oss 100 kroner!
Karl Marx var en ledende filosof i 1800-tallets Europa. Han mente vi hadde nok kunnskap til å gjøre verden bedre, og var lei evige diskusjoner som bare forkludret og satte alt på vent. Han etterlyste handling.
I dagens Norge har strømprisene satt sinnene i kok i drøye 2 år.
De fleste klager over høye strømregninger. Mange får ødelagt sin privatøkonomi og fryser seg gjennom vinteren. Regjeringa har innført midlertidig strømstøtte som en slags kompensasjon for sitt «strømprisran», men gjør ingenting med det grunnleggende: At strømmen, den nødvendige vare som en gang var vårt arvesølv, nå er fratatt folkets kontroll og omdannet til spekulasjonsobjekt.
Vi veit at våre kraftverk stort sett er nedbetalte.
At de i hovedsak eies av stat eller kommuner.
At kilowatt-timen som det koster drøye 12 øre å produsere, selges til deg og meg for det mangedobbelte. Mellom klokka 17 og kl 18 forrige fredag kostet den i Østlandsområdet hele 742 øre. Det er 60 ganger mer en produksjonsprisen.
Vi veit også at vår strømtilknytning til et energifattig europeisk marked, spesielt gjennom 7 undervanns-utenlands-kabler, mangedobler strømprisene her hjemme. Dette er i hovedsak kabler for krafteksport, ikke for kraftutveksling på gjensidig win-win-basis.
For 2016 hadde en av kraftmeglerne, Einar Ass fra Grimstad, en årsinntekt på hele 833 millioner kroner. I dag, med enda høyere strømpriser, er det rimelig å tro at mange skor seg enda mer.
Dette gjelder også stat og kommune. Framfor å ta atrømmen av børs og selge den billigere til kundene – noe de har full anledning til – prioriteres store overskudd. Mange kommunekasser får kjærkomne ekstra-inntekter. Hardere skattlegging av de mest velstående innbyggerne, settes på vent.
– Hvor er Pristilsynet som skulle sørge for at ingen tar ublu fortjeneste?
Det ble nedlagt i 1994 – samtidig som EØS-avtalen trådde i kraft.
– Hvor er loven om prisregulering, pristiltak og forbud mot ågerpriser?
Den ble nærmest verdiløs da Pristilsynet ble lagt ned og samtidig erstattet av et Konkurransetilsyn.
– Hvor er anstendigheten? Ofret på markedsøkonomiens alter?
– Hvor er våre folkevalgte?
De har forlengst overlatt til høytlønna «profesjonelle» å bestemme. Framfor pristak på strøm, bevilges milliarder av skattekroner til «grønne» energiprosjekter som kun er bærekraftige med evig høye strømpriser.
– Hvor er folkets motstand?
Den nøytraliseres av lovverket, falske «profeter» og en energilobby på offensiven.
– Hvor er folkets kampvilje?
Den dysses i søvn av forestillingen om at vi nordmenn allikevel har det så mye bedre enn andre. De som vil ta opp kampen, risikerer alenegang og store økonomiske ofre.
Hvor lenge skal dette strømprissirkuset vare?
Vi veit nok til å sette strømprisen drastisk ned.
Til å innføre tiltak som hindrer luksusforbruk.
Til å frata alskens strømspekulanter og strømselskaper rekordoverskudd bygd på våre forfedres svette.
Siden ingenting grunnleggende neppe vil skje med nåværende regjering eller ei eventuelt seinere høyredominert regjering, må makt settes bak krava. Klarer vi det? Uten handling får de fattigste av oss i beste fall almisser, mens det store flertall bare må akseptere økte strømpriser.
Noe kan oppsummeres:
– Nei til EU saksøkte regjeringa og tapte. Høyesterett mente at bøygen snarere var våre folkevalgtes redsel for å komme på kant med EU, ikke ACERs energipakke 3.
Kunne de millioner som rettssaken kostet, blitt brukt bedre på andre områder?
– Selv om reineierne på Fosen vant i Høyesterett, har regjeringa nektet å trekke konsekvensene.
De ulovlig oppsatte vindmøllene står fortsatt, mer enn 2 år på overtid. Sameaktivistenes seinere aksjoner understreker at ikke-voldelig «sivil ulydighet» her – som under Altasaken – forsøkes knekt gjennom skyhøye bøter. Når kong Salomo bryter loven, skjer ingen ting. Når Jørgen Hattemaker krever at loven følges, dømmes han.
– Facebookgruppene «Jeg betaler ikke», «Kraftaksjonen» og «Stopp ACER – ut av EØS», anbefales for strømaktivister.
En av disse, Sascha Høvring, har lenge nektet å betale overprisede strømregninger. Hennes sak er nå i rettsapparatet og resultatet er fortsatt uvisst. Kanskje dømmes hun til å betale langt mer enn opprinnelig krav?
Med et «nøytralt» og aktivt rettsapparat, burde en sånn sak være unødvendig. Da hadde lov og rett for lengst tvunget fram lavere strømpriser. Nå blir kjøttvekta og dyktige talsmenn mer avgjørende:
Hvor mange våger å følge i hennes fotspor?
Hvor mange er villige til solidarisk å dekke aktivistenes eventuelle personlige tap?
Hvor er advokatene som brenner for saken og jobber mer mer for prinsipper og mindre for personlig berikelse?
– Flertallet av våre politikere ønsker gjenvalg. Hva om de ikke blir gjenvalgt? Hva om de mister sine posisjoner og i verste fall må ta en jobb som gir møkk under negla?
Her kan vi velgere gjøre en forskjell. Både ved å stemme på partier som har programfestet strømpriser på 50 øre eller mindre, og ved å si opp eventuelt medlemskap i partier som vil la strømprisene følge «markedets lover».
I dag er Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre det største hinderet for en nasjonal kraftpolitikk. Er det eneste som kan tvinge han til å gå av og få Arbeiderpartiet til å endre kurs, enda større fall i oppslutningen?
Samtidig er det like viktig å reversere Erna-Høyres framgang og hindre at hun kommer i regjeringsposisjon etter neste valg.
– Fagbevegelsen kan spille en nøkkelrolle – forutsatt at den setter makt bak sine krav.
Mange tillitsvalgte har nær tilknytning til Arbeiderpartiet. Fagbevegelsens medlemmer kjenner strømpriskrisa på kroppen.
Fagbevegelsen kan tvinge fram endringer. De har muskler til, gjennom ulike aksjonsformer, å sette viktige samfunnsfunksjoner ut av spill.
– Som formelle eiere kan vi, folket, kreve endringer i kraftstyringa. Rett nok er dette blitt vanskeligere med overgangen til stadig større kraftselskaper der et utall av kommuner har eierinteresser.
I etterkrigstidas Drammen hadde vi det kommunale e-verket. Strømprisene ble fastsatt etter selvkostprinsippet, gjennom årlige vedtak i kommunestyret.
I dag lever offentlig eide kraftselskap sitt eget liv, oftest utafor de folkevalgtes kontroll og styrt av «profesjonelle».
De folkevalgte må ta tilbake styringa.
Hvilke partier vil gå i bresjen her?
– Demonstrasjoner, underskriftsaksjoner og stands vil alltid være aktuelle handlemåter.
Tidvise markeringer kan gi økt oppslutning. For eksempel foran Stortinget, på Eidsvolds plass.
Krav om norske strømpriser under norsk kontroll, er viktig i kampen mot EU/EØS.
Sammen med andre partier og organisasjoner bør Nei til EU utvikle nye og kraftfulle aksjonsformer med stor folkelig bredde.
Teoretisk kunnskap har vi.
Handling etterlyses.
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.
