oss 100 kroner!
Av Einar E. Jacobsen.
Det har snart gått ett år siden Rødt-”toppene” bøyde av for presset og hoppet på den aggressive NATO-linja med våpenstøtte til Ukraina. Som fortsatt medlem av Rødt henvendte jeg meg til Mimir Kristjansson, Tobias Drevland Lund og Hege Bae Nyholt for å få svar på noen spørsmål jeg antok de måtte ha vurdert.
Kristjansson hevdet han hadde tvilt seg fram til våpenstøtte, noe som må innebære en prosess der han har veid for og imot, og formulert tydelig hva målet med våpenstøtte skulle være. Kristjansson uttalte nemlig i podcasten Mimir & Marsdal at ”Putin IKKE må vinne”, men uten å klargjøre hva det betyr.
Hvis vi derimot går til Rødts nettsider, finner vi en artikkel med spørsmål og noen slags svar om Ukraina-krigen som jeg antar Rødt-toppene stiller seg bak. Den er oppdatert 16. november 2023 og inneholder en formulering om at Russland må trekke seg helt ut av Ukraina. Man må derfor anta det det ikke bare gjelder de fire fylkene Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja som ble innlemmet i den russiske føderasjonen i fjor, men også Krim som ble annektert i 2014.
Flertallet av Krim-befolkningen ønsker ikke å underlegge seg Ukraina. Det fremstår derfor som absurd at Rødt heier på rå militærmakt for å tvinge Krim tilbake til Ukraina mot befolkningens vilje.
For hvordan ser Rødt-toppene for seg at Russland skal trekke seg ut, og vurderer de noen andre virkemidler en rå militærmakt? Og ikke minst, hvor store kostnader – det være seg økonomisk, sikkerhetsmessig og ikke minst humanitært – vil en ”seier” kreve? Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ”Putin ikke skal vinne”?
Jeg fikk aldri noe svar spørsmålene mine og fikk derfor inntrykk av at de egentlig ikke har foretatt noen seriøse vurderinger, men at det var politisk opportunisme i sin mest kyniske og stupide form som lå bak helomvendinga.
Man skulle tro at våre folkevalgte tenkte seg grundig gjennom slike spørsmål når det tross alt dreier politikkens mest alvorlige side og ikke bare henfalte til irrasjonelle slagord.
Da debatten raste for et snaut år siden, så var det allerede klart at de ukrainske tapstallene var skyhøye. Sannsynligvis godt over hundretusen. Vi som var i mot krigen understreket nettopp denne forferdelige humanitære katastrofen og at videre våpenhjelp kun vil føre til enda mer meningsløs død og lidelse. Meningsløs fordi det stikk i strid med hovedstrømmedienes krigspropaganda, aldri har vært realistiske muligheter for Ukraina å vinne – hva nå enn man legger i det. For Russland er denne krigen eksistensiell, noe som betyr at de vil mobilisere alle ressurser som er nødvendig til å oppnå målet de har satt seg, nemlig å holde Ukraina nøytralt og få garantier mot NATO-medlemskap. Disse målene har aldri vært noen hemmelighet, noe som nylig ble stadfestet av den ukrainske forhandlingslederen David Arakhamia. Han bekreftet også at Boris Johnson bidro til å torpedere fredsavtalen og sannsynliggjorde dermed påstanden om at Vesten har ønsket denne krigen. Johnsons intervensjon understreker også krigens proxy-karakter. Problemet til Rødt er at de aldri har vært interessert i å forholde seg realistisk til konfliktens karakter og hva våpen- og konfrontasjonslinja uungåelig vil lede til.
Etter Rødts snuoperasjon har Ukraina iverksatt den forsinka våroffensiven som mange krigsentusiaster gledet seg til, men som de fleste nå innser har vært en gedigen katastrofe. Ukraina har tapt mer territorium enn de hadde før offensiven startet. Hvor mange som har mistet livet sitt, er det ingen som vet nøyaktig. At det er titusenvis, er utvilsomt. Det korrupte Zelenskij-regimet har malt seg inn i et hjørne og overlever bokstavelig talt bare ved å intensivere mobiliseringa og kaste stadig flere mennesker inn i kjøttkverna. Nå blir ikke bare kvinner sendt til fronten, men gravide også.
Ukraina preges i dag av oppløsning på alle fronter som blant annet utspiller seg som en åpen maktkamp mellom president Zelenskij og General Zaluzshniy. For hvem har skylda for den mislykkede offensiven? At en av dem forsvinner innen kort tid, er sannsynlig. Samtidig er entusiasmen i Pentagon borte, militærbevilgningene krympende og stadig flere ser etter en utvei fra det mislykkede ”Prosjekt-Ukraina”.
Vi som advarte mot å holde krigen i gang har hele tiden insistert på at konflikten uansett kommer til å avsluttes ved forhandlingsbordet, men jo lengre krigen varer og Vestens innsats øker, desto mindre sannsynlig vil det være med et selvstendig Ukraina. I tillegg er hundretusenvis av menneskeliv ofret for å ende opp med en dårligere forhandlingsposisjon enn man hadde i starten. Vestens uforsonlige konfrontasjonslinje, som Rødt helhjerta støtter, har gjort at Russland rett og slett ikke lenger forholder seg til Vesten som en rasjonell motpart. Konsekvensen er at Russland nå kommer til å ta seg til rette og fortsette til de har oppnådd det de ønsker helt uten at Vesten kan gjøre noe fra eller til.
Ingenting av det som har skjedd på slagmarka det siste året antyder at en ukrainsk seier er oppnåelig. Realiteten er at Vestens våpenhjelp har ofret hundretusenvis av menneskeliv bare for å sette Ukraina i en langt svakere forhandlingsposisjon enn de var før krigen. Kan Rødt-toppene Kristjansson, Drevland Lund eller Bae Nyholt komme med en vurdering av hvordan de oppfatter situasjonen i Ukraina per dags dato? Og hvor mange flere menneskeliv er de villig til å ofre før de begynner re-evaluere krigspolitikken sin?
Einar E. Jacobsen
Tidl. Rødt-medlem
Denne artikkelen ble også publisert i avisa Klassekampen.
