FNs ære, USAs skam i Gaza

0
Fra møtet i FNs sikkerhetsråd 8. desember 2023 der USA la ned veto mot en resolusjon som krevde umiddelbar våpenhvile i Gaza. / Foto: FN

USA er mer enn en beskytter av Israel. Landet er nå medskyldig i Israels folkemorderiske angrep på palestinerne.

Av Jeffrey D. Sachs.

FNs generalsekretær António Guterres æret FN og menneskelig anstendighet ved å påberope seg artikkel 99 i FN-pakten, og oppfordret FNs sikkerhetsråd til å stoppe drapene i Gaza som et grunnleggende ansvar i henhold til FN-pakten. Hver dag kjemper FN-tjenestemenn på bakken i Gaza heroisk for å skaffe mat til, huse og beskytte befolkningen mot israelske bomber. Mer enn 100 FN-ansatte er drept i det israelske angrepet.

Situasjonen i Gaza er like tydelig som den er brutal. Staten Palestina, anerkjent av 139 nasjoner, har lenge lidd under brutaliteten under den israelske okkupasjonen i Gaza og på Vestbredden. Gaza er blitt kalt verdens største friluftsfengsel av Human Rights Watch. Etter det Hamas-ledede forferdelige terrorangrepet den 7. oktober, der 1.200 israelere døde, begynte Israel å etnisk rense Gaza. Jusspesialister ved Center for Constitutional Rights ser på Israels handlinger som et folkemord.

Hittil har mer enn 17.400 Gaza-beboere blitt drept, og ufattelige 1,8 millioner Gaza-beboere har blitt fordrevet. Titusener står i fare for å dø snarlig. I forrige måned advarte Guterres om at «Gaza er i ferd med å bli en gravplass for barn». Israel presset befolkningen fra det nordlige Gaza til det sørlige Gaza, og invaderte deretter sør. Israelske myndigheter ba innbyggerne i Gaza om å flykte for livet til soner i sør, og bombet deretter stedene som innbyggerne i Gaza hadde blitt dirigert til.

Drapsvanviddet ledes av de samme politikerne som var ansvarlige for svikten i sikkerheten den 7. oktober, og som nå manipulerer den israelske befolkningens dypeste bekymringer.

USA er mer enn en beskytter av Israel. Det er en medskyldig. USA leverer, i sanntid, ammunisjonen Israel bruker til massemord, samtidig som amerikanske myndigheter snakker varmt om Gazas sivile liv.

Israels president Isaac Herzog rettferdiggjør nedslaktingen ved å erklære at det ikke finnes noen uskyldige sivile i Gaza: «Det er en hel nasjon der ute som er ansvarlig.» Den israelske regjeringens største løgn er at Israel ikke har noen andre muligheter enn massedrap på innbyggerne i Gaza, angivelig for å beseire Hamas.

Det faktum at Israel ble beroliget av sin arroganse til å senke årvåkenheten den 7. oktober, gjør ikke Hamas til en eksistensiell trussel. Hamas har bare en liten brøkdel av Israels militære makt. 7. oktober, som 11. september i USA, var en kolossal sikkerhetstabbe som umiddelbart bør korrigeres ved økt grensesikkerhet, men er ikke en eksistensiell trussel som på det fjerneste vis rettferdiggjør drap på tusenvis eller titusenvis av uskyldige sivile, med kvinner og barn som utgjør 70% av ofrene. Drapsvanviddet ledes av de samme politikerne som var ansvarlige for sikkerhetssvikten den 7. oktober, og som nå manipulerer den israelske befolkningens dypeste bekymringer.

Det er et større og langt viktigere poeng. Hamas kan demobiliseres gjennom diplomati, og bare gjennom diplomati. Israel og USA må endelig overholde folkeretten, akseptere en suveren stat i Palestina ved siden av Israel, og ønske Palestina velkommen som det 194. medlemslandet i FN. USA må slutte å bevæpne den israelske operasjonen med etnisk rensing i Gaza og slutte å beskytte Israels voldsomme brudd på grunnleggende menneskerettigheter på Vestbredden. Femtiseks år etter den ulovlige okkupasjonen av palestinsk land, og etter tiår med ulovlige bosetninger i de okkuperte områdene, må Israel endelig trekke seg tilbake fra de okkuperte palestinske områdene.

Med slike skritt kunne og ville fred mellom Israel og nabolandene bli sikret. På det grunnlaget vil FNs fredsbevarere, inkludert både arabiske og vestlige tropper, i sin tur sikre grensen mellom Israel og Palestina for en nødvendig overgangsperiode. Samtidig vil alle internasjonale strømmer av finansiering til anti-israelske militante bli kvalt av felles og koordinerte handlinger fra USA, Europa og Israels arabiske og islamske naboer.

Den diplomatiske ruten er åpen fordi de arabiske og islamske landene (inkludert Iran) nok en gang har gjentatt sitt langvarige ønske om fred med Israel som en del av en fredsavtale som etablerer Palestina langs grensene fra 1967 og hovedstaden i Øst-Jerusalem.

Den egentlige grunnen til Israels krig i Gaza er at Israels regjering avviser tostatsløsningen, og peker på ekstremister på den andre siden fremfor de arabiske og islamske statene, som ønsker fred basert på tostatsløsningen.

For at rettigheter skal sikres og respekteres internasjonalt i vår tid, må regjeringer overholde internasjonal rett.

Israelske fanatikere, inkludert flere i regjeringen, tror at Gud lovet dem alt land fra elva Eufrat til Middelhavet. Denne troen er tåpelig. Som jødisk historie bør gjøre klart for religiøse jøder, og som all menneskelig historie bør gjøre klart generelt, har ingen gruppe, verken jødisk eller på annen måte, en ubetinget «rett» til noe land. For at rettigheter skal sikres og respekteres internasjonalt i vår tid, må regjeringer overholde internasjonal rett. Når det gjelder Israel og Palestina, slår folkeretten, slik den gjentatte ganger er uttrykt av FNs sikkerhetsråd, at to suverene stater, Israel og Palestina, har både rett og ansvar for å leve side om side i fred i henhold til grensene fra 1967.

Ikke bare Israel, men kanskje enda mer USA, har gått seg vill. Den dype årsaken var klar for senator J. William Fulbright for seksti år siden, da Fulbright var formann for Senatets utenrikskomité, og skrev den praktfulle boken, The Arrogance of Power. Fulbright pekte på arroganse som den dype årsaken til USAs hensynsløse krig i Vietnam på 1960-tallet. I sin pågående arroganse ignorerer den amerikanske militære-sikkerhetsstaten gjentatte ganger viljen til det internasjonale samfunnet og folkeretten, fordi den tror at våpen og makt gjør det mulig å gjøre det. USAs utenrikspolitikk er tungt basert på skjulte, illegale operasjoner for regimeendring og på vedvarende krigføring som henvender seg til det amerikanske militærindustrielle komplekset.

I sin pågående arroganse ignorerer den amerikanske militær-sikkerhetsstaten gjentatte ganger viljen til det internasjonale samfunnet og folkeretten fordi den tror at våpen og makt gjør det mulig å gjøre det.

Vi må ikke bli kyniske når det gjelder FN. Det er for tiden blokkert av USA, landet som ledet dets opprettelse under USAs største president, Franklin Delano Roosevelt. FN gjør jobben sin, bygger folkeretten, bærekraftig utvikling og universelle menneskerettigheter, skritt for skritt, med fremskritt og tilbakeslag, i motstand fra mektige krefter, men med historiens framgang på sin side. Folkeretten er en relativt ny menneskelig skapelse, som fortsatt er under utvikling. Den er vanskelig å oppnå i møte med uregjerlig imperialistisk makt, men vi må arbeide for den utviklingen. Det er viktig å merke seg at motstand mot Israels krigsforbrytelser har absolutt ingenting å gjøre med antisemittisme. Dette poenget har på velartikulert vis blitt gjort i et åpent brev fra dusinvis av jødiske forfattere. Netanyahu snakker ikke for jødedommen. Den israelske regjeringen bryter det helligste av alle jødiske påbud, å beskytte livet (Pikuach Nefesh) og å elske din neste som deg selv (3. Mosebok 19:18). Budskapet om jødisk etikk finnes i profeten Jesajas ord (Jesaja 2:4) innskrevet på en vegg rett vendt mot FN: «De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.«

Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University

United Nations Honor, United States Shame in Gaza – Information Clearing House.info

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Forrige artikkelJemen snur sjakkspillet opp-ned, kontrollerer nå Rødehavet
Neste artikkelIsraelske selskaper gjør seg klare til å bygge ut Gaza for jødiske «settlere»
Jeffrey D. Sachs, professor i bærekraftig utvikling og professor i helsepolitikk og ledelse ved Columbia University, er direktør for Columbias senter for bærekraftig utvikling og FNs utviklingsnettverk for bærekraftige løsninger. Han har vært spesialrådgiver for tre generalsekretærer i FN. Hans bøker inkluderer The End of Poverty, Common Wealth, The Age of Sustainable Development, Building the New American Economy, og senest, A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism.