Vestens dobbeltmoral

0

Den 17. mars i år utsendte den internasjonale straffedomstolen en arrestasjonsordre på Vladimir Putin. Vedtaket lyder som følger «Vladimir Vladimirovitsj Putin, født 7. oktober 1952, president i Den russiske føderasjon, påstås å være ansvarlig for krigsforbrytelsen av ulovlig deportasjon av befolkning (barn) og ulovlig overføring av befolkning (barn) fra okkuperte områder i Ukraina til Den russiske føderasjonen (i henhold til artiklene 8(2)(a)(vii) og 8(2)(b)(viii) i Romstatutten).»

Av Vladimir Petrovitsj Fedorov.

På den andre siden rapporterer den sveitsiske Euro-Mediterranean Human Rights Monitor at i kjølvannet av Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober har antallet barn drept i Gaza på under en måned overskredet antallet ukrainske barn drept gjennom det hele første året i konflikten med Russland hele 10 ganger. Menneskeflukten har vært enorm og motstanden mot krigshandlingene fra ikke-vestlige land har økt i takt med Israels opptrappede beleiring av Gaza-stripen. Det er uttalelser fra høytstående israelske tjenestemenn om at Israel kjemper mot menneskelige dyr og statsminister Benjamin Netanyahu har brukt betegnelsen «Amalekitter» i forbindelsen med angrepene mot Gaza; Amalekitter var et folkeslag nevnt i Bibelen, og i moderne israelsk sjargong enkelte ganger brukt for å betegne Israels fiender. Utrykket har mørke antydninger, da det i gamletestamentet oppfordres til å «Gå nå av sted og slå Amalek. Slå med bann alt det han har. Spar ham ikke, men drep både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og sau, både kamel og esel.»

Når da EU-kommisjonens overhode for utenrikspolitiske affærer, Josep Borell, ble spurt av Al Jazeera Arabic journalisten Osman Ayfarah om hvorvidt Israel begår krigsforbrytelser uttalte den ham: «Jeg er ingen advokat, det faller under den internasjonale straffedomstolens jurisdiksjon.» og øyeblikk senere, når han ble spurt om Hamas’ handlinger den 7. oktober betegnes som krigsforbrytelser svarer han utvetydig «Ja.», reflekterer det den rådende holdningen blant Vesten i forhold til den mangeårige konflikten mellom Palestina og Israel. Det er feil å anta at den begynte 7. oktober. Den har pågått siden 1947 da den ble omtalt som «frigjøringskrigen» blant sionistiske grupper i daværende britiske mandatområdet Palestina, og blant palestinerne er den omtalt som al-Nakba, ‘katastrofen’. Om ikke det er i og for seg en alt sigende oppsummering av konflikten, så ble 700.000 palestinere tvangsutvist fra deres områder i denne perioden. Nå står 2 millioner mennesker igjen i fare for å bli utvist fra deres territorium i lys av Israels væpnede aksjoner mot Gaza-stripen.

I tilfellet Israel forhaster ikke den internasjonale domstolen seg med en avgjørelse. Og jo mer den somler, jo mer eroderer dens troverdighet og legitimitet i øyne til det øvrige verdenssamfunnet. Med verdenssamfunnet menes her ikke det som ofte blir referert til av vestlige ledere, men den delen av befolkningen utenfor den hittil privilegerte «Gyldne Millard», som, ifølge Jens Stoltenberg, hvis interesser NATO er til for å beskytte.

Ifølge boken til amerikanske nevroendokrinologen Robert Sapolsky «Behave: The Biology of Humans at Our Best and Worst» er ikke mennesker entydig mot vold. Man protesterer bare mot visse former for vold i bestemte sammenhenger. Vold har vært en del av en rekke ulike underholdningsformer helt fra oldtiden – rettskaffen straff, skurker som får smake på sin egen medisin og andre emosjonelle former for aggresjon er ofte fascinerende og til og med behagelige for menneskepsyken. Når folk konfronteres med organisert aggresjon, tenker mange ikke på å avslutte den så raskt som mulig, som illustreres iøynefallende tydelig ved både Israel-Palestina og Russland-Ukraina konfliktene, men heller på det evige spørsmålet: hvem har rett?

Bak det vakre navnet «tiden for de store geografiske oppdagelsene» bør man forstå perioden da europeerne som hadde teknisk overtak erobret alle landområder hvis befolkning ikke kunne gi noen betydelig motstand. Men mennesker er komplekse vesener med moral, så en av statens viktige oppgaver var å finne vakre begrunnelser for slike prosesser. Derfor, når staten for eksempel ervervet en ny koloni, var borgerne overbevist om at deres modige landsmenn brakte sivilisasjonens lys til de primitive massene som levde i utkanten. For et sanntids eksempel på denne bærekraftige tankegangen se Borells utsagn «Europe Is a Garden. The Rest of the World Is a Jungle».

Det er nettopp for å overbevise deres befolkning at vestlige makter, med USA i spissen, har rett i sin retorikk mot Russland at de såkalte liberale vestlige regjeringer i forkant av Russlands inntog i Ukraina stanset informasjonsstrømmen fra Russland på deres territorium, ironisk nok 1 dag etter Verdens Pressefrihetsdag. Forhistorien for konflikten ble raskt glemt og Russlands fremmarsj i Ukraina ble stemplet som «uprovosert».

Per i dag er det mange som sammenligner Ukraina og Israel og oppfatter dem som ofre av en uprovosert aggresjon, og det er lite tvil om at medienes ensidige virkekraft er grunnen.

Glemt er de mange forsøkene på fredsforhandlinger fra Russlands side som strakte seg over 8 år etter det blodige kuppet av Ukrainas demokratisk valgte president Janukovitsj og videre forfølgelse og drap av sivilbefolkningen fra ukrainske myndigheter. Glemt er Israels 70 år lange bosetning på palestinsk territorium med forfølgelse og drap som virkemidler.

I en nylig publisert artikkel «How The Chance Was Lost For A Peace Settlement Of The Ukraine War» skriver Michael von der Schulenburg, tidligere assisterende generalsekretær i FN, Hajo Funke, tysk statsviter, og Harald Kujat, pensjonert tysk general som var den høyeste tyske offiseren i Bundeswehr og i NATO om hendelsesforløpet for Ukraina-konflikten, og ting ser mildt sagt ikke pent ut for Ukraina-forkjemperne. Blant annet bekrefter de at ikke nok med at Minsk-avtalene bevist ble brutt fra Vestens side, så ble fredsforhandlingene i Istanbul, som ville sette en stopper for en fremtidig væpnet konflikt, sabotert av Boris Johnson. Artikkelen maler et utvetydig bilde av at NATOs ekspansjon og Russlands uunngåelige balkanisering var allerede planlagt og krigen i Ukraina var et påskudd for å isolere Russland i øynene til verdenssamfunnet. Det er ikke første gangen at USA har fostret ekstremistiske holdninger blant befolkningen til et land som videre blir brukt som en stedfortreder i kampen om global innflytelse. En kan minnes deres samarbeid med Mujahideen, en rekke gerilja-grupperinger i Afghanistan, som senere formet Taliban. En artikkel fra 1993 beskriver Osama-bin Laden som en anti-sovjetisk kriger som fører sin hær mot fred. Vi vet alle sammen hvordan det endte. Og mange av oss visste hvordan Ukraina-konflikten kom til å ende før den startet. Dessverre var det mange pådrivere av konflikten som overdøvet de kritiske røstene i mediene, og pressen gjorde sitt for å påvirke folkeopinionen til å helle i retning av krig.

Nettavisen har vært blant de sterkeste stemmene i å promotere vestlig perspektiv på konflikten. Gang på gang har Nettavisens profiler som Jørn Sund-Henriksen sørget for å dingle gulroten med smak av ukrainsk seier foran portalens lesere. Artikler som «Ukraina gjør fremstøt langs fronten», «Ukrainsk avansement ved Bakhmut», «Russerne rekker akkurat å feire før de må trekke seg ut av Bakhmut», «Putin er svekket og det er bra for Ukraina», «F-16 vil absolutt være en «game changer» for Ukraina», «Nå får Ukraina jagerfly,» «Den ukrainske strategien virker», «Ukraina vinner slaget om Svartehavet», «Kritisk for russerne ved flere frontavsnitt», «Ukraina åpner ny front» resonnerer utvilsomt med enkelte lesere, om kommentarfeltet er noe å dømme etter. Om det representerer flertallet av Nettavisens lesere, så er det et bekymringsverdig varselsignal som indikerer at Josep Borells villedete utsagn ikke kun er et ekko av en fortid preget av kolonialisme og tanken om hvitt herredømme, men er et befestet, betent verdensbilde også blant den norske befolkningen.

Heldigvis for den vide verden som frem til nå har levd med skyggen av kolonisering og trusselen av militære intervensjoner fra vestlige makter hengende over seg, er samtlige av de ovenfor nevnte artiklene skrøner som har blitt fortalt i håp om at Ukraina vil oppnå en form for militær seier ved fronten før kreftene som satset på en seier mot Russland måtte håndtere en betydelig tap av prestisje og tvinges til å forklare seg overfor sitt velgergrunnlag i lys av en russisk seier og tap av levestandard som følge av økt krigsbistand og destabilisering av økonomien resultert av tap av en pålitelig og stabilt samarbeidspartner i øst. Nettavisen fraskriver seg indirekte alt ansvar ved å poengtere at forfatterens bidrag «er basert på frikildeetterretning, og er dermed en akkumulering av analyse av nåværende tilgjengelig informasjon, med de farene for feilkilder det innebærer» – altså journalistiske standard opererer vi ikke med. Snakk om å forakte leserne.

Bildet av ukrainsk suksess ved fronten har drastisk raknet, da til og med de høyeste av krigshisserne har måttet innse at ingenting vil hjelpe dagens ukrainske regjering til å vinne over Russland. «Det er på tide å kvitte seg med tanken om en magisk seier mot Russland» skriver Washington Post. Til og med Nettavisens Jørn Sund-Henriksens to siste artikler står i sterk kontrast med hans tidligere innlegg: Krigen i Ukraina: Vestens svik – hvor forfatteren klager over at vestlige regjeringer ikke har gjort nok for Ukraina, og Vi er nødt til å sørge for vår egen sikkerhet fremover hvor krigspådriveren reflekterer over hjelpeløsheten til vestlige makter i henhold til en fremvoksende multipolar koalisjon med BRICS-landene i spissen for en verdensendrende omveltning av den globale maktfordelingen.

Uheldigvis for oss som bor i vesten har våre ledere valgt en tvetydig politikk hvor de på den ene siden forkynner om likhet for loven, egalitarisme og folkeretten, og på den andre praktiserer grov diskriminering basert på etnisitet, kulturell sjåvinisme og selvopphøydhet av vestlige verdier, hva enn det måtte være, og overholdelse av prinsippet «might is right» ved å stadig begå seg ut på militære intervensjoner over hele kloden. Utfallet vil være den samme – en overgang fra ekspansjonisme som en militær praksis til en global økonomisk sammenveving hvor Vesten bare er en av de multipolare aktørene – det er veien dit som blir mer smertefull ved fornektelse av de skiftende globale realitetene enn den ellers kunne vært. Mange ukrainere vil dø fordi «USA hjelper Ukraina så vi kan kjempe mot Russland der og slipper å gjøre det her» som Adam Schiff, leder for representanthusets etterretningskomité sa. Deres selvoppofrelse for vestens herredømme vil ikke bli gjengitt, og deres blod er på hendene til krigspropagandister som Nettavisens Jørn Sund-Henriksen og andre som nå mener at det beste veien fremover er å håpe på en langvarig krig. Forhåpentligvis vil Russlands seiersgang på verdensarenaen skape en slik panikk blant de landende som så gjerne ville fremstille seg selv som de ubestridte herrene av jordkloden at ikke flere «bønder», for å bruke et utrykk med referanser til Brzezinskis bok «det store sjakkspillet», blir ofret i kampen om vestlig herredømme.

Forrige artikkelDet rakner i EU – hva betyr valgseieren til Geert Wilders?
Neste artikkelEU utvider godkjennelsen til glyfosat
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.