Intervju med en dobbeltagent

0
Alastair Crooke
Av d. philos Knut Erik Aagaard.

Jeg blir spurt hvorfor jeg skriver mindre fra Russland nå. Det er fordi situasjonen allerede er forutsigelig og hendelsesforløpet allerede kjent. Russland ble provosert inn i en uønsket krig på ukrainsk jord av USA. Russlands inntreden på slagmarken var det endelige nederlag for Putins utenrikspolitikk gjennom 23 år. Putins mål hadde vært en sikkerhetsordning for USA, Europa og Russland, fra Alaska til Vladivostok over Atlanterhavet.

Men det ville mafiaoligarkatet i USA ikke vite noe av. Derfor ble NATO utvidet i stedet for avskaffet, og viste seg derved som en angrepsallianse, ikke en forsvarsallianse. Ukraina ble rustet opp av Vesten under dekke av Minsk-avtalene, som var et nå erkjent påskudd for å ruste opp Ukraina til krig mot Russland med regimeskifte som mål. Som resultat er Russland forent som aldri før, og forent med Kina i en forening som er «mer enn en allianse», ifølge Xi Jingpin. USAs hoveddoktrine har siden Brzezinski vært å forhindre en allianse mellom Russland og Kina. Slik går det når hovmod står for fall.

Ukraina har lidd ufattlige tap, bortimot 600 000 falne og det tredoble antall sårede, i en strid som kunne vært avsluttet i april 2022, nesten uten blodsutgydelse, dersom NATO ikke hadde satt foten ned for våpenstillstandsavtalen fra Istanbul. Det var krig de ville ha, og krig fikk de.

Forholdet mellom russiske og ukrainske falne estimeres til mellom 1:10 og 1:7. Det første er vel mest sannsynlig. Mellom 50 og 70 tusen amputasjoner er foretatt i Ukraina, hvor befolkningen er redusert fra 52 millioner i 1991 til 18-20 millioner nå. Landet er bunnløst bankerott og avindustrialisert, og de som skor seg på USAs krig er blitt milliardærer, blant dem Zelenskij. Den famøse «motoffensiven» fra 4. juni endte i totalt nederlag, med 100 tusen falne bare på de seks månedene. Fronten ligger omtrent der den lå før offensiven, og russerne kan ikke slutte å forsvare seg mens de blir beskutt. Ukraina har ingen ressurser å sette inn selv, den frie verden har verken ledige penger eller ledige våpen, så fronten bryter snart sammen av seg selv, og Ukraina faller tilbake til Russland for egen hånd.

Det gjenstår å skifte boet, naturligvis, men det er ikke lenger så interessant. Russland kan gå til vestgrensen hva dag det skal være, med overveldende styrkefordel i våpensystemer ammunisjon og mannskaper. Vest-Ukraina blir et episenter for fremtidig terrorisme og myrderier, hva enten det blir kontrollert selvstendig, overlates til Polen eller inngår i et eventuelt garantert blokkuavhengig og lokalstyrt lite rest-Ukraina uten tilgang til Svartehavet. Det blir i alle fall Russland som tar byrden med å bygge opp landet igjen. Det får gå som det må, men det er ikke lenger interessant eller uforutsigelig.

«No vert det kjempa på andre frontar, og nye sjigardar det har me lell». Vi har en krig i Israel, som overskygger alt, og bakom synger Taiwan, hvor det er valg i januar 2024. Jeg går ut fra at nikkedukkeførerne rundt president Biden har vett til ikke å stikke nesen hans opp i enda ett av de tre vepsebolene som har satt verden i fare de siste årene, nemlig Sullivan, Blinken, Nuland og Austin, siste generasjon av utøvende neo-cons.

Derfor vil jeg i dag heller skrive om et TV-program jeg så i går, mandag 20. november. Hos én blant flere svært velorienterte amerikanske liberalistiske grunnlovsfundamentalister på kanalen Judging Freedom, som jeg anbefaler alle å se. I USA har man nemlig (i motsetning til i Norge) opposisjonelle dissidenter som er kansellert av corporate media under Woke-åket, slik den enslige svale Steigan Enno er her hjemme. Kanalen drives av den aktede dommer Andrew Napolitano, som daglig intervjuer stjernene i amerikansk statsfilosofi og avhoppede CIA-agenter som tør å fortelle.

https://www.youtube.com/@judgingfreedom/videos

Hos Judge Napolitano kan man nesten ukentlig høre tungvektere som John Mearsheimer og Jeffrey Sachs, for å nevne to av mange, som advarer mot atomkrig under USAs desperate forsvar for sitt svinnende globale imperium.

I går intervjuet Napolitano igjen den pensjonerte britiske diplomaten Alastair Crooke, som burde hatt sin biografi beskrevet av John Le Carré. Han gjennomførte de vanskeligste forhandlinger der alle veier var stengt, på de høyeste nivåer i 30 år. Det ingen visste var at han som diplomat hele tiden var agent for britiske MI16. Skjønt: kanskje han var dobbeltagent. I dag lever han rolig på et fjell utenfor Roma, i likhet med en viss Pål Steigan. Dog ikke i et kloster.

Judge Napolitan intervjuer Alastair Crooke

Judge Napolitano: Det israelske militæret (IDF) har fortalt hele verden at de ville avsløre hovedkvarteret til Hamas under et sykehus i Gaza og at de ville vise Hamas-lederne komme ut fra det indre av sykehuset med hendene over hodet – og det skjedde ikke. Hva gikk galt?

Alastair Crooke: Dårlig etterretning. Igjen. Publikum på denne kanalen vil være oppmerksom på det, for jeg har sagt det før, for et par uker siden, at Hamas ikke befinner seg under dette sykehuset. De var ikke der. Jeg visste det, for Hamas har disse militære installasjonene sine dypt under jorden. Og installasjonene deres omfatter sykehusene deres. Og når jeg sier dypt, så mener jeg 70 meter. Der har de også alle sine ressurser, sine lagerrom, sine våpen og det tekniske graveutstyret. Så jeg visste at det ikke var der de var. (Oversetters kommentar: Tunnelsystemet estimeres til en lengde på 50 norske mil og en dybde på 200 fot, dvs. nesten 70 meter. Gud vet om ikke Hamas har en forsyningstunnel fra Gaza under Israel til Vestbredden?).

Men israelerne har mottatt etterretning som tydet på at det var der Hamas var. Så dette er det samme spillet som jeg har sett før, og som jeg skrev om i 2006. Hezbollah er svært dyktige og jeg vet hvordan de gjør det. Det var en mengde filippinere som arbeider i Libanon, og noen arbeidet i områder kontrollert av Hezbollah, i At Tiri og Beirut. Filippinerne fikk sin informasjon fra Hezbollah, og de var rekruttert av israelerne. Slik fikk israelerne dårlig etterretning om hvor Nasrallah og hans styrker befant seg. At Tiri ble jevnet med jorden, men Hassan Nasrallah var ikke der, og ikke kommandosentralen hans heller. Den var et helt annet sted. Noe tilsvarende har skjedd her. Israelerne er blitt foret med falsk informasjon. Hamas har åpenbart lært dette av Hezbollah og håndterer etterretning svært godt.

Napolitano: Og av denne grunn måtte premature babyer hastefraktes i ambulanser til Egypt. Og hundrevis av andre pasienter, hvis plager ikke hadde noe å gjøre med konflikten mellom Hamas og Israel, måtte dø. 

Crooke: Akkurat slik er det.

Napolitano: Og hvordan vil dette påvirke folks oppfatning av Netanyahus politikk, i regionen og verden over?

Crooke: Dette er en total moralsk kollaps. Det vi ser her, er et totalt sammenbrudd av moralitet. Vi må si dette svært tydelig. Det er et knusende slag for alle moralbegreper å hevde at det er i orden når babyer og barn dør som konsekvens av denne konflikten. Tidligere hadde vi noen verdier, men de synes å ha forsvunnet helt.

Og for å si det helt tydelig: Amerikanerne har drevet diplomati i Midtøsten i 20 år eller mer, for å bringe folk sammen, men alt det er nå skylt ut med badevannet. Hatet mot Vesten, mot Europa og USA, er nå blitt iskaldt. Jeg snakket med en som nøye følger de arabiske programmene natten lang. Hvordan er den antivestlige holdningen nå, spurte jeg. Hatet er der fortsatt, svarte han, men «hatet er blitt iskaldt. Det betyr at folk vil ha handling og de kommer til å handle.» Og han følger alle de arabiske kanalene.

Boligområde i Gaza slik Israel ønsker det.

Napolitano: Forstår ikke statsminister Netanyahu effekten av ekstrem grusomhet, evinnelig gjentatt gjennom internasjonale TV-stasjoner og strømmetjenester, på regionenes fiendtlighet overfor Israel? Ekstrem grusomhet?

Crooke: Man må ha det klart for seg: Dette er ikke en glipp fra systemet. Dette er systemets hensikt. Netanyahu sa det i et intervju på 70-tallet, at «i den neste krigen vil vi drive ut alle disse araberne. Vi vil rense Vestbredden og vi vil rense Jerusalem». Dette har pågått svært lenge. Jeg har nå fulgt denne forandringsprosessen gjennom 23 år: Palestinerne har tre alternativer, og en av ministrene sa det nylig: «Enten aksepterer dere å være livegne under Israels overveldende militærmakt, eller dere må ut, eller dere blir utryddet. Dere kan velge selv». Vi beveger oss nå inn i en helt ny psykologi, en helt ny bevissthet i Israel. Og fra verden for øvrig kommer det en reaksjon mot dette. Denne reaksjonen er i ferd med å bli et kaldt sinne, hvilket tyder på at konflikten vil vare lengre og spre seg horisontalt i denne perioden.

Napolitano: Hvis krigen skal spre seg i denne perioden, så kan det bare bety en tofrontskrig eller endog en trefrontskrig. Hvis Hezbollah angriper, eller nasjonalstater med militær styrke, som for eksempel Tyrkia, griper inn. Har Bibi tatt munnen for full?

Crooke: Nei, det tror jeg ikke. Han ser dette mer som et historisk epos, en historiens metafysiske utfoldelse, nettopp i slike bevingede vendinger som vil forvandle ham til en helt for sitt folk.

Forsvarsminister Gallant sa ved begynnelsen av denne krigen: «Vi må knuse og nøytralisere Hezbollah nå». Men dette fikk ikke støtte i regjeringen. To uker etter kom han tilbake med forslaget: «Vi må rette et slag mot Hezbollah». Men igjen var det en viss dissens og det har ikke kommet noe ut av det.

Israels forsvarsminister Yoav Gallant

Men spørsmålet er: Hvem provoserer hvem? I vestlig presse ser vi det stadig: «Hezbollah og Irak provoserer Israel og Vesten». Men når det gjelder Hezbollah, er det helt klart at det er israelerne som provoserer. Nå angriper de faktisk byen Nabatieh, nord for Litani-elven, omtrent 6 mil inn i Libanon. Dette er ikke grenseområdet hvor Hezbollah har de styrkene som avfyrer raketter mot Israel. Dette er en provokasjon for å få Hezbollah til å reagere. Hensikten er, og det er dette som kalles Skorpionens Stikk, langsomt å trekke USA inn i en krig mot Hezbollah. Og, hvis Netanyahu får sine ønsker oppfylt, mot Iran også.

Men dette siste kommer neppe til å skje, og jeg kan fortelle deg hvorfor: Jeg tror ikke Iran ønsker å bli involvert. Men jeg tror det blir en eskalering, først og fremst mot Hezbollah, og for det andre tror jeg vi får en amerikansk eskalering mot Irak. For jeg ser i avisene deres, i USA, en hel serie av artikler, nå sist i «The Hill» og i «Washington Post», som oppfordrer Biden til å være bruke skarpere lut mot disse militsgruppene som angriper amerikanske baser: «Det har vært tre amerikanske motangrep allerede, og dagen etter angriper de fire baser til». Det er ikke tilfeldig at vi ser et slikt crescendo av artikler i avisene. «Du må være tøff! Det er det eneste disse folka forstår. Gi dem en på nesa, de må blø litt neseblod!». Dét sto i «The Hill». I dag, tror jeg.

Napolitano: Men amerikanerne vil si: «Hva i all verden er det vi driver med i Syria? Hva holder vi på med i Irak? Kom ikke og fortell oss at vi fortsatt står i Afghanistan – er vi ikke ute av all det rotet?»

Crooke: (ler) Kanskje. Men de vil også si: «Men det er så mange av guttene våre som blir såret .. 65 sårede .. før vi vet ordet av det, blir de skutt og drept alle sammen!» Jeg vet ikke, men vi går tydeligvis i retning av å heve skuddpremien på militsgruppene i Irak. Og når vi er kommet så langt, så er neste trekk innlysende.

Da vil de si: «Hvis dette ikke stanser dem, så må vi sende en melding til Iran. En militær melding». Men dette kommer ikke til å skje, skjønt Biden skjuler det for offentligheten. Dette vet jeg svært godt: Hvis Iran faktisk blir angrepet av Israel eller USA, så vil Israel opphøre å eksistere. Iran har rakettsystemer som står gjemt i siloer overalt i landet. Hver av dem er en selvforsynt og selvstendig enhet av våpen og styrker, og hver av dem kan operere i inntil to år uten kontakt med landets sentralkommando.

Hvorfor sier jeg at jeg vet dette? Vel, for noen år siden, mens vi forhandlet om disse atomvåpnene, ble jeg bedt av Iran om å snakke med Rumsfeld, som var forsvarsminister på den tiden, og fortelle ham hva Iran ville gjøre i tilfelle et angrep. Og jeg dro over til Pentagon og støtte rett på Rumsfeld i korridoren. Jeg fikk ikke snakket direkte med ham, men jeg snakket med folkene hans. Og jeg sa: Hør nå her: Dette er det dere står overfor hvis dere angriper Iran. Noen av dem forsto det, tror jeg, men det var også andre, som sa: Oh, Alastair, skjønner ikke disse iranerne at de står overfor verdens sterkeste militærmakt, med et forsvarsbudsjett like stort som alle andre lands til sammen? Så jeg fikk to forskjellige typer reaksjon på mine opplysninger.

Men så ditt publikum skal ha det helt klart for seg: Iran har delt seg opp i atskilte enheter, hver med sine egne selvstendige og selvforsynte planer for rakettutskyting. Iran har svært avanserte våpensystemer som dekker absolutt hele Israel. Å angripe Iran nå, er det som jeg kaller «den røde pillen», giftpillen, for det vil ikke lengre være noe Israel etter et angrep. Og for å presisere: Dette har ikke noe med atomkrig å gjøre. Dette er komplett konvensjonelle våpen. Alle i vest messer ustanselig om Iran og atomvåpen.

Saken er at Iran hadde én spesielt strategisk tenker (Suleimani?). Han snudde opp ned på alt. Iran sluttet å befatte seg med atomvåpen og utviklet et helt nytt avskrekkingskonsept, bestående av høyteknologiske «smarte» krysserraketter og dronesvermer. Vi så effekten av disse da de ble brukt mot Saudi-Arabia under krigen mot Jemen for et par år siden, og andre steder. Iran har alt dette og våpnene er innfelt i fjellene, for eksempel ved Hormuzstredet. Så snart Iran blir angrepet og Hormuzstredet stengt, så blir det ikke mer olje fra Persiabukta, for her passerer en stor del av verdens transport av olje og kondensert naturgass.

Det ville være galskap av USA å angripe Iran. Så jeg tror at det som Netanyahu prøver på, det er å få USA til å sende meldinger til Hezbollah. Militære meldinger, kanskje fra amerikanske skip som har samlet seg i området. Slik det skjedde i 1983, da et amerikansk krigsskip vendte de store kanonene mot Libanon og fyrte løs.  

Napolitano: Hvorfor sender Israel bomber fire mil inn i Libanon?

Crooke: Fordi høyresiden og den nye israelske ethos sier: «Vi ønsker et Stor-Israel. Alle våre, som har flyktet fra våre nordlige territorier, flyktet fra kibbutzene og bostningene der, de vil ikke flytte tilbake bare for å se på Hezbollah sitte og flire til dem fra den andre siden av gjerdet. De fikk en skrekk i livet etter det som skjedde 7. oktober. Vi må flytte Hezbollah bort fra grensen og forbi Litani-elven». Litani har lenge vært et mål for Israel, for den elven er, som Golanhøyden, en vannkilde. I Midtøsten er vann alltid den viktigste strategiske ressursen i området. Så Israel vil ta Sør-Libanon opp til Litani-elven. Og historisk, særlig i de eldste historiene (de gammeltestamentlige), var deler av Egypt oppover til (fønikernes) Libanon alltid «Stor-Israel».


Napolitano: Er den israelske regjeringen messiansk? Tror den at det er Guds vilje at Israel skal okkupere alt land «fra elven til havet»?

Crooke: Både de verdslige og de troende mener dette. Netanyahu er dypest sett en verdslig mann, men nesten alle i Israel tror på visse nøkkelprinsipper: Israels folk er Guds utvalgte folk. De mener også at de er ofre, at de er verdenshistoriens ofre. Og de føler at disse to tingene gir dem rett til å foreta seg alt de finner nødvendig. Og denne oppfatningen gjelder også i den verdslige betydning av ordene.

Men det vi egentlig snakker om her, er den generelt utbredte forestilling at jødene ikke kan bo sammen med palestinerne, en tese nylig gjentatt av finansminister Smotrich, som sier: «Vi kan ikke leve sammen med palestinerne. Deres krav om en egen stat og vårt krav om en stat «på Israels land» er uforenlige. La oss ikke bedra oss selv, la oss ikke late som om vi vil ha gjenforening eller en tostatsløsning. Det er umulig».

Så det geopolitiske og det messianske budskapet er fullstendig sammensmeltet. Og denne sammensmeltningen er befolkningens alminnelige syn. Jeg fikk tilsendt en video her en dag av små skolebarn som sang tekster av typen «Død over alle arabere i Gaza». Det er forferdelig å se skolebarn bli utsatt for slik ideologi. Men det er generelt akseptert nå, at befolkningen i Gaza enten må bort eller bli utryddet.

Jeg sier ikke at alle i Israel mener dette, og slett ikke at alle jøder i USA mener dette. Men det gjelder et klart flertall. Og palestinerne sier det samme. 92 prosent av dem kan ikke under noen omstendighet tenke seg å leve sammen med israelerne, og ikke under noen omstendighet i en palestinsk stat (dvs. dele området med israelerne).

Napolitano: Så når Netanyahu sier at han etter denne krigen vil gi Gaza sikkerhet, så er det vel et standpunkt han nå har forlatt? Han kan ikke styre Gaza. Han ønsker at Gaza skal bli en del av Istrael, og at alle fra Gaza må ut. Er det en rettferdig bedømmelse av situasjonen?

Crooke: Det er helt riktig. Det kan du se. Du trenger ikke meg for å få det bekreftet. Se bare hva som foregått på Gaza-stripen. Israelerne utrydder ikke Hamas i Gaza. Hamas sitter trygt under jorden. Men israelerne dreper kvinner og barn! De angriper sykehus! Det er allerede 1,7 millioner husløse i Gaza, husene er fysisk borte eller beboerne har måttet flykte. Nå ødelegges alle de sivile fasilitetene. Sykehus, skoler, dette ser vi jo i nyhetene og i sosiale medier hver dag. Alt blir ødelagt. Så hva har de å komme tilbake til? Hvordan skal de leve? Hva skal de gjøre? Ikke noe vann, ikke noe brød, ingen skoler, ingen sykehus, ingen infrastruktur. Dette er den endelige plan. Og det er svært farlig for oss alle, for USA, for Europa, for hele verden. For hvis dette som foregår i Gaza ikke blir stanset veldig snart, så har denne konflikten potensial til å ødelegge hele Vesten, som ikke lenger står for noe, og minst av alt for moral og menneskerettigheter. Alt dette blir helt ødelagt.

Napolitano: På et eller annet tidspunkt må vel noen i den israelske regjeringen spørre Netanyahu og Smotrich eller andre av ekstremistene: Hvor mye død er nok? Hvor mye død er for mye død? Og hvor mye grusomhet kan verden potensielt tolerere?

Crooke: Som jeg har sagt, det spiller ingen rolle. Det faktum at det fortsatt finnes palestinere som nekter å bøye kne for overveldende israelsk maktbruk, er en trussel mot Israel, en eksistensiell trussel mot det jødiske folk. Derfor må de møtes med massiv vold og drepes. Inkluderer dette kvinner og barn? Smotrich sier at det betyr akkurat det. Og Netanyahu er ikke alene. Han sa det allerede på 70-tallet: Blir det en ny krig skal vi kvitte oss med alle araberne, rense vestbredden, rense Jerusalem. Så han er en troende, selv om han er troende i en mer instrumentell betydning av ordet. Og regjeringen står bak ham. To ministre er litt mer liberale, men de støtter denne politikken de også. Og selv Lapid, opposisjonslederen sa det her en dag, etter alle myrderiene og brannene på Vestbredden: «Hør nå: Disse folkene er ikke nybyggere. Hvorfor kaller dere dem væpnede nybyggere? Når alt kommer til alt, så er jo dette bibelsk land».

Det som jeg synes er viktig å få frem, særlig overfor regjeringen i USA, er dette: Dere kommer ingen vei ved bare å bytte ut Netanyahu med en annen leder. Denne konflikten er mye dypere enn som så. Dere kan fjerne Netanyahu, men det vil ikke forandre noe som helst.

Napolitano: Hvilken betydning har folkeretten, som sier at du skal ikke med hensikt skal drepe ikke-stridende, når folkeretten ikke håndheves og en stat ikke holdes til ansvar for åpenbare folkerettsbrudd?

Crooke: Problemet ligger i Sikkerhetsrådet. For å få en slutt på dette, for å få en stevning inn for Den Internasjonale Straffedomstolen, for eksempel, må du gå til Sikkerhetsrådet. Som saken står nå, er det usannsynlig at den kommer dit. Og tar du den dit, må resolusjonen være bindende. For et bindende vedtak må det spesifiseres nøyaktig hvilken myndighet, hvilken maktbruk og hvilke militære styrker som vil bli brukt for å oppfylle mandatet fra Sikkerhetsrådet. Det har skjedd to ganger i forhold til Israel: Det gjaldt resolusjon 242 og 338, etter krigene i 1967 og 1973, om at Israel skulle fjerne sine styrker fra de okkuperte områdene. Det var bindende vedtak og de ble ignorert. De ble aldri håndhevet. Og den amerikanske kongressen vil aldri tillate at de blir håndhevet. Dessverre. Slik er det. Dette er politikk (dvs. ikke jus).

Forrige artikkelAvsløring: Myndighetene visste at «vaksinen» ikke beskytter mot sjukdom eller smitte
Neste artikkelSekten NATO
Knut Erik Aagaard, f. 1947, cand. psychol. 1974, spesialist i klinisk nevropsykologi NPF 1999, dr. philos. 2011. Avhandling UiO: "Den språklige faktor". Pensjonert etter 40 år i stat og kommune. Innehaver av Spellemannsprisen 1985 med gruppen Kalenda Maya. Flittig bidragsyter i samfunnsdebatten for Arbeiderbladet og Dagbladet fra tidlig nittitall. Språkmektig. Bidrar hos steigan.no særlig med rapporter om russisk samfunnsdebatt. Website: keanoter.no