Idiotiets apoteose

0
Jon Hustad er ikke mer. Jeg hadde nær kontakt med Jon Hustad både privat og profesjonelt mens han skrev den boken jeg omtalte 23.10.2002 (se nedenfor). Han diskuterte med meg, men var ikke lett å rokke. Til gjengjeld var han vid åpen for gode argumenter. Han forsvant for meg etter at jeg konsekvent og endelig sluttet å lese norske aviser, lytte til norsk radio og se norsk fjernsyn. Det var den dagen Bagdad falt – 29.04.2003. Jeg trakk ut pluggen. Trist, men også en umåtelig lettelse. Og nå i 2024 savner jeg Jon Hustad. (Skjermdump fra norsk fjernsyn P3) – Knut Erik Aagaard.

Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.


Oppvekst i Norge 14

Dr. philos Knut Erik Aagaard.

Pleased to meet you. Hope you guess my name .. what’s puzzling you is just the nature of my game.

Dagbladet 23.10.2002

Hundane gøyr, og karavanen går vidare… Med denne dramatiske sorti tar Jon Hustad et oppgitt farvel med den skoledebatten han effektivt har punktert. Hans bok Skolen som forsvann (2002) river klærne av Keiseren. Skolen ligger avkledd tilbake, som en naken nonne grepet in flagranti i all sin syndige prakt, rødmende av skam.

Bernt Hagtvet anbefaler boken innkjøpt til Utdanningskomiteen. Forlaget har tatt ham på ordet. Politikerne kan ikke lenger dekke seg bak sin uvitenhet. De har valget mellom å gjenreise skolen eller å gjøre gode miner til slett spill. De velger nok det siste, i håpet om at det ikke skal reise seg et folkekrav om en anstendig skole. Det kravet kan reise seg før man aner, for eksempel den dagen Carl. I. Hagen inntar regjeringen. Hagen liker ikke ideologisk tøv.

Hustad viser hvordan skolen bryter ned våre beste nasjonale dyder: folkeskikk, arbeid, nøysomhet og kunnskap for alle. Samfunnet stiller visse krav til voksne mennesker, og det er bare skolen som kan bringe barn skadesløse gjennom ungdommen og ut i arbeidslivet.

Men skolen er ikke lenger norsk, den er importert fra USA av vettløse radikalere. Norsk skole forakter kunnskap og frykter arbeid. Norske barn er ikke lenger robuste og lærelystne, de er sårbare og ulykkelige, og trenger omsorg. Norske lærere er ikke lenger aktede, de er foraktede og kan selv knapt lese, skrive og regne. Norsk skole tillater og fremelsker elevatferd som vanlige foreldre før plukket av barna i treårsalderen. Elevenes kunnskaper svekkes i konkurransen med med et – synkende – europeisk gjennomsnitt. 

Hustad tegner fornøyelige og ondsinnede portretter av store og små reformatorer: Helge Sivertsen, Edvard Befring, Erling Lars Dale, Gudmund Hernes, Gunn Imsen og den uoppslitelige Astrid Søgnen, som uforståelig har slått seg opp i en høyredominert regjering. De vil så vel, men de skaper det problemet de skulle løse: Robuste norske barn har stort sett ikke andre problemer enn dem de er påført av skole og barnehage. 

Hustads bok er ikke feilfri. Han hopper glatt over den eneste reelt vanskeligstilte gruppen i norsk skole, innvandrerbarna, som fratas kunnskap i skolen og diagnostiseres bort i PP-tjenesten. Han blander inn sine politisk korrekte syn på likelønn, likestilling og privatskoler, som er saken uvedkommende. Han later ikke til å ha forstått hvordan skolens overforbruk av diagnosene dysleksi og ADHD tilslører effekten av norsk pedagogikk ved å legge ansvaret på ofrene for den. Han bommer kardinalt ved å rette mye av angrepet mot undervisningsminister Kristin Clemet, som skjønt hun i sin stilling må tale med påholden penn, er hans naturlig allierte.

Arbeiderpartiets revolusjonæreeventyrpedagogikk får med rette skylden for idiotiets apoteose og nasjonens dekonstruksjon, men Hustad tar feil når han hevder at norsk skole strider mot sosialdemokratiets verdier. Slik Rune Gerhardsen kakket hull på snillismen, venter vi på en skolepolitisk arbeiderpartimann som kan gjenreise arbeidets verdighet i norsk skole. 

Men den største feilen er at Hustad bjeffer og lar karavanen dra videre uten ham. Han tror han har satt punktum for en debatt han knapt har startet. Hustad tror det er en uoverstigelig kløft mellom ideologi og fornuft og at kampen er tapt. Det er den ikke, for det er ingen verdimotsetning mellom reformpedagogenes tannløse altruisme og Hustads vestlandske opplysningspietisme. Forskjellen er praktisk, ikke moralsk

Vi vil alle ha selvstendige, kloke og moralske barn og et samfunn som ingen faller utenfor, et samfunn av kunnskapsrike voksne. Arbeid, kunnskap og folkeskikk står ikke i nødvendig motsetning til ivaretakelse, spesialundervisning, utfoldelse og moro. Det holder å gjeninnføre det gode vi fjernet fra femtiårenes skole og føye det til likeverdighetsprinsippene fra syttiårene.

Det krever riktignok en omformulering av lov og forskrift, en ny læreplan og en ny lærerutdanning. Læreplanen er allerede gammel, lærerutdanningen er det få som skryter av, og loven kan politikerne endre. Det politikerne må forstå, er at vitenskap er ideologi og at verdier uten forankring i realiteter bare er luft. Derfor bør Jon Hustad fortsette å snakke til Stortinget.

Ingen skole er så god som den teori den bygger på, ingen skole er bedre enn sine praktiske resultater.

Forrige artikkelDet er vinter i Norge – når skal folk slutte å la seg lure?
Neste artikkelEkspert på internasjonal rett: «Israel vil bli dømt for folkemord»
Knut Erik Aagaard, f. 1947, cand. psychol. 1974, spesialist i klinisk nevropsykologi NPF 1999, dr. philos. 2011. Avhandling UiO: "Den språklige faktor". Pensjonert etter 40 år i stat og kommune. Innehaver av Spellemannsprisen 1985 med gruppen Kalenda Maya. Flittig bidragsyter i samfunnsdebatten for Arbeiderbladet og Dagbladet fra tidlig nittitall. Språkmektig. Bidrar hos steigan.no særlig med rapporter om russisk samfunnsdebatt. Website: keanoter.no