En ny dag truer

0
Gustave Doré: Inferno, Canto 6 (1857)

Oppvekst i Norge 9

Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.


Av dr. philos Knut Erik Aagaard.

Pleased to meet you. Hope you guess my name .. what’s puzzling you is just the nature of my game.

Dagbladet 14.03.1999

Da jeg var ung, lo jeg godt av Amalie Christie og hennes lille korstog for «kultur og god musikk». De voksnes kultur, foreldrekulturen, virket så overveldende trygg. Den måtte da tåle at vi unge hørte noe annet enn Inger Jacobsen, salmer og fiolinspill på hjemme-alenefestene våre. Det tålte foreldrekulturen ikke, for ungdomskulturen blir gamlehjemskultur 50 år senere Ingen husker hva forrige generasjon holdt på med. Så latteren stivnet.

For et par år siden fortalte avisene hva politikerne legger i ordet kultur, og hvorfor kultur er så viktig. Bøker, dansegrupper, operabygg, malerier, statuer, konserter, rock, bygdespel, fotballkamper og båtrace. Dette er kultur, ifølge politikerne, og meget viktig. Ikke viktig nok til å føre valgkamp på, naturligvis, for da ville de jo tape valget. Kulturen er – som brennevinet og fremmedhatet – blant de beste argumenter mot direkte demokrati og for det representative. 

Men kultur er ikke statuer og båt-race. Malerier, bygdespel og konserter er salgbare varer, til nød verdige subsidieringsobjekter, produkter av en kultur. Kulturen er noe annet enn dens produkter. Den norske kulturen var måten vi gjorde tingene på her i Norge. Slåttemusikkens forsiringer, matpakken, laftetømmeret og sjøbenet. En moden frukt av langsom vekst, av fjell og fjord, vår og høst, bygd og by og den nølende tilegnelsen av vekslende fjernimpulser gjennom tidene. Den norske kulturen krevde at vi fåmælt sa du og sjelden håndhilste. Den tvang oss til å søke ensomhet i naturen der franskmenn samles på kafé. Det var jo bare hundre år siden vi kom ut av skogen. 

Laftetømmer, Os i Østerdalen

Norge har aldri vært en kulturnasjon, og blir det slett ikke om vi bygger en opera. Den nye operaen jeg trodde vi var spart for, skal skjule at vi ikke er en gammel kulturnasjon.

Likevel var det ikke noe i veien med den norske kulturen. Den var, Gud bedre det, mager og grå, men den var nå likevel vår. Like bra som andre folks kulturer og bedre enn den kulturen vi nå får i stedet, for dén er ikke vår. Den kommer ikke fra Brussel, men fra bakgatene i New York og marmorpalassene i Hollywood. Hit kommer den, og til alle land, på kabel og parabol, i eteren, på CD, i 26 tommer og med masse RAM. Den formidles av skolen, den støttes over Statsbudsjettet og den frigjøres for salg i Stortinget

«Min Datter var intet at agte paa. Hun var, Gud bedre det, mager og graa, som Fattigfolks Børn er flest».

Hva har de ikke å svare for, de anonyme pedagoger og komiteformenn som avviklet den norske kulturen? De som erstattet den norske sangskatten med:

Jeg sitter her sånn litt på tvers

og venter på en liten (prikk, prikk, prikk).

Skjønt: Enhver bruk av ord er vel et gode i vår analoge billedtid, som alle tror er digital. Hvem ser det dypt subversive i at rektor ved skolestart deler ut grelt grønne baseball-luer til førsteklassingene, med instruks om å bære dem bak frem? (Observasjon ved et øyenvitne).

Nettopp fordi vi ikke er en kulturnasjon, står vi helt uten forsvar ved hamskiftet, vi mangler rektorer. Våre folkevalgte har selv gått i skolen under den tredveårskrigen som medførte familiens avskaffelse, ungdommens apoteose og skolens abdikasjon som normgiver. Skulen er god, den, sier Lilletun. Han tror det vel selv. 

Jon Lilletun. Undervisningsminister 1997-2000.

Kristin Halvorsen tror kunnskapen nås med et tastetrykk, at formidling av fakta derfor er underordnet i skolen. SV har et strålende intellektuelt anegalleri, men akkurat det eplet havnet vel litt langt fra stammen. Kunnskapsrike barn utnytter sin PC. Kunnskapsfattige barn, derimot, aner ikke hvilken tast de skal klikke på, hva de skal se etter, hva de trenger.

Kristin Halvorsen. Partileder SV 1997-2012, Kunnskapsminister 2009-2013. / Foto: Stortinget

Kun i et land uten en intellektuell elite får slik tanketom kunnskapsforakt ikke bare passere, men opphøyes til nasjonal norm. Og tar du kunnskapen fra 15-20 årskull, er skaden uopprettelig, for da er de kunnskapsløse kommet i flertall og posisjon. 

I kulturnasjonene er språket en helligdom, voktet av landets fremste skjønnånder i de kongelige akademier. I kjempenes barbariske fødeland satt statens utøvende organ, det foraktede Språkrådet inntil for nylig og tuklet med valgfrie former på et bakværelse i en rivningsgård ved Sjølystmessen, vegg i vegg med Trankontrollen. Ingen greske søyler der i gården, ingen respekt på det norske parnass, ikke engang for det lille vi har å skilte med.

01.01.1929* Nyopprettelse

  Navn: Trankontroll
Kort navn: Trankontrollen
Tilknytningsform: Andre ordinære forvaltningsorgan
Administrativt nivå: Høyeste nivå

Det skyldes naturligvis våre historiske særegenheter. Norge ble ved et historisk lune dannet som en selvstendig forvaltningsramme om noen få av de sosiale lag som normalt utgjør en nasjon. Norge er bare en liten del av opplandet rundt København og Stockholm. Vi er avskåret fra våre grever og baroner og fra våre storborgere. Derfor dyrker vi fortrinnsvis dialektene, det folkelige og det middelmådige, her under Dovre. Det sublime er oss fremmed: Vi vil så gjerne vise at vi ér noe vi også. Derved beviser vi det motsatte. 

Kulturen er både sterk og treg. Men når fienden er overlegen, når Staten er en medløper, og når bunnproppen i kulturformidlingen – familien – trekkes ut, er vi solgt.

For nå gjør vi ikke lenger tingene på vår måte. Vi spiser ikke lenger kjøttkaker, men pizza, og den kom hit fra USA, ikke fra Italia. Kast et blikk på en hvilken som helst horde av rapende, prompende, fingerfremvisende, hylende og forsøplende norske burger kings: Er det noe spesielt norsk ved dem lenger? Jeg snakker altså om den oppvoksende slekt. Har du sett en av dem hilse høflig i det siste? Har du spurt en av dem om han vet hvor India ligger? Kan han lese og skrive, eller har han kanskje dysleksi

Det er ikke lenger kommunismen, men andre farer som lurer. En ny dag truer. I motsetning til kulturnasjonene, som tross alt har en viss ryggrad, er lille Norge prisgitt utviklingen og vi er helt avhengige av kulturpolitikk. Om vi nå anvender det utvidede kulturbegrep, som ironisk nok er ganske treffende, ser vi at kulturpolitikken ikke bør dreie seg om operahus og innkjøpsordninger, men om nasjonalt forsvar.

Frontene går i beslutningsprosessen, mellom kunnskap og ideologi, i eteren, mellom NRK og kabelveldet, i skolen, mellom åndelig lederskap og åndsforlatt elevfrieri, i pressen, mellom informasjon og kommers og i familien mellom tid og penger. 

Den amerikanske underholdningskulturen er en universell, overveldende og lukrativ industrigren. Den knuser nasjonal kultur hvor den enn slipper til, den fremste forurenser av vårt omgivende miljø. Den trenger ingen subsidier. Kan det være nødvendig å formidle rock i skoleverket? Klarer ikke de multinasjonale konsernene å ta knekken på norsk kultur alene, om de ikke også skal ha hjelp av Staten?   

Hva kan vi gjøre? Ikke stort, for våre besluttende myndigheter, Mønsterplanens uvettige barn, er selv redningsløst fortapt. Men hva kunne vi ha gjort? For det første kunne vi, selv i utviklingsrusens enfoldige begeistring, sluttet å skamme oss over tradisjonelle verdier. Skikk og bruk, en bok som kanskje ble utgitt 10 år for sent eller 30 år for tidlig, fikk en sørgelig skjebne. I vår forakt for takt og tone glemte vi at alle kulturer har sin skikk og bruk, sine normer og koder. Er det nå så sikkert at de rapende, tungerekkende hip-hopperes sedvaner er så mye bedre enn dem vi forlot? Når vi naturgitt er tvunget til å følge skikk og bruk, hvorfor erstatte våre egne manerer med andres? 

Barns umåtelige kunnskapshunger og lærelyst kan åpenbart kultiveres bedre enn i norske skoler. Det er et spørsmål om pensum, metodikk og lærerutdanning. Og om politiske vilje og forstand. 

Skolen er en mektig arena for kulturformidling og sosialisering. Hva om vi brukte den, i en tid der familien kommer til kort, i stedet for å skylde på overarbeidede foreldre? 

Mediene er en femtekolonne i samfunnet. Dem kan vi styre, men bare hvis vi vil. Vi kan reetablere NRK som folkeopplyser og normgiver. Vi kan forby reklame i eteren. Vi kan avgiftsbelegge kabel og parabol inntil kvelningsdøden. Vi kan til og med forby vold og tillate kjærlighet, om vi synes det er et godt bytte. 

Noen tror utviklingen er for tung å styre, at kapitalen er for sterk, at Stortinget er like avmektig som Veivesenet, som strør sand på veiene og salt i sårene. Men Stortinget har all makt. Dessverre vil heller ikke Stortinget styre Norge fornuftig. Stortinget uttrykker eneveldets avfeldige avmakt.   

Theodor Kittelsen: Trollet på Karl Johan (1892).

@Oppvekst

Forrige artikkelDomstol i Ecuador godkjenner urfolket Siekopais territorium
Neste artikkelSvaret er nesten bestandig: «Follow the Money!»
Knut Erik Aagaard, f. 1947, cand. psychol. 1974, spesialist i klinisk nevropsykologi NPF 1999, dr. philos. 2011. Avhandling UiO: "Den språklige faktor". Pensjonert etter 40 år i stat og kommune. Innehaver av Spellemannsprisen 1985 med gruppen Kalenda Maya. Flittig bidragsyter i samfunnsdebatten for Arbeiderbladet og Dagbladet fra tidlig nittitall. Språkmektig. Bidrar hos steigan.no særlig med rapporter om russisk samfunnsdebatt. Website: keanoter.no