Kortvarig og minimal klimagevinst ved å redusere den norske beitedyrbestanden

I denne fjerde og siste artikkelen i denne serien om metan, beitedyr og norske klimautslipp skal jeg gå nærmere inn på klimaeffekten av å redusere metanutslippene og hvordan denne klimaeffekten kan sammenliknes med virkninga av utslipp av CO₂. Dette er ikke enkelt, og noen kan komme til å synes dette er vanskelig å forstå selv om framstillinga er kraftig forenkla. Den illustrerer de grunnleggende prinsippene og er forhåpentligvis i grove trekk riktig. Dette danner et grunnlag for å vurdere de påståtte klimagevinstene ved å skjære kraftig ned på den norske husdyrbestanden som er framsatt av Miljødirektoratet, og som jeg refererte i Del 1.

Jeg minner først om at et konstant årlig utslipp av metan fra beitedyr innebærer i det lange løp ingen økende konsentrasjon av metan og CO₂ i atmosfæren og ingen oppvarming. Et konstant årlig utslipp av CO₂ fra fossilt brensel fører derimot til en jamnt stigende konsentrasjon av CO₂ i atmosfæren. CO₂ er stabilt, det brytes ikke ned og forsvinner ikke fra atmosfæren. Som følge av CO₂-utslipp vil konsentrasjonen i atmosfæren øke jamnt og føre til en jamnt stigende temperatur.

I Del 2 illustrerte jeg dette slik:

Figur 1. Oppvarmingseffekten av CO₂ og metan ved økende utslipprater, dvs antall tonn/år, (venstre), konstante utslippsrater (midten) og minkende utslippsrater (høyre). Den øvre raden viser utslippsratene som funksjon av tida, den nederste de tilsvarende oppvarmingseffektene (eller akkumulerte nivåene av CO₂-e) dersom enten CO₂-raten eller metanraten endrer seg som vist i den øverste raden. Kilde: Oxford Martin School, University of Oxford.

Figuren illustrerer den grunnleggende forskjellen på metan og CO₂ i atmosfæren. Om nå antall beitedyr blir kraftig og raskt redusert ned til en lavere bestandsstørrelse, vil de årlige utslippene av metan i løpet av noen få år gå ned til en fortsatt konstant, men lavere utslippsrate. Spørsmålet er da: Hvilken virkning vil dette ha på de akkumulerte utslippene, og hvordan kan klimaeffekten av dette uttrykkes i CO₂-ekvivalenter?

Hvordan sammenlikne metan-utslipp med CO₂-utslipp?

For å vurdere klimaeffekten av å redusere de årlige utslippene av metan er det greit å kunne sammenlikne økte eller reduserte årlige utslipp av de to klimagassene – metan, som virker kraftig men bare i noen tiår, og CO₂, som er vesentlig mindre kraftig men som til gjengjeld virker i hundrevis av år. Disse kvalitative forskjellene på metan- og CO₂-utslipp gjør at problemet ikke er trivielt.

1. Et engangsutslipp (tonn) av metan vil bidra til en midlertidig og kortvarig (under 50 år) høyere temperatur.
2. Et fast årlig utslipp (en konstant utslippsrate, tonn pr år) av metan vil føre til en fast og varig høyere temperatur.
3. Et engangsutslipp (tonn) av CO₂ vil også bidra til en fast og varig høyere temperatur.
4. Et fast årlig utslipp (tonn pr år) av CO₂ vil føre til en jamnt stigende temperatur.

Dersom et utslipp er negativt, dvs at gass fjernes fra atmosfæren eller de årlige utslippene blir mindre, blir bidraget til temperaturen negativt. Positive eller negative utslipp bidrar til høyere eller lavere temperatur.

Umiddelbart etter utslippet vil metanet bidra like mye til oppvarminga som omlag 120 ganger så mye CO₂. Men metan begynner også med en gang å bli brutt ned til CO₂, og i løpet av noen tiår er alt brutt ned. Deretter vil metanet ha samme oppvarmingseffekt som den mengden CO₂ det blir brutt ned til. Bortsett fra om det dreier seg om ikke-fossilt metan, da vil jo denne mengden CO₂ gå inn i karbonsyklusen og omdannes til plantemateriale igjen.

Ekvivalensmålet GWP₁₀₀

Tradisjonelt uttrykkes klimaeffekten av metan ved metanets «Global Warming Potential» – den globale oppvarmingsevnen, forkorta GWP. Da dette begrepet ble introdusert i Kyoto-protokollen omkring århundreskiftet, ble tidsramma satt til 2100, altså hundre år, så GWP₁₀₀ ble innført som mål på hvor stort engangsutslipp (tonn) av CO₂ som gir samme oppvarming i en 100-årsperiode som et engangsutslipp på 1 tonn metan (eller en annen klimagass).

Ifølge den siste IPCC-rapporten (AR6, WG1, full versjon s 1017) er GWP₁₀₀ = 27,0 for ikke-fossilt metan. GWP₂₀ brukes også og har verdien 79,7. Så 20 år etter et metanutslipp på 1 tonn vil oppvarmingseffekten være like stor som om det hadde blitt sluppet ut 79,7 tonn CO₂, men etter 100 år ville et utslipp på bare 27 tonn CO₂ ha gitt samme oppvarming. Da vil de jo ha gått minst 50 år uten noen klimaeffekt fra metanet, mens CO₂-utslippet fortsetter å virke i alle de 100 årene. Da trengs det ikke så mye for å gi samme bidrag som metanet gav. GWP₁₀₀ undervurderer derfor klimaeffekten av metan i de første årene etter en utslippsendring, og overvurderer effekten etter lang tid.

GWP₁₀₀ er basert på å sammenlikne 1 og 3 i lista over, trass i at effektene er helt ulike. Det er tiltakene 2 og 3 som gir kvalitativt samme effekt. Det blir derfor misvisende å sammenlikne et engangsutslipp av metan med et engangsutslipp av CO₂. Forskere har påvist at det i noen tilfeller gir et helt feilaktig uttrykk for oppvarmingseffekten av kortlivete klimagasser som metan, spesielt når utslippsraten er stabil eller avtar. I Del 1 siterte jeg Lynch et al (2020). Et annet eksempel er del del Prado, Manzano og Pardo (2021), som skriver: «Men ved å bruke konvensjonelle utslippsekvivalenter (GWP₁₀₀) som grunnlag for å fortolke utslipp, fanger en ikke opp oppvarmingseffekten av å endre utslippsratene til kortlivete drivhusgasser, f.eks. metan som er hovedkilden til klimagassutslipp fra små drøvtyggere. Denne mangelen kan bøtes ved å bruke oppvarmingsekvivalente utslipp (CO₂-we, GWP*).»

Dette tyder på at å sammenlikne et permanent endring av det årlige utslippet av metan med et engangsutslipp av CO₂ gir en bedre modell.

Ekvivalensmålet GWP*, et alternativ til GWP₁₀₀

I 2016 ble det lansert et alternativt ekvivalensmål kalt GWP* som er en videreutvikling av GWP₁₀₀. Det bygger på 2 og 3 i lista foran og sammenlikner altså en varig endring av utslippsraten til metan med et engangsutslipp av CO₂. Den opprinnelige definisjonen (Allen et al, 2016) har seinere blitt forbedra (se f.eks. Cain et al, 2019), og har også gitt støtet til flere alternative ekvivalensmål. Alle disse ekvivalensmålene er mer eller mindre pålitelige modeller for klima- eller oppvarmingseffekten av klimagasser.

Eksemplet i Del 1 forutsetter at de årlige metanutslippene går ned fordi kjøttforbruket blir redusert med 37,5 %. Dette skal da ifølge Miljødirektoratet svare til at de årlige utslippene blir redusert med 1,019 Mt CO₂-ekvivalenter etter at reduksjonen er gjennomført. Ifølge denne modellen er det ikke slik at utslippene hvert år blir 1 Mt lavere enn året før forutsatt at alt annet er uforandra. Nei, de blir i gjennomsnitt hvert år 1 Mt lavere enn utslippet ville vært samme år i en referansebane uten redusert husdyrbestand.

Et problem med denne konklusjonen er at analysen ikke omfatter de årlige fossile utslippene som vil fortsette å bygge opp CO₂-nivået i atmosfæren samtidig som de årlige metanutslippene fra husdyra går ned.

Med GWP* får jeg at at den foreslåtte reduksjonen i metanutslipp på grunn av færre beitedyr vil være ekvivalent med å trekke 3,4 Mt CO₂ ut av atmosfæren – ved ett enkelt uttrekk – dersom dyrebestanden skjæres ned i løpet av 20 år. Dersom dette skjer i løpet av bare 10 år, vil det tilsvarende CO₂-uttrekket være på 7,2 Mt.

Utslippene av klimagassser i Norge i 2022 var 48,9 Mt CO₂-e, 0,8 % lavere enn i 2020 og 4,6 % lavere enn i 1990 (SSB). Gevinsten av å slakte ned over 1/3 av beitedyrbestanden tilsvarer de norske utslippene i 3-4 eller 7-8 uker i ett eneste år. Som klimatiltak er dette dramatiske nedskjæringstiltaket følgelig av så minimal betydning at det er patetisk at noen i det hele tatt finner det verdt å framheve.

Tillegg

Tidsforløpet for metan- og CO₂-konsentrasjonene etter at metanutslippene har blitt redusert

Diagrammet under kan være vanskelig å forstå, derfor har jeg plassert det som et tillegg.

Siden det viser en idealisert modell, vil jeg først minne om at når vi snakker om naturlige fenomener og prosesser, snakker vi ut fra og om våre forestillinger om dem – våre modeller av dem – og trekker konklusjoner om den virkelige naturen på det grunnlaget. Slike konklusjoner kan være riktige eller feilaktige, i varierende grad. Modeller kan være av mange slag: Mentale, verbale, grafiske i form av tekst, figurer og diagrammer, digitale, matematiske, dynamiske og kausale eller statistiske, osv. Enhver modell beskriver bare visse sider eller aspekter av det naturlige systemet og vil alltid være utforma med et bestemt mål for øyet, med en bestemt hensikt. Har vi gjort en god jobb, vil modellen gjengi essensielle egenskaper og forhold i naturen, og vil være et nyttig redskap til å forklare hva som skjer og hvorfor og hjelpe oss til å innrette oss i verden.

Her er en veldig enkel og idealisert modell for konsentrasjonene av metan og CO₂ i atmosfæren etter en tenkt reduksjon av metanutslippene som følge av at husdyrbestandene har blitt kraftig redusert. Den illustrerer forholdene som jeg har nevnt foran.

Figur 2. En idealisert framstilling av temperaturbidragene fra metan og CO₂, hver for seg og sammenlagt. Se teksten for forklaring.

Figur 2 viser en idealisert og forenkla framstilling av to tenkte utviklingsbaner for noen gitte utslippskilder. Her forutsetter jeg at i utgangspunktet er de årlige utslippene av CO₂ og metan konstante fram til 2025. Kurvene viser bidragene til den globale temperaturen (som er proporsjonale med endringene i de akkumulerte utslippene) under to ulike regimer:

1. Ved fortsatt konstante årlige utslipp (stipla kurver) vil temperaturbidraget fra CO₂ (grønn) øke jamnt, mens bidraget fra metan (blå) er null fordi metanet er i likevekt, det brytes ned like fort som det blir tilført. Totalbidraget (summen) blir som vist ved den stiplede, røde kurva. Dette er samme forløp som i de to midterste diagrammene i Figur 1.
2. I det andre regimet går utslippene av metan raskt ned til en lavere, konstant utslippsrate i løpet av noen få år fra 2025 (heltrukne kurver) ved at antall beitedyr blir kraftig redusert. Da vil likevektsnivået for metan bli lavere, og metankonsentrasjonen vil gå ned etter hvert som metanet fra de dyra som er slakta, brytes ned inntil det nye likevektsnivået er nådd. Temperaturbidraget vil avta som vist ved den heltrukne, blå kurva. Bidraget fra CO₂ vil være som før (stipla, rød kurve), men totalen blir nå som vist ved den heltrukne, røde kurva.

Av denne figuren kan vi trekke flere viktige konklusjoner:

• Fordi metanet brytes ned med halveringstid 6,3 år, vil effekten av å slakte ned beitedyr komme raskt og være kraftig hvis tilstrekkelig mange dyr blir slakta i løpet av kort tid. Men den vil være kortvarig. Etter noen tiår har metankonsentrasjonen stabilisert seg på et lavere nivå. De årlige totalutslippene vil være litt lavere enn de ellers ville vært, men stige like raskt som før (avhengig av hva som skjer med beitene og en rekke andre forhold som jeg her ser bort fra). Den røde kurva vil stige like bratt som før.
• Etter noen tiår (ved den røde pila) vil gevinsten av å slakte ned beitedyra være spist opp av de fortsatte utslippene av CO₂. Temperaturbidraget vil være like høyt som før dyra ble slakta. Tiltaket vil bare ha gitt noen års utsettelse.
• For å unngå at dette temperaturbidraget begynner å stige igjen etter at effekten av de reduserte utslippene av metan har flata ut, måtte de årlige utslippene av CO₂ være null etter dette tidspunktet.
• Den samme virkninga på det sammenlagte temperaturbidraget kunne vært oppnådd ved et engangs uttrekk av CO₂ fra lufta, tilsvarende den vertikale avstanden mellom de to røde kurvene (lengden av den røde pila). Men dette lar seg ikke gjøre i praksis. Planteverdenen er foreløpig den eneste som er i stand til å trekke CO₂ ut av atmosfæren i noe omfang som teller.
• Figuren illustrerer påstanden foran at den permanente reduksjonen av de årlige metanutslipppene ned til en lavere, fast rate har samme effekt som et engangs uttrekk av CO₂.

Dette forklarer det stadig gjentatte forslaget om å redusere utslippene av klimagasser ved å slakte ned store deler av beitedyrbestanden. Å kutte tilstrekkelig store utslipp av metan er (foreløpig iallfall) den eneste måten å redusere utslippene målt i CO₂-ekvivalenter på, kanskje til og med temmelig raskt. Men gevinsten er som sagt kortvarig, og blir etter hvert spist opp dersom de fossile utslippene av CO₂ fortsetter – og ingen ting tyder på noe annet. I lengden lar det seg ikke gjøre å stabilisere temperaturbidraget ved å opprettholde fossile CO₂-utslipp og slakte husdyr i stedet. Fortsettes det lenge nok, er det til slutt ikke flere igjen.

---

Dette er Del 4 av fire artikler om beitedyr, metanutslipp og klimaeffekten av å redusere beitedyrbestanden slik de nye kostholdsrådene legger opp til.

Felles emneknagg for alle artiklene: @MetanOgBeitedyr