk matt», ser fremtiden svært mørk ut. For alle andre blir det også svært vanskelig, men det er mulig å unngå at man mister absolutt alt man har. Når man forstår hva den eksponentielle funksjonen innebærer, da forstår man at hverdagen kan fortone seg helt normalt «i det 47. minutt» og totalt annerledes «ett minutt etterpå».

Som med alt vil det være tilgangen på begrensede ressurser – arbeide og kapital – samt arbeidsfordelingen mellom disse ressursene som avgjør hvordan man enkeltvis og som samfunn klarer seg. «Arbeid» er en ressurs de aller fleste er i besittelse av og kan bruke på «ting» de er best på. Med arbeid kommer man langt. Med kapital er det annerledes, spesielt fordi det, i første omgang, dreier seg om en økonomisk og finansiell kollaps. Hvordan unngår du å gå med i dragsuget når banker og finansinstitusjoner «stenger dørene»?

Nøkkelord i denne sammenheng er å «putte penger» i «ordentlige ting»; ting som krever innsats, dvs. ting som krever hardt arbeide for å utvikles eller produseres; virkelig ting som ikke er basert på papirverdier skapt uten hardt arbeide men som et resultat av ti-talls år med billig kreditt. Det vil si:

«Harde eiendeler» som man ta og føle på, så som metaller, råvarer; selskaper som bruker hardt arbeide og kapitalkrefter på å produsere ting vi trenger for å overleve i hverdagen. VIRKELIGE OG BRUKBARE TING. TING VI TRENGER FOR Å OVERLEVE.

«DET ENKLE ER OFTE DET BESTE» OG DET SMARTESTE.

God helg!