Russland gjør seg klar for en vidunderlig ny verden

0
President Vladimir Putin taler under et møte med fremtredende militære i Moskva Russland, 8. desember 2023. © Sputnik / Valeriy Sharifulin
Av M. K. Bhadrakumar.

Kunngjøringen fredag ​​fra Russlands president Vladimir Putin om at han vil ta gjenvalg for en femte periode i embetet kom ikke som noen overraskelse. At han valgte anledningen til en Kreml-seremoni som overrakte Russlands heltemedaljer til militære som hadde deltatt i Russlands militæroperasjon mot Ukraina for å komme med kunngjøringen, er slående. 

Putins uttalelse kom som svar på en oppfordring fra helten fra Donetsk-folkerepublikken Artyom Zhoga, sjef for den berømte Sparta-bataljonen (som etterfulgte sønnen Vladimir, som døde i en alder av 28 i 2022 og ble posthumt tildelt tittelen «Russlands helt”) at hele Donbass ønsker at han skal delta i valget. Det er ingen tvil om at oberst Zhoga ga uttrykk for et kollektivt ønske fra det russiske folk. 

Ukrainakrigen har vist seg å være en avgjørende begivenhet i Putins politiske liv. Det var en viss feilvurdering først da den spesielle militæroperasjonen startet i slutten av februar 2022 at det ville bli en kortvarig affære og president Vladimir Zelensky ville godta det russiske tilbudet om å forhandle. Men der Moskva tok fryktelig feil, var at USA ikke ville gå inn i en proxy-krig med dem med en slik energi og manipulere Zelensky fra å søke fred. (Se en utmerket beretning, på engelsk, om USAs sabotasje av Istanbul-avtalen, med tittelen Peace for Ukraine skrevet av en fremtredende tysk troika bestående av en diplomat, en historiker og en general.) 

Faktisk styrte Putin til slutt den foreløpige spesielle militæroperasjonen ut av bakevjen ved å foreta en taktisk tilbaketrekning av tropper i de nordlige sektorene, noe som tillot en stor mobilisering av tropper for å gjennomføre en utmattelseskrig og beordre en effektiv befestning på flere nivåer av frontlinjen. I ettertid ser vi at hans militære beslutninger snudde krigens tidevann, og russiske våpen og militærteknologi utklasset det USA og NATO leverte til Kiev. 

I øyeblikket presser russiske styrker seg frem over hele den 900 km lange frontlinjen, og momentumet kan føre dem langt selv over Dnepr. Krim og Svartehavet er ikke i noen alvorlig fare. De fire nye territoriene er ressursrike og Russland kontrollerer alle havnene i det strategiske Azovhavet, som er en viktig adkomstvei for Sentral-Asia fra Det Kaspiske hav via Volga-Don-kanalen. 

Men selv om USA ikke klarte å oppnå en militær seier i Ukraina, vil Biden-administrasjonen prøve å forlenge konflikten så lenge som mulig gjennom 2024 i håp om å blodtappe Russland i en utmattende kamp som i Afghanistan på åttitallet. Men det er et forgjeves håp. 

Sergey Naryshkin, sjef for Russlands utenlandske etterretningstjeneste skrev forrige uke i byråets tidsskrift Razvedchik (The Intelligence Operative) at «det er stor sannsynlighet for at ytterligere støtte til Kiev-juntaen, spesielt gitt den økende «toksisiteten» til det ukrainske temaet for transatlantisk enhet og det vestlige samfunnet som helhet, vil fremskynde nedgangen til Vestens internasjonale autoritet.»

«Ukraina i seg selv vil bli til et ‘svart hull’ som absorberer materiale og menneskelige ressurser jo lenger det pågår,» fortsatte han. «Til slutt risikerer USA å skape «et nytt Vietnam», som enhver ny amerikansk administrasjon vil måtte forholde seg til inntil en fornuftig person som har motet og viljen til å bryte denne onde sirkelen tar over i Washington.»

Ukraina vil forbli et prioritert spørsmål for Russland, og det er en hovedårsak til at den russiske eliten og nasjonen for øvrig ønsker at Putin skal forbli ved makten til 2030. Sakens kjerne er at Putin også på en briljant måte finpusset den økonomiske og sosiale politikken for å skåne livene til vanlige russere fra de vanlige problemene som er karakteristiske for en ‘krigsøkonomi’. Livet går videre, og den «nye normaliteten» fungerer bra. 

Putin har spredd USAs mål om å fange Russland i en tilsynelatende hengemyr – strekke den russiske økonomien til bristepunktet og vekke sosial misnøye og skape betingelser for et opprør mot regimet – for å svekke Russland og fjerne det fra den globale scenen. Ideen var å motvirke Russlands rolle som et stadig mer effektivt kontrapunkt til det vestlige hegemoniet ved å gi næring til splittelsestendenser som kunne true den russiske føderasjonens enhet og integritet. 

I virkeligheten er Putins prestasjoner et arbeid som pågår, og hans fortsettelse ved makten er fortsatt en forutsetning for Russlands gjenoppkomst som en «supermakt» som overgår til og med Sovjetunionen på noen måter. Dette skjer under omstendigheter som er like utfordrende som de tilbyr muligheter, muligheter som må gripes kreativt i en verden i et flytende overgang til noe nytt.

Putin testet vannet og har plassert Russland på riktig side av historien, så å si. Landet står nå som et stabilt feste i kontrast til uorden og mangelen på overbevisning kombinert med middelmådig lederskap i USA og det transatlantiske systemet som helhet. 

Hvis det ovennevnte essayet av Naryshkin (med tittelen 2024 Is the Year Of the Geopolitical Awakening) tas som utgangspunkt, kan en verden i omvandling forventes å ha en bane langs følgende linjer: 

  • En grunnleggende konflikt mellom den «gamle» og den «nye» verden, som har modnet under overflaten gjennom de tre tiårene siden slutten av den kalde krigen, har «gått inn i en åpen fase» med starten av Russlands spesielle militæroperasjon og har «fått en geografisk altomfattende karakter» det siste året. 
  • Et økende antall land som «deler ideene om multipolaritet og ikke følger et tradisjonelt verdensbilde» skyver Vestens globalistiske og antihumanistiske agenda tilbake.
  • Følgelig øker risikoen for ustabilitet, noe som fører til «en økning i den kaotiske karakteren av de prosessene som finner sted på den utenrikspolitiske arenaen». Den nye situasjonen krever «bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet og fremsyn» fra verdens ledere. 
  • I sum minner dagens situasjon «stadig mer om en klasserevolusjonær situasjon, når ‘overklassen’ i møte med det svekkede USA ikke lenger kan utøve sitt eget lederskap, og de ‘lavere klasser’, som den angelsaksiske elite refererer til alle andre land, ikke lenger ønsker å adlyde vestlige diktater.» 
  • For å bevare sitt globale hegemonien vil den euro-atlantiske eliten følge den opptråkkede veien for å skape kontrollert kaos – destabilisere situasjonen i nøkkelregioner ved å sette noen «motstridende» stater opp mot andre og «danne et undersystem rundt dem som operative og taktiske koalisjoner kontrollert av Vesten.» 
  • Imidlertid viser «ansvarlige verdensspillere, spesielt Russland, Kina og India og noen andre, sin vilje til å resolutt motstå eksterne trusler og uavhengig implementere krisehåndtering.» Selv USAs nærmeste allierte streber etter å diversifisere eksterne relasjoner som står overfor mangel på tillit til Amerika som leverandør av sikkerhet. Utbruddet av Israel-Palestina-konflikten betyr «en oppvåkning» for mange vestlige politikere.
  • Mot et slikt bakteppe vil «verdensscenen være preget av en ytterligere intensivering av konfrontasjonen mellom de to geopolitiske prinsippene – nemlig det til den angelsaksiske øya med ‘splitt-og-hersk’ og mot det kontinentale ‘forene-og- føre’ som direkte antagonistisk til det. Manifestasjoner av denne voldsomme konfrontasjonen i det kommende året vil kunne observeres i selv de mest avsidesliggende områdene i verden.»

Interessant nok, i Naryshkins prognose, er det ikke Indo-Stillehavet, men den arabiske verden som vil forbli «nøkkelarenaen for kampen for en ny verdensorden» i 2024. Forresten, essayet dukket opp på tampen av Putins dagslange reise til UAE og Saudi-Arabia onsdag hvor han fikk en heltevelkomst. I en ekstraordinær høflighet fra vertslandene ble Putins presidentjet flankert av fire væpnede Su-35 multi-rolle 4.++ generasjons multi-rolle jagerfly kjent for stor kampkraft, høy hastighet og makeløs rekkevidde. 

Forrige artikkelDerfor er GoliatVind en dårlig idé
Neste artikkelStatssekretær Eivind Vad Peterssons «Verdighetsrevolusjon»
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.