oss 100 kroner!
Vi gjør oss nå klare til å sette oss til bords, for å bryte brødet, sammen med alle mennesker omkring oss. Compagne e compagni i fellesskap. Forenet som vi blir både med den som frembringer brødet, og den som så nyter det. Refleksjoner over julehøytiden og det menneskelige fellesskapet av psykoterapeut Jørgen Chr.Thorkildsen.
Julehøytiden er innledet med de tradisjoner som knytter seg til den. Det germanske ordet jul er det opprinnelige navnet på denne midtvinterfesten – en hedensk markering – kalt juleblot, midtvinterblot, jól, torreblot eller hökunótt. Den fant opprinnelig sted ved første fullmåne etter vintersolverv. Dagen ble etterhvert fastsatt ved bruk av solkalenderen (den julianske kalenderen), i stedet for månekalenderen, hele 28 dager etter vintersolverv. Dette ble på primstaven merkert med den 12. januar – halvveis mellom første vinterdag og første sommerdag.
Etter kirkemøtet i Nikea i år 325 ble 25. desember fastsatt som Yeshuas fødselsdag, og ble etter pålagg fra paven en gang mellom år 350 og 360 gjort til høytidsdag. Denne festen varte de fleste steder til 6. januar – kalt trettende dag jul. Etter at vårt land ble kristnet påbød Håkon den gode på 900-tallet at vårt land skulle feire jul den 25. desember, samtidig med resten av Europa, og søkte samtidig å stoppe det hedenske offerritualet, som en del av en politisk prosess i å kristne Norge.
Vi ser tydelige tegn på at denne prosessen er i ferd med å reverseres. For mange er det et steg i riktig retning – det sies at religionene, i deres øyne, har forårsaket flere problemer enn de har klart å løse. Men er nå det uten videre riktig ? Jeg bare spør, for det vi ser er tendenser til at den vestlige sivilisasjon går i oppløsning. Blant annet ved å operere med doble standarder – ute av stand til å se i øynene at det kanskje er vi, som i noen grad, representerer det «onde». Og ikke det «gode», som vi ellers identifiserer oss med. Evnen og motet til å se dette i øynene tas i fra oss – ved å se på verden rundt oss ved hjelp av narrativer, som vi både selv er opphavet til, og som vi mottar fra våre venner. Våre allierte. Narrativer som beskytter oss overfor et narrativ som verden for øvrig – med rette – tillegger oss, det som i bibelen benevnes med mammon – begjæret etter makt, ære og berømmelse – sammen med materiell rikdom. Å ta verden rundt seg i besittelse. Uoppmerksomme og ufølsomme overfor andre som vi med det blir.
Alt dette som skiller oss fra fellesskapet, og gjør oss fremmed overfor de øvriges behov. Både her i landet, og verden for øvrig.
Så jeg spør igjen – er det riktig dette, at religion ikke lenger er oss til hjelp? Kan vi uten videre avfeie en visdomstradisjon, som har fulgt oss gjennom årtusener – som har hatt en sentral plass i vår tilværelse og gitt oss de nevnte perspektiver. Jeg mener nei – og la oss derfor, i ydmykhet og respekt overfor alle dem som har levd før oss, gjennomføre en analyse og se hvor det bringer oss.
Ser vi på det latinske ordet religion – har det sin opprinnelse i ord av mye eldre dato. Enten re-legere eller re-ligare. Forstavelsen re- betyr igjen eller igjen og igjen, og indikerer gjentakelse – men også et tilbake eller bakover.
Hvis vi legger til ordet legere, som betyr å lese eller studere, har vi : å undersøke – igjen og igjen – i vår lengsel etter sannhet uten noen gang å kjenne den fullt og helt. Sannheten slik vi kjenner den finnes derfor ikke, påvirket som den er av våre perspektiver og de narrativer vi styres av. Vi ligger under for narrativer med innebygde motsigelser i seg. Uten å være helt på det rene med hva som er sant. Dog kan vi kan være sanne, ved å være åpne uten å la noe stå imellom.
Hvis vi legger til ordet ligare, som betyr å binde sammen, har vi : å binde sammen – igjen og igjen – i vår lengelse etter å forene eller bli forenet uten noen gang – i den utstrakte verden – å bli det fullt og helt. Enheten utelblir fordi vi ligger under for narrativer med innebygde motsigelser i seg.
Det kan derfor se ut som om religion – i lys av dette – er en lengsel etter å være sann og se alt i sammenheng. Et noe som frigjør oss fra de mange løgner og forestillinger om separasjon, og atskillelse – et liv i lidelse og savn.
Vi snakker om deltakelse i en intelligens, visdom og innsikt, som utgjør tilværelsens subjekt. Et subjekt som ikke tar del i den ytre, utstrakte og objektive verdens narrativer. Vi har – slik jeg selv mener å kunne fornemme det – en naturlig evne til å orientere oss i retning av dette, ved hjelp av en dyp lengsel. En svak og ordløs stemme som lyder fra vårt indre – en fornemmelse av hva som er sant, og som setter det som vi gjør inn i en større sammenheng. Ved hjelp av et autentiske selv, uten forstillinger om hvem vi er er bør være. Bare dette at vi er – her og nå.
Et brudd med absolutt alt det som i øyeblikket gjelder. Det eneste og egentlig radikale. …
Slik har det vært for oss – for noen mer enn andre – gjennom tusener av år. Det nytestamentlige ordet for sannhet – alithea – betyr egentlig : det som ikke er skjult. Og følgelig : At sannhet er oss gitt gjennom å være åpen – uten å la noe stå i vegen mellom oss som et vitnende subjekt, og det vi er vitne til. Frigjort fra ethvert narrativ, inklusive de som gis oss av de religiøse foresatte. Og våre ledere forøvrig. Uansett hva de enn representerer. Vi trenger med andre ord ikke lenger noen mediator, en som formidler noe av dette til oss. Den tid er nå over.
«You can fool some of the people all of the time, and all of the people some of the time, but you cannot fool all of the people all of the time». (Sitat tillagt Abraham Lincoln, men opprinnelsen er uklar.)«No problem can be solved from the same level of consciousness that created it». «Insanity is doing the same thing over and over again, expecting a different result» (Sitat tillagt Albert Einstein, men opprinnelsen er uklar.)
La oss bevege oss dypere inn i tingene. Det nye perspektivet er beskrevet med det greske ordet oikoumene – som betyr den bebodde verden. Evnen til lytte til og anslå de dype strenger finnes i enhver av oss. Ingen unntatt. Ved å stole på våre erfaringer. Det er derfor ikke slik at deltakelse i intelligens, visdom og innsikt er forbeholdt noen utvalgte. At andre faller utenfor – ved at de utvalgte har fortrinn fremfor dem. Derfor dette, som er så aktuelt i disse dager : ingen, overhodet ingen er utvalgt, ved å stå i en særstilling framfor andre.
Nei – ingen er unntatt. Ikke en gang kommunistene. Selv om det låter dem fremmed. La oss derfo kalle tilværelsens subjekt, og vår deltakelse i den : communio. Et latinsk ord som betyr : å dele i fellesskap. Ordet er hentet fra Korinterbrev 10,16.
I et tydelig slektskap med dette anvender de italienske kommunistene ordet compagno – som betyr de som deler brødet – i det de hilser hverandre ved å si : kamerat. Så selv om kommunistene gjør krav på å være aldri så mye materialister, så er fornemmelsen av et communio der – for dem som for alle andre – det vi orienterer oss i retning av. Alle som en. Dette som befinner seg bortenfor et hvert narrativ, og uten de motsigelser som ligger i det. En lengsel etter fred og rettferdighet – basert på at vi gjenfinner oss selv i alt og alle, og blir hele og komplette mennesker ved det.
Enhet mellom alt det som er, i et samlende hele. Og hvor hver og en er seg bevisst sin delaktighet i det. De russisk ortodokse anvender ordet teosis, som betyr deltaker i guddommelig natur.
Med det anvender jeg ordet gud for første gang i denne sammenhengen. Gud er et ord for å beskrive et «noe» bortenfor alt – ja, og ikke det en gang – navnløst og ubeskrivelig som det er. Gud blir ikke forårsaket av noe – verken av vår lengsel eller våre ønsker om å finne svar – ei heller som et svar på vår tro eller tvil. Bortenfor alt dette. Alt – og da mener jeg alt. Til og med bortenfor et bortenfor.
I fortsettelsen er vi derfor avhengige av å anvende metaforer, noe som i følge ordboka betyr : et uttrykk brukt i overført betydning, og hvor vi ikke anvender sammenligningsordene : lik, liksom eller som. I et forsøk på å antyde noe som ikke lar seg beskrive og som eksisterer i like stor grad som det ikke eksisterer.
Narrativet sviker oss i våre anstrengelser, siden det består av motsigelser. Den ene, som vi er oss bevisst, den andre som skjuler seg for oss …
Her er vi på linje med Buddha :
«En dag, tidlig på morgenen, satt Gautama Buddha stille i en hage med disiplene sine. En mann kom stille inn og ble stående i skyggen, han var en hengiven tilbeder av Lord Rama. Han hadde bygget mange templer over hele landet, og hadde viet mange år av sitt liv i Herren Ramas tjeneste. Han sang alltid Ramas navn og tenkte på Ramas storhet. Han var gammel og nærmet seg sine siste år. Selv etter mange år med dedikert åndelig innsats ble han ikke realiser/opplyst. Han ville vite sikkert om det finnes en Gud eller ikke? Da han hørte om den realiserte/opplyste Buddha, dro han til ham for å gjøre seg av med tvilen. Da han følte at ingen ville legge merke til at han snakket med Buddha, spurte han : «O du opplyste, vennligst fortell meg sannheten, og bare sannhet alene. Finnes det en gud?». Buddha, så med sin intuisjon at denne mannen var en hengiven tilbeder av Lord Rama ( kunne ha vært kristen). Så han så på mannen med alvor og sa «Nei, min venn. Det er ingen gud».
Buddhas disipler som var samlet der, var veldig lettet og glade over å endelig få vite sannheten om at det ikke finnes noen gud. De begynte alle å mumle seg imellom og delte det Buddha nettopp hadde fortalt. Hver gang en disippel hadde stilt dette spørsmålet til Buddha, ble han taus. Så de visste jo aldri hva som var sant. Hans ord spredte seg over hele byen, hele byen feiret dagen, da sannheten om at det ikke finnes noen gud ble fortalt dem, av den realiserte/opplyste. De var endelig fri fra ideene (narrativene) om helvete, himmelen og at noen er satt til å dømme deres handlinger. Det begynte å bli sent på kvelden, og nok en gang kom disiplene tilbake og satte seg rundt Buddha.
Det var en materialistisk innstilt mann der, som hadde vært ateist hele livet. Han hadde overbevist tusenvis av mennesker om at det ikke finnes noen gud. Han pleide å gå til prestene og de lærde og vant over dem i sine diskusjoner om gud. Også han begynte å bli gammel, og det oppsto en liten mistanke i ham. Han tenkte : «Hva om det er en gud? Er det ikke bortkastet gjennom hele livet å spre budskapet – «ingen gud» – hvis det finnes en gud»?. Denne tvilen tærte på ham, og han bestemte seg til slutt for å finne ut av hva som er sant, og oppsøkte den realiserte/opplyste. Han kom langsomt opp til der hvor Buddha satt, og spurte ham : «De sier at du er opplyst, vennligst fortell meg om det er gud?» Buddha visste at han var ateist ( kunne ha vært kommunist ) og sa med en fast stemme – som om han selv var overbevist om det : «Ja, det finnes en Gud». Buddhas disipler var igjen like forvirret. Så moralen i historien er denne : Troen på at det finnes en Gud eller troen på at det ikke finnes noen Gud er begge like meningsløse, man må innse sannheten i seg selv med flittig egeninnsats. Buddha hadde fortalt hver og en av dem hva de måtte vite for at de skulle bli styrket i sin søken etter sannheten – den innerste kjerne i seg selv». Som vi nå gir navnet communio.
Realisert i denne forbindelse betyr en som er blitt seg bevisst sitt alithea, en for hvem ingen ting er skjult – uavhengig og frigjort fra ethvert narrativ – og forenet med det han eller hun betrakter. For det er bare gjennom å erfare og være delaktig i fenomenet at man forstår fenomenet til fulle. Alt annet er betrakninger fra utsiden, og til syvende og sist av liten eller ingen verdi. Av nettopp den grunn dømmer vi ikke. Vi starter med våre undersøkelser, gjør våre analyser og beveger oss videre derfra, til vi endelig frigjør oss fra den makt som narrativene har over oss.
Hva er det som gjør at vi blir liggende under for våre narrativer? La oss se på hvordan dette gjøres rede for i den semittiske tradisjon, en tradisjon som danner grunnlaget for kristendommen slik vi kjenner den her hos oss. Til å hjelpe oss tar vi for oss metaforen om den såkalte skapelsen.
En metafor som er å finne i 1. Mosebok 1, 27
«Og Gud (elohim) skapte mennesket i sitt bilde (bə·ṣal·mōw), i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.» Denne setningen sier det meste. Men først noen ord om elohim.
Det hebraiske ordet for gud elohim, er et egennavn gitt «gud» av mennesker i den semittiske tradisjon, og forekommer over 2.570 ganger i Det Gamle Testamentet. Ordet er avledet av eloah. På hebraisk indikerer endelsen -im flertall for hankjønn. Beskrevet fra et menneskes ståsted. Ordet uttrykker opprinnelig det å være sterk / å være først – noe som er sterkt i seg selv og som er den første og opprinnelige årsak til det som er – både i den usynlige og den synlige, utstrakte og objektive verden. Flertalls endelsen viser til hva jeg antar er et allestedsnærvær, som er rettet i alle mulige og umulige retninger. Vår objektivisering av den. Beskrevet som hankjønn fordi elohim, representerer noe aktivt, foretaksomt, løsningsorientert og utadgående. I motsetning til det, som er like guddommelig, nemlig det reseptive og innadrettede. Begge disse utgjør det som vi i denne sammenheng kaller communio.
Communio, som integrerer både det maskuline og feminine, manifisterer seg i den synlige, utstrakte og objektive verden som en avspeiling, avbildning eller fantombilde bə·ṣal·mōw av deg selv. Umulig som det er å avbilde. Der må vi gi muslimene rett. Navnløst og ubeskrivelig. Det inkluderer derfor alt det som inngår i helhet slik vi kjenner eller ikke kjenner den. Hvor arbeidstager, arbeidsgiver – og alt det som vi opplever som motsigelser utgjør umistelige deler i et helt menneske. I communio opphører denne motsigelsen, og all klassekamp – i det vi bryter brødet og eter ved det samme bordet sammen.
En metafor som er å finne i 1. Mosebok 2, 16
Og Gud Herren (Elohim Jahve) bød mennesket (way-saw) : Du må fritt ete av alle trær i haven; Men treet til kunnskap (had- da-a) om godt (to-wb) og ondt (wa-ra), det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø (ta-mut).
Det hebraiske ordet – Jahve – er det navnet som Elohim ved bruk av en metafor gir seg selv. Dette navnet forekommer 6.828 ganger i Det Gamle Testamentet. Betydningen av ordet utdypes i Exodus ( 2. Mosebok ) 3:14, i det Elohim Jahve sier om seg selv : ehjeh asjer ehjeh. De norske bibeloversettelser gjengir 2. Mosebok 3:14 med : jeg er den jeg er. Med andre ord, et subjekt – som kun er at det er. Uten å ta del i tilværelsen som noe usynlig, og som begrep – bortenfor alt tenkelig og utenkelig. Vi kan derfor ikke henvende oss til Elohim Jahve gjennom bønn, men kun gjennom å erkjenne oss som deltaker i communio.
Denne metaforen, som samtidig er en av de viktigste i semittisk tradisjon : frukt fra treet til kunnskap had-da-at, sammen med avbildningen bə·ṣal·mōw, avslører mysteriet for oss. Begge disse ordene beskriver oss som objekter atskilt fra vårt subjekt. Vårt selv – den innerste og usynlige kjerne i oss : at vi er. Det hebraiske ordet had-da-at betyr nemlig kunnskap om den som vet. Ved å tilegne oss denne kunnskapen, blir vi atskilt og separert fra å delta i et altgjennomtrengende subjekt : communio. Vi begynner å se oss selv utenfra. Vi blir fanget inn i forestillinger om oss selv, de mange narrativer, med sin innebygde dialektikk – og stadige motsigelser. Vi blir oss atskillelsen mellom mann av kvinne bevisst. Vår seksualitet, som i utgangspunktet er naturlig, blir nå skyld og skambelagt. Ordet Ta-mut, som er oversatt med ordet : å dø, betyr egentlig å vakle, riste, skli og miste sitt forfeste. Ved å bli atskilt og separert fra vår deltalse i et altgjennomtrengende subjekt, communio, mister vi vår forankring og styrken det gir oss. Ordet oversettes i bibelen med det belastede ordet : synd. Det nytestamentlige ordet for dette er hamartia. Et ord som kommer fra bueskytterkunsten, og betyr : å bomme på blinken. Og blinken det er tale om er jo nettopp vårt selv – den innerste og usynlige kjernen i oss : communio.
En metafor som er å finne i 2. Mosebok 22, 3
Den såkalte moseloven (Aseret ha-Devarim – de ti utsagnene) ble, i form av en metafor, meddelt Moses av Jahve. Vi ser av disse utsagnene hvordan det å bomme på blinken blir resultatet av å leve atskilt fra vårt selv – den innerste og usynlige kjernen i oss, communio. De av oss som streber etter makt, ære og berømmelse – som begjærer eiendom for å bli rik – med et fokus på dette, utelukkende – kommer ikke noe godt ut av det. Og faller utenfor ved å utelukke sitt selv. I det de ikke lenger bryter brødet og eter det, ved det samme bordet sammen med sine medmennesker.
Det er for mennesker, som ikke lever i kraft av den indre og usynlige kjerne i seg selv, umulig å overholde disse utsagnene. Det ender i hykleri, og å vise et tilforlatelig ytre. Avskyelig som det er. Derfor ble disse utsagnene gikk oss utelukkende for at vi skulle bli oss tapet av vårt selv bevisst. Å få dette avslørt overfor oss selv.
Før vi går videre til metaforene hentet fra Det Nye Testamentet, er det nyttig for oss å klargjøre bruken av ord og begreper oversatt i bibelen som Gud Herren. Som vi allerede har sett blir Gud Herren i Det Gamle Testamentet benevnt med Elohim Jahve. For meg gir det mening å forstå dette som : årsaken, den kraftfulle, og som er seg selv bevisst. En intelligens, visdom og innsikt som gjennomtrenger og favner om alt. I samfunn med hvilket jeg benevner som communio. Forfatterne av Det Nye Testamentet inngikk i den semittiske tradisjon, og det må være rimelig å anta at de derfor foretrakk benevnelsen Elohim Jahve. Men ved å skrive tekstene i Det Nye Testamentet på gresk, ble de tvunget til å finne benevnelser for dette på et, for dem, nytt og fremmed språk. Slik det ble gjort i Septuaginta oversettelsen av Det Gamle Testamentet til gresk. Ved å gjøre dette endte de opp med benevnelsen Theou Kyrios – som for dem, derfor måtte bety det samme. Og det selv om grekerne beskrev sin søken og det som denne søken var gjenstand for på en annen måte. Alt dette til tross – den alminnelige erfaring må være sammenfallende – enten man er jøde eller greker.
En metafor som er å finne i Matteus 7, 1
«Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dommen som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det målet dere måler, skal dere selv bli tilmålt» sier Yeshua – Miriam ogYosefs sønn.
I dette ligger det : å dømme er å tillegge andre noe vi også har del i selv. Både fordi vi deltar i en dialektikk – og et spill mellom motsetninger – hvor vi plasserer hos den andre noe vi ikke vil se i oss selv. Ved å klamre oss til det som for oss er et gode, støter vi ifra oss det som for oss er et onde. I psykologi kaller vi dette : en projeksjon. Vi projiserer over på andre det som er skjult for oss og som vi ikke vil se i oss selv. I virkeligheten har vi begge disse i oss, så lenge vi er identifisert med narrativet. Dommen som vi avsier feller derfor også oss selv. Teksten nedenfor viser dette til fulle i Johannes 8, 2
De skriftlærde og fariseerne kom til Yeshua og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for… Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Yeshua alene igjen, og kvinnen sto foran ham… Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Yeshua: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»
Ved å gjøre krav på et moralsk levned – og samtidig å la seg beundre av andre for det – støter disse hyklerne i fra seg dem, som i deres øyne lever umoralsk. Men uten å være seg bevisst, at de gjennom å dømme avslører den samme umoral i seg selv. Selv om det ligger i dem – latent, uten å slå ut. Dette er et tidløst fenomen og er like mye tilfelle i våre dager. Vi har fariseerne, og de skriftlærde blant oss, den dag i dag. Uansett hvilket miljø vi enn snakker om.
En metafor som er å finne i Matteus 7,21
Yeshua sa: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike (communio), men den som gjør min himmelske Fars vilje».
Med disse ordene blir vi gjort oppmerksom på forskjellen mellom å mene seg å være deltaker i communio, og det de facto å være det. Hykleren tillegger seg et narrativ om at de er tro mot dette, og hvor den dialektiske motsetning samtidig skjuler seg i det ubevisste. Og er derfor av ingen verdi. Deltaker i communio blir derimot dem som lar seg frigjøre fra sine narrativer – som kanaliserer det som utgår fra og har del i communio. Alt det som inspirerer til fred og rettferdig handling i den ytre, utstrakte og objektive verden.
En metafor som er å finne i Matteus 5,43
«Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! Men jeg sier dere: Elsk (agape) deres fiender … og be (proseuxomai) for dem som forfølger dere, for at dere kan være barn av deres Far (patros) i himmelen (ouranois – som vi velger å kalle communio)».
Agape betyr å elske med broderlig kjærlighet. En kjærlighet som ikke har noe emosjonelt, romantisk eller seksuelt ved seg. Det innebærer å se på sin fiende som broder, gjenfinne seg selv i ham/henne, og ikke lenger se det som er aktuelt bare fra sitt eget perspektiv. Vi er jo alle ett til syvende og sist. Proseuxomai er et viktig ord i denne sammenheng, og betyr å bytte ut sitt eget med det som knytter seg til communio. Vi utvider med det vårt perspektiv, slik at vi ikke lenger bare begrenser vår tilnærming til sammenhengen ut ifra det vi selv anser som rett og riktig.
En metafor som er å finne i Matteus 18,3
Sannelig (ved å tale ved sitt subjekt deltagende i communio) sier jeg dere : Uten at dere omvender dere og blir som et barn (lar oss frigjøre fra alle narrativer, og gjenvinner vår barnlige uskyld), kommer vi slett ikke inn i himlenes rike (og tar del i communio).
Ingen videre kommentarer er nødvendig.
En metafor som er å finne i Matteus 4,4
Yeshua ble av Guds Ånd ført ut i ødemarken for at djevelen (diabolos) skulle friste ham.I 40 dager og 40 netter spiste han ingenting, og han ble til slutt sulten.Da kom djevelen (diabolos) til ham og sa: «Lag brød av disse steinene, dersom du virkelig er Guds sønn!» Men Yeshua sa til ham: «Nei! Det står i Skriften: «Menneskene lever ikke av brød alene, men av alle de ordene som er fra Gud».
… og noe senere :
Etter dette tok djevelen (diabolos) ham med seg opp til toppen av et høyt fjell og viste ham all verdens land og herlighet. «Alt dette skal jeg gi deg”, sa han, ”om du bare faller ned og tilber meg.»
«Forsvinn, Satan (satana)», svarte Jesus. «Det står i Skriften: Det er Herren, din Gud, du skal tilbe, og bare han skal du tjene.»
Alle de tanker og narrativer – og dernest måten de forholder seg til forhold i den ytre, utstrakte og objektive verden, forstyrrer oss i å vende tilbake til communio. Særlig i det de når oss i form av fristelser. Ordet diabolos viser oss tankene og narrativenes natur, ved sin oppbygning ved hjelp av motsetninger. Dia betyr – på tvers, mellom – og viser i denne sammenheng til et spill mellom motsetninger. Bolos kommer nemlig fra ordet ballein, som betyr å kaste ball.
Ytterligere forsterket ved bruk av ordet satana, som betyr : den som skaper motsetninger.
En metafor som er å finne i Lukas 18,25
Det er lettere for en (avlastet) kamel å gå gjennom nåløyet, enn for en rik mann å komme inn i Guds rike (communio).
Nåløyet er i følge et sagn, en noe spesiell port i Jerusalems mur, som var så trang at en kamel – om mulig – så vidt kunne komme seg igjennom. Selv etter at den ble lastet av seg alt det den bar på. Så vidt mulig. En rik mann derimot, som er bundet av sine narrativer og begjær etter – makt ære, berømmelse og eiendom, kan ikke på noen måte forvente seg å kunne ta del i communio. For ham er det en absolutt umulighet. Narrativene og de valg han gjør, står i veien, slik at han ikke kan gi seg hen. For ham er fokuset et helt annet.
En metafor som er å finne i Lukas 1, 26
– Men i den sjette måneden ble sendebudet (angelos) med guds styrke (gabriel) sendt av thou (den som styrer alt) til en by i Galilea som heter Nasaret, til en ugift kvinne (parthenon) som var forlovet med en mann som hette Yosef, av Davids ætt. Og den ugifte kvinnens (parthenou) navn var Maria. Sendebudet kom inn til henne og sa: Vær hilset, du utvalgte som har gjort deg rede (kecharitōmenē) ! Kyrios (den som er seg selv bevisst) er med deg, velsignet er du blant kvinner! Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være. Og sendebudet sa til henne: Frykt ikke, Miriam! For du er utvalgt og funnet rede (charin) av Theou (årsaken, den sterke). Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Yeshua. Han skal være stor og kalles det høyestes sønn. Theou Kyrios ( årsaken, den sterke, som er seg selv bevisst ) skal gi ham hans far Davids trone. Theou Kyrios ( årsaken, den sterke, som er seg selv bevisst ) valgte barn av Israel som sitt folk (til å synliggjøre communio), og han skal være konge over Jakobs hus ( etterkommer av Jakob, sønn til Abraham) til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. Men Miriam sa til sendebudet: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet (ginōskō) av mann? Sendebudet svarte og sa til henne at Pneuma Hagios (et pust av det vi helliger som mest), skal virke i (epeleusetai epi) deg, og den høyestes kraft (Hypsistou) skal overskygge deg (episkiasei). Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds (Theou) Sønn (Huios). (Avfødt av og i ett communio)
Jeg er på ingen måte noen ekspert på klassisk gresk, eller i dette tilfellet koine, som er et folkelig gresk. Så visst ikke. Men i et forsøk på å folkeliggjøre teksten ytterligere har jeg funnet frem til ordenes etymologiske/opprinnelige betydning og innhold. Tanken er at disse ordene fremkommer i en tid, forut for den greske storhetstid, uten å bli påvirket av politiske prosesser som fant sted den gang. Og bygger derfor i større grad på alminnelige erfaringer – med større grad av intuisjon, uten å være bundet av de mange nattativer. De var ikke like mye oppe i huet, som vi sier.
Teksten har likevel helt klare politiske elementer, ved å inneholde en rekke unaturlige fenomener – fremmed for våre erfaring. Vi får narrativer, fullstendig avhengige av mellommenn, med en autoritet de tillegger seg selv. Med den utøver de makt ved å påtvinge oss tro, i det de forespeile oss dom, og fortapelse. En tro de formulerer for oss. Fremmed som den er. Full av motsigelser, og i konflikt med det som blir oss naturlig til del. Dog har vi at det nytestamentlige ordet, som oversettes med tro : pistevo, egentlig betyr tillit. Det er ved å ha tillit til den indre kjerne i oss, at vi atter en gang – etter å ha mistet vår barnlige uskyld – tar del i communio.
Tillit er ikke avhengig av tro og tilhørende narrativer, men utgjør en ihukommelse av hvem vi de facto er.
«If you tell the truth, you don’t have to remember anything». Mark Twain
Men å orientere seg i retning av sannhet, gir oss mange fiender. De kirkelige foresatte ikke minst, og som George Orwell jo sier: «The further a society drifts from the truth, the more it will hate those that speak it». Men det er trøst å finne i John Lennons ord : «Being honest may not get you a lot of friends but it will always get you the right ones».
Bebudelsen, som blir min måte å avslutte denne julehilsen på, inneholder det essensielle i vår orientering i retning av og lengsel etter communio. Yosef, som holdes utenfor, representerer en form for utgående maskulinitet, som i øyeblikket ikke har sine røtter i communio. Med alle de forstyrrende narrativer dette innebærer. Den maskulinitet som har sine røtter i communio – utrykkes i de gjengitte tekstene med uttrykket Elohim Jahve i det gamle testamentet, og Theou Kyrios det nye. Derav guddommens mannlige karakter. Det feminine – det som vender seg i motsatt retning – er representert ved Miriam. Med andre ord : communio som noe utgående, oppleves som maskulint – mens communio i det det vender seg i motsatt retning, oppleves som feminint. Ved å virkeliggjøre vår deltakelse i communio finner vi begge disse aspekter i oss – og opppnår fred og rettferdighet.
Grunnen til at det feminine ikke på samme måte fremheves i Det Gamle Testamentet er – slik jeg ser det – at etterkommerne av Jakob enda ikke var rede til å virke med det. Forstyrret som de ble av de mange narrativer. Narrativer som tar deres oppmerskomhet i alle mulige retninger. Med de hendelser vi i disse dager er vitne til blir dette enda tydeligere. Israelerne, som mener seg berettiget til å navngi sitt land med Israel (yšrʾhʾel) som betyr : et mennesket som ser gud, synes ikke en gang å være i nærheten av det. Ved å vandre rundt i mørket, uvillig til å dele sitt brød med palestinerne. De tar ikke del i communio. Innerst inne vet de det.
«There are two ways to be fooled. One is to believe that which is not true; the other is to refuse to believe that which is true». Søren Kierkegaard
Unntatt fra dette er dog den jødiske mystikk, som jeg har all mulig respekt for. Vakker som den er sammen med de øvrige … skjønt mystisk er et ord jeg ikke liker. Det gjør oss fremmed overfor det det egentlig handler om – å få et glimt av communio i hverdagen – ved å gjøre oss klare til å sette oss til bords. Vår venn compagno vil stille seg tvilende til det, innstilt som han er på handling – men den har så langt ikke medført de ønskede resultater. Snarere har de narrativ som dannes, vendt om i retning av noe negativt – narrativets motsigelse. Så ved hjelp av det menneskelige narrativ synes dette umulig – men ved vår deltakelse i communio blir alt dette mulig.
Og med det er vi endelig fremme ved det som viser en veg videre – og som er kjernen i julebudskapet. En prosess av terapeutisk karakter – som forløser oss fra våre narrativene og virkeliggjør deltakelse i communio. Vi avstår fra den endeløse kampen for eller imot disse narrativene. Med alt det svik som er å finne i dem. I stedet aksepterer vi at de er der uten å involverer oss i dem. For gjennom å involvere oss, er det de som bestemmer agendaen for oss – i det vi omfavner dem, trekker oss unna eller kjemper imot. De er som spøkelser ellers – de tåler ikke å bli sett. I det vi møter dem ansikt til ansikt – mister de sin makt over oss og forsvinner etter hvert.
Det vi trenger er den styrke og det mot som det gir oss å ta den fysiske kroppen til oss i kjærlighet. Uten å avvise den – med vår seksualitet og det hele. En dyp aksept av den mens vi tillater kroppen å uttrykke de autonome reaksjonene – som frykt og sinne, uten å la lojalitet til den kulturelle sammenhengen vi vokser opp i stå i vegen. Og uten lojalitet til og forsvar av våre oppvekstforhold. Som barn var vi avhengig av våre omgivelser, og gjorde alt for oppnå anerkjennelse og støtte fra dem. Det som hendte oss – og som ble gjort, sagt og tenkt om oss – dannet en uendelig rekke med narrativer som førte til tapet av vår uskyld. De gjorde oss fremmed overfor vårt virkelige og sanne selv – vår deltakelse i communio.
Communio bor i oss, og har alltid gjort det. Vi trenger ikke å gjøre noe for å finne veien tilbake til det. Vi er egentlig allerede der. Uten å være oss det bevisst. Det er tilstrekkelig å gi oss hen til det, ved å la gravitasjon slik den virker på vår fysiske kropp – vekke minnet om tilsvarende i vårt indre. Vi git oss hen – ved at den indre gravitasjon frigjør oss fra det grep som narrativene har om oss.
Det avgjørende er å vise tillit (pistevo), communio – og la det gjennomstrømme oss, slik Miriam gjorde, for så å la oss besvangre av et pust av det vi helliger som mest (Pneuma hagios). På jomfruelig vis, i det vi ikke anvender det maskuline, og utgående, knyttet til våre narrativer. Nei, snarere en fornemmelse av communio, som berører oss – og avler en ny bevissthet i oss om hvem vi er. En bevissthet vi frem til nå har projisert over på Jeshua, men som vi med rette selv tar eierskap i.
Dette er noe som blir nødvendig – til daglig – ved å opprettholde kontakt med og fornemmelse av communio. Med det gjør vi det som benevnes med proseuxomai – å bytte ut det som vi har identifisert oss med, våre narrativer, for så gjenopprette bevisstheten om deltakelse i communio.
Vi gjør oss nå klare til å sette oss til bords, for å bryte brødet, sammen med alle mennesker omkring oss. Compagne e compagni i fellesskap. Forenet som vi blir både med den som frembringer brødet, og den som så nyter det. I enhet, ved at vi ser oss selv i enhver. I den fattige tiggeren ikke minst. Som vi gir en fremtredende plass ved bordet, i det vi frigjør oss fra de narrativer som ellers setter ham og en rekke av hans like i andre rekke. Langt der bak, et eller annet sted. Men nå sammen med oss.
Jørgen Chr. Thorkildsen, SEP, psykoterapeut
