oss 100 kroner!
Timing er nesten alt innen diplomati i jakten på utenrikspolitiske strategier. Konsultasjonene for utenrikskontorene i løpet av de siste fjorten dagene som India var vertskap for med to av sine avgjørende viktige naboland Bangladesh og Myanmar, utgjør en viktig veiviser. I det flyktige internasjonale miljøet kaster de lys over hvor Indias strategiske interesser ligger.
Indias forhold til Bangladesh og Myanmar kan se ut til å være som kritt og ost (som man sa i England i gamle dager om noe som var totalt forskjellig, tilsvarer epler og pærer, o.a.), men likheter mangler ikke. Hvis ledemotivet i forholdet til Bangladesh ligger i utvikling, handel og tilkobling – og selvfølgelig dypt forankrede sosiale og kulturelle verdier – når det kommer til Myanmar, ligger tyngdepunktet i Indias vitale nasjonale sikkerhetsinteresser og tilkobling.
Begge landene påvirker sikkerheten og stabiliteten i Indias nordøstlige region der integrering fortsatt pågår etter Indias 75 år med uavhengighet. På samme måte er Myanmar og Bangladesh rammet av store maktrivaliseringer der utfallet vil ha vidtrekkende betydning for geopolitikken i regionen. Holdningen til USA, som på den ene siden blander seg inn i valgprosessen i Bangladesh og på den annen side i det skjulte støtter et regimeskifte i Myanmar, plasserer India på samme side som Kina og Russland.
Kort sagt vil et nederlag av Sheikh Hasina-regjeringen i valget 7. januar i Bangladesh eller oppstigningen av splittende tendenser som utfordrer enheten og integriteten til Myanmar ha skadelige konsekvenser for India. Spesielt fant utenriksdepartementets konsultasjoner med Bangladesh (24. november) sted idet det landet skal gå til valg, mens konsultasjonene med Myanmar (6. desember) var planlagt til tross for de apokalyptiske spådommene om et forestående sammenbrudd for det myanmarske militæret overfor opprørske etniske grupper og «pro-demokratiske» militanter støttet av Five Eyes (betegnelse på den anglo-amerikanske gruppa USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand, o.a.).
Konsultasjonene med Myanmar antydet i det minste at India ikke deler skremselspropagandaen fra Five Eyes om at «juntaen kan stirre på nederlag dersom opprørerne skulle fortsette». Faktisk er den eneste meldingen som kommer ut av det indiske referatet at det er business as usual mellom New Delhi og Myanmars hovedstad Naypyidaw, med «situasjonen langs grensen og sikkerheten» som topprioritet.
Interessant nok besøkte en ministerdelegasjon på høyt nivå ledet av den russiske sikkerhetsrådets sekretær Nikolay Patrushev Myanmar på tampen av utenriksdepartementets konsultasjoner. Nyhetsbyrået Tass rapporterte at samtalene dekket «samarbeid mellom byråer for lov og orden, spesialtjenester og forsvarsdepartementer, med fokus på sikkerhet og sikring av rettsstaten, tiltak mot terrorisme og analyse av kanaler og finansieringskilder for terrororganisasjoner.»
Sikkerhetsrådene i Russland og Myanmar signerte en samarbeidsavtale under Patrushevs besøk. En uttalelse fra Moskva sa at «På slutten av russisk-myanmariske sikkerhetskonsultasjoner ble en samarbeidsavtale mellom sikkerhetsrådene signert. Den bekreftet beredskapen for bredt samarbeid mellom sikkerhetsbyråene i Russland og Myanmar, samt for regelmessige konsultasjoner og meningsutvekslinger om spørsmål om nasjonal, regional og internasjonal sikkerhet.»
Uttalelsen fremhevet at tjenestemenn fra Russlands forsvarsdepartement, Federal Security Service (FSB) og representanter fra departementene for økonomisk utvikling, industri og handel, energi og landbruk var representert i Patrushevs delegasjon. Patrushev, Kremls øverste sikkerhetsfunksjonær, ble mottatt av general Min Aung Hlaing, formann for Statens administrasjonsråd. (I perioden siden den militære maktovertakelsen i februar 2021 har general Min Aung Hlaing besøkt Moskva tre ganger.)
Forrige måned holdt Myanmar og Russland en 3-dagers felles marineøvelse, den første i sitt slag. Russiske anti-ubåtfartøyer Admiral Tributs og Admiral Panteleev ankom havnen i Thilawa nær Yangon i forkant av øvelsene. Øvelsen i Bengalbukta vakte stor oppmerksomhet regionalt og internasjonalt.
Spesielt sa Voice of America i en kommentar:
«Analytikere sier at India ikke er uvillig til Russland, dets gamle allierte og største leverandør av forsvarsutstyr, og trapper opp sin tilstedeværelse i sitt maritime nabolag til tross for New Delhis dypere partnerskap med USA, Japan og Australia for å motvirke Kinas ekspanderende fotavtrykk i det strategiske farvannet. Idet det ignorerer presset fra sine vestlige partnere, har New Delhi opprettholdt sitt tiår lange forhold til Moskva og tatt et nøytralt standpunkt til krigen i Ukraina.»
Marineøvelsen var planlagt under besøket til Naypyidaw av den russiske marinesjefen admiral Nikolai Yevmenov, som interessant nok er utdannet ved Lenin Komsomol Higher Naval School of Submarine Navigation og hadde tjenestegjort nesten utelukkende i atomubåtformasjonene til Russlands stillehavsflåte. General Min Aung Hlaing tok imot admiralen.
Det er klart at Russland vender tilbake til Myanmar i stor skala. Torsdag inneholdt den amerikanske regjeringsfinansierte Radio Free Asia, som promoterer opprørsgruppene i Myanmar, en ekstraordinær kommentar til de stadig dypere båndene mellom Russland og Myanmar, med tittelen Parias in arms: Russia finner en alliert i det militærstyrte Myanmar som følger den lange historien om Sovjetunionens forhold til Myanmar. Washington er rasende over at Russland har dukket opp på scenen som en som spolerer selskapet akkurat når Five Eyes’ regimeskifteprosjekt i Myanmar viser litt muskler.
Den vestlige strategien er å på en eller annen måte åpne en vei for å få Myanmar-militæret til å gå med på en slags maktdelingsordning med Five Eyes-agenter. Men hvorfor skulle militæret gå i en slik felle når Russland tilbyr hjelp?
Det er åpenbart en russisk-indisk konvergens med hensyn til Myanmar-situasjonen. Moskva og Delhi har ikke tillit til Five Eyes-prosjektet for å styrte general Min Aung Hlaing. De har ikke bare å gjøre med de rådende makthaverne i Myanmar, men fremmer også bilateralt samarbeid. De føler at Five Eyes-prosjektet tar sikte på et teppefall for Aung San Suu Kyi-tiden og innsetting av pro-vestlige elementer i en eller annen maktdelingsordning som potensielt vil endre geopolitikken i Bengalbukta.
Suu Kyi viste seg faktisk å være sin fars datter – en trofast burmansk nasjonalist som ikke ville bytte bort landets suverenitet og uavhengighet. Det samme er tilfellet med Sheikh Hasina. Sakens kjerne er at USA aldri tolererer nasjonalistiske regimer som fører uavhengig utenrikspolitikk.
Dersom Vestens prosjekt i Myanmar og Bangladesh lykkes, vil konsekvensene være svært alvorlige for kyststatene i Bengalbukta. Indias nåværende vanskeligheter med Canada og USA vil se ut som en piknik i sammenligning. Ta for eksempel diskusjonen om det mislykte drapsforsøket på Pannun.
På den ene siden er det noen stemmer som synger vuggesanger, og luller oss inn i selvtilfredshet over at USA og India «dater», og etter å ha nylig «flyttet sammen», er det bare å forvente at de to partnerne med «forskjellige vaner» prøver å finne ut «hvordan dette går». På den annen side har stemmer knyttet til det amerikanske sikkerhetsetablissementet kommet fristende nær insinuasjoner om at den påståtte indiske delaktigheten i drapsforsøket på Khalistani-propagandisten kan gjenspeile et skifte i indisk statshåndverk.
Russland forstår innsatsen som er involvert i geopolitikken i Bengalbukta og er klar på hvor dets interesser ligger i balansegang og styrkeforhold, samtidig som det står imot det amerikanske presset på både Bangladesh og Myanmar. Mot et så komplekst strategisk bakteppe har gjenopptakelsen av det årlige russisk-indiske toppmøtet blitt en strategisk nødvendighet. Den fyller regionens geopolitikk med en stille intonasjon. Lever vi ikke i en fantasiverden – en verden av illusjoner? Diplomatiets store oppgave er å finne virkeligheten.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
