Hvem vil vinne Israels olje- og gasskrig?

0

Netanyahu sikter seg inn mot et uutnyttet energimarked i Europa.

Av Thomas Fazi.

Når vi snakker om den israelsk-palestinske konflikten, har vi en tendens til å fokusere på dens politiske, sosiale og humanitære dimensjoner. Men ofte kommer dette på bekostning av å vurdere en viktig økonomisk dimensjon – en som nylige hendelser i Gaza har satt i sterkt relieff.

Det kanskje mest økonomisk destruktive aspektet ved enhver militær okkupasjon er tilegnelsen av naturressurser. Og Israels er intet unntak. Mest åpenbart har dette antatt formen av at Israel har tatt kontroll over (eller gjort utilgjengelig for palestinere) mye av Vestbredden og Gazas dyrkbare land og vannforsyninger. Med andre ord, til tross for etableringen av den palestinske myndigheten (PA) på nittitallet, har det palestinske folket aldri virkelig hatt kontroll over ressursene og økonomien. Dette, i tillegg til strenge restriksjoner på bevegelsen av mennesker, arbeidskraft og varer, har tæret veldig på den palestinske økonomien.

Likevel er stedet for den mest kontroversielle «energikrigen» mellom Israel og Palestina ikke på Vestbredden – men Gaza. I 1999 oppdaget British Gas Group (BGG) et stort gassfelt (Gaza Marine) i en avstand på 17 til 21 nautiske mil utenfor kysten av Gaza. Dette plasserte den innenfor grensene av Oslo II-avtalen, undertegnet i 1995, som ga den palestinske myndigheten (PA) maritim jurisdiksjon over farvannet opp til 20 nautiske mil fra kysten. Etter oppdagelsen av gassfeltet signerte PA en 25-årig kontrakt for gassleting med BGG, og i 2000 boret selskapet to brønner i feltet, som ble anslått å inneholde 1,4 billioner kubikkfot naturgass – mer enn nok til å tilfredsstille det palestinske territoriets energibehov, og generere betydelige eksportinntekter.

Det så ut som det palestinske folket, etter mye ulykke, endelig hadde truffet en gullåre. Den 27. september 2000, etter symbolsk tenning av flammen ved BGG offshore leteplattform, hyllet Yasser Arafat, daværende president i PA, oppdagelsen som «en gave fra Gud», en som ville «gi et solid grunnlag for vår økonomi og for opprettelse av en uavhengig stat».

Gud hadde imidlertid andre planer: innen to dager hadde den andre intifadaen brutt ut. Og året etter vant Ariel Sharon, en ultranasjonalist, valget og brukte urolighetene til å blokkere Gaza Marine-utviklingsprosjektet, og hevdet at overskuddet risikerte å bli kanalisert til Hamas og andre militante grupper.

I de påfølgende årene ble lite gjort for å styrke den palestinske økonomien. I stedet insisterte påfølgende israelske regjeringer på at gassen skulle føres til et raffineri som ligger innenfor deres territorium, og dermed gi Israel kontroll over inntektene fra gassfeltene i Gaza. På begynnelsen av 2000-tallet ble til og med Tony Blair, daværende statsminister, involvert, og overbeviste palestinerne om å gå med på å sende inntektene fra naturgassreservoarene til Federal Reserve Bank i New York for å bli kontrollert, for å sikre at pengene ikke falle i hendene på væpnede motstandsgrupper.

Men Israel fortsatte å slepe føttene etter seg — og brøt til slutt alle forhandlinger etter Hamas’ overtakelse av Gaza i 2007. Et avgjørende vendepunkt kom året etter, da Israel startet en militær operasjon i Gaza, hvoretter Israel militariserte hele Gazas kystlinje og effektivt tok kontroll over Gazas naturgassfelt, i strid med internasjonal lov. Fra det øyeblikket og utover begynte BGG å forholde seg direkte til den israelske regjeringen. Men i flere år, hovedsakelig på grunn av gjentatte fiendtligheter mellom Israel og Hamas, var det knapt noen fremgang i prosjektet.

Dette har resultert i akkumulerte tap for palestinerne på milliarder av dollar. «Okkupasjonen fortsetter å hindre palestinere i å utvikle sine energifelt for å utnytte og dra nytte av slike eiendeler», observerte FNs konferanse om handel og utvikling i 2019. «Derfor har det palestinske folket blitt nektet fordelene ved å bruke denne naturlige ressurs for å finansiere sosioøkonomisk utvikling og dekke sine behov for energi over hele denne perioden og framover.»

Etter Russlands invasjon av Ukraina ble prosjektet imidlertid gjenopplivet. Da Europa desperat begynte å lete verden rundt etter alternativer til russisk gass, så Netanyahu en perfekt mulighet til å krone sin langvarige drøm om å transformere Israel til et regionalt energiknutepunkt og en stor energieksportør. Dette er en ganske ny utvikling. Siden opprettelsen i 1948 har Israel vært sterkt avhengig av energiimport fra andre land.

I 2009 og 2010 oppdaget Israel imidlertid to massive naturgassfelt utenfor kysten, i sin selverklærte eksklusive økonomiske sone: Tamar- og Leviathan-gassfeltene, med samlede estimerte reserver på rundt 30 billioner kubikkfot naturgass. Dette endret det regionale gassmarkedets geopolitiske dynamikk markant: i løpet av et tiår gikk Israel fra netto gassimportør til eksportør – mest til Egypt og Jordan.

Det virkelige markedet Israel alltid har rettet seg inn mot er Europa. For dette formålet har flere rørledningsprosjekter blitt vurdert – inkludert en offshore-rørledning fra Israel til Tyrkia, som deretter vil kobles sammen med Baku-Tbilisi-Ceyhan (BTC) rørledningen og den såkalte EastMed-rørledningen, som vil koble Israel til fastlands-Hellas via Kypros og deretter møte den eksisterende Poseidon-rørledningen som går over Det joniske hav til Italia.

Krigen mellom Russland og Ukraina ga ny drivkraft til alle disse prosjektene – inkludert utviklingen av Gaza Marine-feltet. I juni ga Israel foreløpig godkjenning til et prosjekt på 1,4 milliarder dollar som involverer de palestinske myndighetene, Egypt, Israel og Hamas med sikte på å utvikle gassreservene i Gaza. I henhold til avtalen ville inntektene – beregnet til å nå 700-800 millioner dollar i året – ha gått til PA med en avtalt del brukt til å støtte Gazas økonomi. Prosjektet ble hyllet som «et sjeldent glimt av en potensiell vinn-vinn-mulighet» for både gazainnbyggere og israelere.

Ikke overraskende har gjeneksplosjonen av Israel-Hamas-konflikten satt avtalen på vent igjen – og det er vanskelig å se hvordan den snart kan gjenopplives, gitt mangelen på noen politisk løsning på krigen i horisonten. Faktisk har flere kommentatorer hevdet at å ta kontroll over gassfeltet er den virkelige årsaken bak Israels krig i Gaza. Seyed Hossein Mousavian, spesialist på sikkerhet og atompolitikk i Midtøsten ved Princeton University, skrev nylig  at «det endelige målet er ikke bare å knuse Hamas og/eller ekskludere palestinere fra hjemlandet, men å konfiskere Gazas gassressurser på flere milliarder dollar».

Ærlig talt holder ikke dette argumentet: Som nevnt kontrollerte Israel effektivt Gaza-kysten, inkludert gassfeltet, før konflikten. Dessuten blekner reservene i Gaza Marine-feltet i forhold til reservene til de massive Leviathan- og Tamar-feltene, Israels viktigste gassressurs. Og faktisk er det i Leviathan-feltet at den israelske energiministeren nylig ga 12 lisenser til seks selskaper, inkludert BP og Italias Eni. I virkeligheten er altså Gaza Marine-feltet sterkt knyttet til Israels energipolitikk og dets store geostrategiske planer.

Og likevel er det fortsatt avgjørende for fremtiden til israelsk-palestinske forhold. Dette er grunnen til at USA nå presser Israel til å gjenopplive avtalen. «Det er en mulighet her til å utvikle gassfeltene i Gaza utenfor kysten, på vegne av palestinerne,» sa Amos Hochstein, Bidens energisikkerhetsrådgiver, under et besøk i Israel forrige måned. Hochstein bemerket at han var «100%» sikker på at Israel ville tillate dette, og la til at «det er ingen grunn for dem å la være – det er ikke deres [israelerne], gassen tilhører det palestinske folket».

Så desperat som Biden-administrasjonen kan være for å unngå at konflikten eskalerer til en omfattende regional krig, er Hochsteins ord lite mer enn ønsketenkning. I flere tiår har det vært klart at så lenge et varig politisk oppgjør er utenfor rekkevidde, vil gassen utenfor Gazas kyst forbli under havet og utenfor palestinsk kontroll. Som vitner til dagens krig kan vi bare konkludere med at deres ønske om utvikling fortsatt vil være i det blå.


Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd:

Who will win Israel’s oil and gas war?

Forrige artikkelMilitære kontraktører brukte antiterror-taktikk mot det amerikanske folket
Neste artikkelVil Rødt-toppene omvurdere våpenstøtta til Ukraina?
Thomas Fazi skriver om seg sjøl: Jeg er journalist/skribent/oversetter/sosialist. Jeg tilbringer mest tiden min i Roma, Italia. Blant annet er jeg medregissør for Standing Army (2010), en prisvinnende dokumentar-langfilm om amerikanske militærbaser med Gore Vidal og Noam Chomsky; og forfatteren av The Battle for Europe: How an Elite Hijacked a Continent – and How We Can Take It Back (Pluto Press, 2014) og Reclaiming the State: A Progressive Vision of Sovereignty for a Post-Neoliberal World (samforfattet med Bill Mitchell; Pluto Press, 2017).