Tostatsløsningen

Israels hensynsløse og utrolig barbariske «løsning» på palestinaspørsmålet etter Hamas sitt angrep den 7. oktober dette året, har sjokkert en hel verden. Retorikken til de israelske lederne hvor de beskriver Hamas sine soldater som «dyr» og hvor «den endelige løsning» består i å knuse palestinerne så grundig at de aldri vil engang tenke på å gjøre motstand mot den israelske okkupasjonen av deres land og mot den etniske rensingen som følger av det, har få paralleller i nyere tid.

En hel verden utenfor NATO og deres fire faste allierte (Australia, Japan, Sør Korea og New Zealand og den assosierte allierte India) har unisont krevd stans i myrderiene.  Nærmere 20.000 døde sivile og dobbelt så mange hardt sårede er uakseptabelt. Nå må bombingen stanse, nå må det bli våpenhvile.

Våpenhvilen må etterfølges av at «Palestinaspørsmålet» løses en gang for alle. Denne endelige løsningen som verdenssamfunnet krever, er at det opprettes en palestinsk stat i Gaza og på Vestbredden. Innenfor de grensene som eksisterte før Israels siste erobringer etter krigen i 1967. En slik «Tostatsløsning» menes å være det eneste som kan forhindre at nye kriger vil bryte ut i fremtiden.

Kravet er støttet av veldig mange toneangivende land. Faktisk også av flere land som inngår i militæralliansen NATO.

Men er løsningen mulig?

Pål Steigan tar, prisverdig nok, tak i dette spørsmålet i steigan.no. Hans innfallsvinkel er storpolitisk og tar utgangspunkt i USA / NATO og derved også Israel sin svekkede stilling i verden. Økonomisk, militært, moralsk og politisk. Verden i øvrig er ikke lenger villig til å følge marsjordren fra sine gamle herrer, kolonimaktene. De gjennomskuer dobbeltmoralen. De tenker at det er andre i verden de kan samarbeid med. Andre land som kan gi dem større utbytte.

Han trekker opp kontrasten, nemlig kraftsentret Kina i allianse med Russland, med et vell av land som gjerne vil nyte godt av de økonomiske godene som samarbeid med denne gamle, fredelige stormakten vil innebære.

Konklusjon: Dette skiftet i styrkeforholdet i verden kombinert med NATO landenes økende isolasjon, vil kanskje, selv om han tviler på det, innebære at en tostatsløsning har en mulighet for å bli til virkelighet. At Israel vil bli tvunget til å akseptere det.

Selvsagt er dette en mulighet.

Jeg vil dog se spørsmålet fra en annen vinkel. Nemlig hva en tostatsløsning vil innebære innenriks for Israel.

Etter krigen i 1967 okkuperte Israel 3 nye store områder: Gaza stripen på grensen mot Egypt (365 km2, Vestbredden med Jerusalem på grensen til Jordan (nesten 5900 km2) og Golan-høydene på grensen til Syria (1800 km2). Israel er selv 22 000 km2 og de tre nye områdene la ytterligere 8 000 km2 til Israels areal. Det er disse arealene som verdenssamfunnet krever at Israel skal levere tilbake til palestinerne og det er her palestinerne skal opprette sin nasjon.

Gazastripen ble gitt tilbake til palestinerne i 2005 etter 38 års militær okkupasjon. I løpet av disse 38 årene hadde Israel etablert til sammen 21 «bosettinger» på området. Tilsammen 8 000 israelere hadde flyttet dit, og etablert seg. Moderne boliger, gode skoler og helsetjenester, kunstig vannede jordbruksområder, avanserte drivhus med effektiv produksjon av frukt og grønnsaker. Alt omkranset av piggtråd og vakttårn som sørget for at palestinerne ble holdt unna disse oasene, unntatt når det var bruk for innhøstningsarbeidere.

Så kom sjokket! Det israelsk parlamentet vedtok at okkupasjonen av Gaza skulle opphøre, og at de israelske bosetterne skulle komme tilbake til Israel og bosette seg der. For eks. på nyetablerte bosettinger på Vestbredden. De ville få rikelig kompensasjon, ingen fare med det. Ny bolig, penger, gratis flytting osv. Men de måtte altså flytte fra det som de oppfattet som sine hjem, og hvor de hadde tenkt å tilbringe resten av sine liv.

Av disse grunnene møtte regjeringens beslutning enorm motstand hos disse nybyggerne.

Det som forverret situasjonen sett fra regjeringens ståsted, var at bosetterne i all hovedsak var meget religiøse mennesker. De var ikke i tvil om at det var Gud som hadde bestemt at jødene skulle eie hele Palestina / «Stor Israel» som inkluderte Gazastripen. Å levere dette området til palestinerne, var å trosse Guds vilje. En meget alvorlig sak.

Veldig mange av dem nektet å flytte. Selv etter gjentatte henvendelser. Til slutt ble hæren satt inn. Bosetterne barrikaderte seg bak piggtråd sperringer, og det kom til regulære slåsskamper. 

I selve Israel var frontene skjerpet og det kom til omfattende demonstrasjoner og uroligheter.

Det gikk likevel som det måtte gå. Nybyggerne ble båret ut fra sine hus og fraktet til Israel.

Deretter gjorde Israel det samme som mange kolonimakter gjorde da de måtte oppgi sine kolonier: De sørget for at palestinerne ikke ville få noen glede av det som var blitt bygget opp. Husene ble jevnet med jorden med bulldosere, drivhusene ble demontert og fraktet til Israel, vanningsanlegg ble enten ødelagt eller fraktet til Israel, klinikker ble tømt for medisiner og deretter smadret …

Nå, i forbindelse med Gazakrigen, står vi overfor et krav om at Israel skal levere tilbake alle områdene som de erobret i 1967. Dvs hele Vestbredden med Øst-Jerusalem i tillegg til Gaza og Golan-høydene.

Hva vil det innebære?

I dag er det i overkant av 700.000 israelske bosettere som har slått seg ned på okkupert palestinsk jord på Vestbredden og på Golan høydene (ifølge tall fra FN). 234.000 av dem bor i palestinsk Øst-Jerusalem, og resten bor i en av de 279 bosettingene som Israel har etablert på okkupert jord.

Disse bosettingene er ulovlig ifølge internasjonal rett, som sier at en okkupasjonsmakt ikke kan bosette egen befolkning på erobrede områder.

De fleste som har valgt å flytte til disse bosetningene, er sterkt religiøse mennesker som i likhet med de som bodde i Gaza, mener at Vestbredden er en del av det landet som Gud ga til jødene. De bor derfor, slik de ser det, faktisk i Israel og ikke i okkupert Palestina. Her har de slått seg ned med sine familier, her har de bodd i flere tiår. Her oppfostrer de sine barn /barnebarn, her skal de tilbringe sin alderdom. Her hører de til.

Bosettingene har alle fasiliteter som er nødvendig for et godt liv. Klinikker, skoler, nok vann, strøm, masse friareal, kulturelle tilbud osv. De er omringet av enten murer eller piggtrådsperringer som gjør det umulig for palestinere å komme inn. De er innbyrdes forbundet med hverandre og med Israel, med et veisystem som er spesialbygget. Det er forbudt for palestinere å kjøre på disse veiene. Det er kun israelere som kan gjøre det. Bosettingene er alle sammen bygd i det såkalte C området av Vestbredden.

A området, 17% av området, farget mørkerødt, styres av de palestinske myndighetene. Når det gjelder sikkerhet (et meget vidt begrep og åpent for alle mulige tolkninger), fordeling av vann ressurser, og grensekontroller, så er det Israel som suverent bestemmer.

B området 23%, farget lyserødt, styres av de palestinske myndighetene. Igjen bortsett fra sikkerhet, fordeling av vannressurser, og grensekontroller. Men i dette området bestemmer Israel også over alle byggetillatelser. Dvs. de palestinerne som bor i disse områdene må søke israelske myndigheter om å få bygge et hus, bore etter vann osv.

C området, 60%, farget lyse gult styres direkte av okkupanten. Det er i dette området, de israelske bosettingene ligger. Her bor det nå i overkant av 450 000 israelere og ca. 300 000 palestinere.

Ta en nøyere titt på kartet. Skal en palestiner fra det ene A området til et annet (eller til et B område), altså begge områdene styrt av palestinerne, så må de altså passere gjennom israelernes grensekontroller. Bli ransaket, forhørt om hva de skal, hvor lenge, hvem de skal besøke osv. Likeledes hvis de skal fra B området til et annet B område eller til et A område.

Hvert A og B område er en isolert øy. Hvor innbyggerne er 100% avhengige av israelernes velvilje for vann, strøm, kommunikasjon osv. Og hvor den israelske hæren, når som helst, kan angripe, arrestere hvem de vil og jevne hvilket som helst hus med jorden. (ansvar for sikkerhet)

Hva vil tostatsløsningen innebære?

Ifølge retorikken til det internasjonale samfunnets ledere, med unntak av USA og de allierte som gjentar deres synspunkter, så skal det opprettes en selvstendig, fredelig palestinsk stat på hele den okkuperte Vestbredden. Side om side med et selvstendig, fredelig Israel. I klartekst betyr det at palestinerne får sitt eget land, som de, og ingen andre, skal styre over.

Er det realistisk?

Jeg kan ikke se at det er det.

Problem 1     

Hvis den «kommende» palestinske regjeringen virkelig er de som skal bestemme i sitt land, og de sier at de israelske bosetterne skal ut. Hva da?  Tross alt er de der i strid med loven. De har stjålet landet de bor på. Dessuten er de utlendinger, israelere, og hører hjemme i Israel. Vil de flytte? 700 000 sterkt religiøse og godt bevæpnede jøder, som er overbevist om at Gud har gitt dem dette landet til odel og eie? Det er nok å tenke tilbake på det enorme kaoset som oppsto da bare 8000 bosettere måtte forlate Gaza. Nå er det snakk om nesten 100 ganger så mange! 700.000 personer! Samtidig er Israel i tidsrommet mellom 2005 og i dag, blitt enda mere dominert av ekstreme, kompromissløse og velorganiserte jødiske grupper.

Dessuten. Israelerne er faktisk i flertall i 60% av det som eventuelt skal bli det nye Palestina. 450.000 mot 300.000 palestinere!

Problem 2      

Hvis den «kommende» palestinske regjeringen som en form for kompromiss løsning sier at de bosetterne som vil, kan få bli, men de må rette seg etter de nye palestinske lovene og myndighetene. Dele godene som nå er forfordelt til bosetterne. Dele på vannressurser, gi plass til palestinere i bosettingene … Vil bosetterne akseptere dette? Vil de akseptere å bli styrt av arabere? Som bestemmer ting som ikke lenger er til fordel for dem, men som den jevne palestiner vil ha stor glede av.

Jeg har store problemer med å se at de vil det.

Problem 3      

Hvordan vil de ultra religiøse jødene i Israel reagere? I dag utgjør de over 20% av befolkningen (Haredi jøder og Dati jøder). Vil de akseptere at regjeringen «gir bort» store deler av det landet som Gud har lovet dem? Eller vil det komme til væpnet opprør / borgerkrig?

Problem 4      

Hvis det må inngås kompromisser med bosetterne. For eksempel at de får beholde sine bosettinger og i en «overgangsperiode», bli styrt av Israel eller et lignende arrangement, vil palestinerne akseptere det? Når de i forveien har akseptert alle mulige kompromisser som har vist seg i ettertid (Oslo avtalen for eks) å bare forlenge okkupasjonen av deres land og gi dem enda verre kår enn de hadde i utgangspunktet.

Problem 5      

Med mindre det forekommer et ras av folkeoppstander i de arabiske landene hvor de korrupte, despotiske regjeringene blir byttet ut, så vil styresmaktene der, som stort sett alle er allierte med USA og huser amerikanske militærbaser, og som ivrer for gode forbindelser med Israel, ikke sette mye inn på å tvinge Israel til å gi fra seg Vestbredden. Hvorfor skulle de det? Palestinernes sak har aldri vært noe de har brydd seg om – annet enn å vise ansikt i forhold til sin egen befolkning. Det de vil er fred og ro. Slik at de kan samhandle med Israel og nyte godt av det som det samarbeidet kan gi. Kan det gjennomføres uten en palestinsk stat eller med en sterkt amputert palestinsk stat (lignende indianer reservatene som USA laget for 150 til 200 år siden) så er det greit for dem.

Min konklusjon må bli at det såkalte internasjonale presset for en reell tostatsløsning, hvor to likeverdige, selvstendige stater eksisterer side om side i fred og harmoni, egentlig er en umulighet.

Men at det er et stort internasjonalt press for å få slutt på de nåværende myrderiene, og at det presset vil gi resultater, kanskje ikke med det samme, men på sikt, det er meget sannsynlig.

Det er for mange store aktører som har en interesse i at bombingen avsluttes og «fred» gjenopprettes.

I Beirut 1982, da Israel gjennomførte en lignende bombekampanje i 78 døgn, sluttet ikke bombingen før Fatah aksepterte å evakuere Beirut og flytte til Tunisia. Kanskje Israel ser for seg en lignende løsning. Hamas til Iran? Eller Jemen?

Deretter et Israel-lydig Quisling-regime i Gaza?

Og en form for moderne økonomisk avhengige indianerreservater på Vestbredden. Side om side med velstående, godt utviklede israelske bosettinger. Og kanskje med en internasjonal «fredsbevarende styrke» for å sikre at palestinerne ikke gjorde motstand mot de uverdige forholdene?

Det ville glede ikke bare Israel, men kanskje også Egypt, Saudi Arabia, Jordan, India og USA m. fl.