Ikke nostalgi, men ønske om en politikk som er til beste for vanlige folk

Eva Grinde skriver i en politisk kommentar i Dagens Næringsliv lørdag 18.11.2023 at folk flest elsker nostalgi, for «alt var bedre før». Hun bruker det som en kritikk mot både Trond Giske, Trygve Slagsvold Vedum og mest mot alle andre som er motstandere av den nåværende politikken. Hun avviser dermed alternativ politikk, helt i tråd med den kursen Margareth Thatcher staka opp og som her i Norge er fulgt opp av Gro Harlem Brundtland fram til i dag. Som TINA: There Is No Alternativ og «Den eneste mulige politikken».

Men de utstøtte gjør motstand: De fortrengte slår tilbake.

Hva er det som er så imponerende framtidsretta ved å opprette et fylke fra Halden til langt inn på Hardangervidda? Hvis vi først skal ha fylker? Det er ingen annen begrunnelse enn den som er vanlig, «Vi Har Vedtatt Det», VHVD. Eller det som er det samme: TINA: There Is No Alternativ.

Eva Grinde kritiserer Trond Giske, som hun kaller Aps tidligere verkebyll, for hans analyse av Ap i sin nye bok. Grinde ser Giskes uttalelser mer som et tidlig varsel om overgang til Industri- og næringspartiet og mener at Giske bommer på to måter: Den nåværende regjeringa tar nettopp mer hensyn til nærhet til velgere og distriktene enn tidligere med regjeringssamarbeidet med Senterpartiet. Og: Den arbeiderklassen Giske snakker om, er ikke så mange lenger, viser til Grinde til.

Hva Giske mener, har som planer og Grindes kritikk av Giskes personlige mål, er ikke viktig. Det viktige er det generelle politiske utgangspunktet som Eva Grinde legger til grunn i sin polemikk mot Giske.

Eva Grinde skriver:

Man kunne kanskje tenkt seg at et parti som kjemper for de undertrykte har som mål å gjøre seg selv overflødig. Den som tror på et slikt mantra kjenner ikke maktens logikk. De færreste gir fra seg makt frivillig. Da heller omdefinere verden, eller – enklere – ty til et godt gammelt triks i verktøyboken for politisk ledelse: De gode gamle dager! Her har de nemlig sterke psykologiske krefter å spille på.

Hun baserer seg på en Harvard-forsker (Adam Mastrioanni) som hevder

at blant de fire velkjente ordene i slagordet Make America Great Again, er det ordet again som er viktig. Det antyder at det finnes en fortid som var bedre, en fortid det er mulig å gjenreise, og at Trump er rett mann på jobben. Brexit-slagordet «Take back control» (min uthevelse), rører i akkurat det samme, grumsete vannet. 

«Grumsete» politikk — hvilken?

Wolfgang Streeck skreiv i en artikkel i Vardøger nr 38 i 2020:

Nyliberalismen kom med globaliseringen, eller globaliseringen med nyliberalismen. Slik begynte den store regresjonen. I 1970-årene begynte kapitalen å bryte seg ut av de nasjonale rammene som den hadde måttet holde seg innenfor under gjenoppbyggingen av industrisamfunnene etter 1945. Tiden var inne for å ta avskjed med full sysselsetting, stagnerende produktivitet, synkende profitter og stadig mer kravfulle fagforeninger i den modnede, statlig styrte kapitalismen.…
Det nyliberale vendepunktet ble symbolisert med en ny gudinne kalt TINA — there is no alternative. 

Det er denne politikken som har skapt motstand blant folk, de fortrengtes tilbakekomst, som Streeck karakteriserer det. I USA kom Trump, i Storbritannia kom Brexit og de moderate folkepartiene i Europa — som overhodet ikke er moderate med sin aggressive nyliberalistiske politikk — har hatt en voldsom tilbakegang, og er i forfall mener Tarjei Skirbekk. Trond Giske ser muligens noe av dette og prøver å utnytte det nå, men vil ikke lykkes først og fremst fordi han var ivrig tilhenger av denne politikken da han satt i regjering.

Konkret «grums»

• Hvorfor er det galt å ha en politikk der kraftverkene og varene det produserer, fortsatt eies av folkevalgte organer som fastsetter prisen med ikke annet enn et påslag til produksjonsprisen, som 12 øre kWt + noen øre i vedlikeholdsreserver? Hvorfor skal kontrollen over dette felleseiet prises av noen rike ansvarsløse oligarker i Europa?
• Hvorfor skal ikke noe så viktig som helsevesenet med sjukehusene styres av dem som vi har valgt til å sørge for vårt behov, ikke av oligarker med kjempehøye lønninger fra statsbudsjettet som driver sjukehusdrift etter markedsbehov.
• Bankene ville før ikke gi lån til bygging av boliger, rentene var for lave og usikkerheten for stor, mente de. Husbanken ga rimelige lån med god nedbetalingstid, men med sosiale grenser for boligens størrelse og med tilstrekkelig men god kvalitet. Så fikk bankene plutselig for seg at på utlån til boligutbygging var det likevel penger å tjene, så da fikk de i samsvar med EU-kommisjonen lagt ned Husbanken som boligbank og monopoliserte ut utlånsmarked med høyere renter og dyrere boliger.
• Tenk på alle den milliardsløsing? 280 milliarder i statsstøtte til elbilene, og alle milliardene for å sukre den dyre strømmen som er gitt bort til oligarkene i Norge og EU. Og hva skal Norge med havvind til 23 milliarder, og den latterlig meningsløse elektrifiseringa av Melkøya til milliarder og som dobler Finnmarks energibehov? Norge som er Europas grønneste land med nesten bare resirkulert energiforbruk?
• Oljefondet med mange navn, brukes for den norske eliten til å innynde seg hos de mektigste i Europa med aksjeoppkjøp, ikke å bygge infrastruktur, varige verdier i Norge. Og å kaste milliarder i årsbudsjettstørrelse i «grønne tiltak» som ingen i verden bryr seg om. Norge har ikke råd til å vedlikeholde og bygge offentlige bygg som skal tjene folk, bruker ikke oljeformuen slik andre land med oljeinntekter tilgodeser sitt eget land. I et internasjonalt finanskrakk forsvinner oljefondet som dogg for sola.

Den nye politikken, «den eneste mulige» — overhodet ikke et folkekrav.

Når har det noen gang vært et folkekrav at elprisene i Norge skal styres fra en europeisk børs som fastsetter den høyeste prisen? At en gjeng oligarker skal styre energiprisene og sjukehusa i Norge? Et folkekrav om havvind og den grønne politikken som struper velferden og tømmer statskassa?
Den «eneste mulige politikken» «uten noe alternativ» tvinges på autoritært vis på oss på en udemokratisk måte.

Det er den nye politikken
— ekstrem høyrepolitikk skjult som
«det finnes ikke noe alternativ»
som er grumsete.

---

Dette innlegget ble først publisert av Politikus.