oss 100 kroner!
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Svaret på hva? Jeg skal forsøke å forklare:
NRKs «Dagsnytt 18» hadde 28.11.2023 et innslag der spørsmålet om hvorfor norske bedrifter ikke svarer særlig inngående om sitt «mot» og sin «modighet» når det gjelder krigen i Israel/Gaza/Midtøsten i motsetning til hvordan de samme aktørene har forholdt og fortsatt forholder seg til krigen i Ukraina.
To kvinnelige debattanter i sendingen, begge på ulike vis tidligere og nå ganske tett tilknyttet norsk næringsliv, visste nok sikkert svaret på spørsmålet, men begge gikk mer svadapratende og defensivt rundt grøtfatet enn glupsk å ete av det.
La meg begynne med Ukrainakrigen.
Der faller nok det hele oversiktlig for mainstream-forretningsfolk. Den ene parten i krigen er det full enighet om å be- og nedkjempe – den synes å være verdens største monster som dekker rundt 11 prosent av Jordens landmasse, og ledere og folket der bør fobi-hates, opponeres og sanksjoneres mot på alle mulige måter, et uhyre ingen ellers ikke har særlig mye glede av verken kulturelt eller økonomisk.
Monsterets motpart fortoner seg derimot som et lite og snilt kosedyr, med folk og ledere angivelig fredssøkende, demokratiske og ukorrupte, som verden må støtte opp om med sympati, penger og våpen.
Så til Midtøsten.
Der kunne i dag forholdene og oppfatningene av folk og ledere ha vært slik de for verdensmajorieten alltid har vært. Noen lurvete, arbeidsskye, fattige arabere som bor i ørkentelt og stort sett har lagd og lager kvalme, er hva vi er vant med å høre. Dem har vi ingen nytte av. Mens på den motsatte siden har lederne og folket i uminnelige tider vært forfulgt og utryddet – Holocaust (med stor «H») trekkes frem til enhver tid og skaper sympati, våpen og penger i mengder. Og businessfolk trenger ikke å vise verken mot eller modighet når de støtter dem.
Men nå begynner det for verden – især også for businessfolk – mer og mer å klarne, og den til nå rådende sympatien reduseres betraktelig etter hvert som de mest grusomme scener serveres oss på TV-skjermene. Flere og flere forstår at «Det forjettede landet» og folket der har vært hovedansvarlig for problemene opp igjennom det meste av det tjuende århundre og frem til i dag i det tjueførste. Bevisst og umenneskelig har landet før sin statsdannelse i 1948 og senere behandlet andre folkeslag i de okkuperte områdene som mindreverdige og som «dyr», og en lang rekke internasjonalt kritiserende resolusjoner – de være seg vetohindret eller ikke – har landets styresmakter ikke brydd seg om.
Men det gjelder likevel altså for businessmenn og -debattkvinner å «follow the money» – å følge pengene – som beror hos globalt plasserte oligarker nært knyttet til folket og lederne hos «Guds utvalgte». Å vise mot og modighet dem imot risikerer man ikke, men holder seg heller tause i sin dans rundt grøtfatet!
Terje Sørensen, pensjonert advokat
