Det som skjer i Myanmar stopper kanskje ikke i Myanmar

0
Myanmar Resistance forces raised the flag after capturing the Ri Khawdar and Khawmawi junta bases along the India-Myanmar border near Zowkhathar / Twitter/X

Noen myanmariske grupper har slått seg sammen mot juntaen med litt hjelp fra USA. Regionen vil være i fare hvis det går som det gjorde i Afghanistan.

Av M. K. Bhadrakumar.

Sikkerhetssituasjonen som utvikler seg i Myanmar har langsiktige geostrategiske konsekvenser for integriteten til Indias nordøstlige region. Et scenario som i Khyber Pakhtunkhwa-provinsen i Pakistan er muligens under utvikling. Analogier passer aldri perfekt, men de kan bidra til å lede oppmerksomhet til nøkkeltrekk ved en ny situasjon som man kan lære av, og kanskje gjøre det lettere for beslutningstakere å navigere seg frem i den svært komplekse matrisen i Myanmar.

Ingen stiller det åpenbare spørsmålet: foregår utviklingen i Myanmar i et strategisk vakuum? Eller sagt på en annen måte: hvem kan vinne på dette? Myanmar er et etnisk mosaikk med visse likhetstrekk med Afghanistan og India og har hatt en lang historie med opprør. Men denne gangen viser mosaikken tegn til sprekkdannelser som trer frem under vekten av ytre inngrep.

Det som har hjulpet Myanmar med å overleve etniske stridigheter så langt er at opprørsgruppene aldri kunne slå seg sammen til en enhetsfront og intervensjon utenfra var praktisk talt ikke-eksisterende. Grunnen til dette var at burmanerne, den kinesisk-tibetanske etniske gruppen som utgjør Myanmars største etniske gruppe, utgjorde anslagsvis 70 prosent av landets befolkning – sammenlignet med den ‘kritiske massen’ av hindubefolkningen i India – mens opprørsgruppene har kommet fra de ikke-burmanske gruppene i landet, hvorav mange hadde konvertert til kristendommen. Og det er over 135 etniske urfolksgrupper i Myanmar.

Imidlertid har det vært et markant skifte i den siste tiden. I løpet av et drøyt år har disse etniske opprørsgruppene blitt oppmuntret av eksterne krefter til å gå sammen med de væpnede sivile gruppene kalt People’s Defense Forces, den militære fløyen til landets selverklærte National Unity Government (NUG) i eksil mot militærstyret. Enkelt sagt, det som skiller dagens situasjon er et enestående nivå av koordinering mellom ulike ikke-burmanske etniske grupper og den burmanerdominerte NUG i eksil. Det er tilstrekkelig å si at vestlig etterretning har gjort en mesterlig jobb for å sørge for denne overgangen.

Og viktig nok, selv om den anti-regjeringsmilitante bølgen fra NUG har ført til ville spekulasjoner om at et regimeskifte i Myanmar er rett rundt hjørnet, i et strålende stykke «psy-krig», har teppet gått til side for NUG i eksil. Forrige uke avslørte New York Times at «det amerikanske hovedkvarteret» til NUG ligger i Washington DC, i en bygning bare tre kvartaler fra Det hvite hus.

NUG-tjenestemenn vitner rutinemessig for Kongressen i USA. I desember i fjor undertegnet president Joe Biden den såkalte Burma-loven, som krever sanksjoner mot dem som opphevet Myanmars reformer og ga «ikke-dødelig hjelp» til pro-demokratiske krefter. Tradisjonelt har Myanmar aldri vært en utenrikspolitisk prioritet for USA, men det har endret seg på bakgrunn av Biden-administrasjonens doble inneslutningsstrategi mot Kina og Russland. Det samme skjer overfor Bangladesh.

Det har vært rapporter om at vestlige etterretningsbyråer styrer agendaen for regimeendring i Myanmar fra baseleiren deres i Thailand – trener militser, koordinerer med de etniske militsgruppene og finjusterer den brede strategien eller det store bildet. I forrige uke fremhevet en rapport i den fremtredende russiske dagsavisen Izvestia med tittelen «The Burmese Triangle: How the USA fueling the conflict in Myanmar», de strategiske implikasjonene for Kina og India. Artikkelen erkjente at «militæradministrasjonen som kom til makten [i Myanmar] har ikke stått overfor en større trussel enn den som er nå. Interimspresident Myint Shwe sa at landet ville være på randen av kollaps hvis militæret ikke klarer å undertrykke motstanden».

Rapporten la til: «Den nåværende situasjonen vender seg ikke minst mot Beijing. Ustabilitet på grensen kan hindre kinesiske investeringer i regionen og til og med ambisjonene om å skape en global økonomisk korridor. For Kina er Myanmar viktig som et land som spiller en sentral rolle i implementeringen av Belt and Road Initiative, silkeveibeltet. En transportkorridor til dypvannshavnen Kyaukpyu, som bygges av kineserne, bør passere gjennom den, samt olje- og gassrørledninger bygget i 2013-2017 som er av strategisk betydning for Kina.»

Det er imidlertid viktig at rapporten feide den febrilske praten om en nært «forestående kollaps» av Myanmar til side og hentydet til forhandlinger mellom Moskva og Naypyidaw om mulig utplassering av en russisk marinebase og sending av en «begrenset kontingent» for å hjelpe det «vennlige regimet». Det er tydeligvis ikke alle etniske minoriteter som kjemper mot Naypyidaw fordi de mangler ressurser. Poenget er at det er rundt 66 væpnede grupper på Myanmars territorium, deres styrke varierer mellom flere hundre og 2000–3000 militante. Men det har vært rapporter om at Washington trapper opp våpenforsyningen til opposisjonens militante fløy. Opprørerne blir ikke bare forsynt med dødelige våpen, men er også trent i undergravende aktiviteter.

På den annen side har Myanmar-militæret vært den eneste styrken som har holdt landet borte fra kaos gjennom de siste fem tiårene, og ødeleggelsen av hæren vil faktisk bety katastrofe for den burmesiske staten. Dette kan undergrave stabiliteten og den relative velstanden i hele Sørøst-asiatiske regionen generelt. Spøkelset som hjemsøker Myanmar er at landet kan bli offer for broderstridighetene som Vesten har drevet med geopolitiske formål og havne i kaos, slik det skjedde med Afghanistan.

En stipendiat ved Center for Policy Research i Delhi ble nylig sitert for å si: «Det er på høy tid at New Delhi ser utover sitt snevre forhold til juntaen og begynner seriøst å engasjere seg … med NUG.» Denne anbefalingen må være musikk i amerikanske ører. Men det er en farlig tankeprosess, som Pakistans tragiske erfaring viser – å projisere makt inn i nabolandet Afghanistan etter ordre fra Washington. Pakistans nedoverbakke begynte da Zia ul Haq gladelig lot landets avsidesliggende grenseområder være jaktterrenget til Central Intelligence Agency for å føre den afghanske jihad.


Denne artikkelen ble publisert i The New Indian Express.

Forrige artikkelIkke nostalgi, men ønske om en politikk som er til beste for vanlige folk
Neste artikkelOppgjør med covid-hysteriet også i Slovakia
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.