Den 22. september i år la Wolfgang Streeck ut dette essayet på sin hjemmeside og nettstedet Makroskop. Det gjengis her med Streecks tillatelse. Streecks hovedpoeng er at krigen i Ukraina fører til USAs kontroll over EU, og at EUs tanker som en tredje alliansefri stormakt mellom USA og Kina dermed umuliggjøres. EU vil bli USAs underordna kamporganisjon. Noe Streeck tidligere har omtalt i essayet «Kongens tilbakekomst».

Streeck peker på at USAs behov, og krigen i Ukraina, har ført til et behov for deglobalisering. Det må nå EU tilpasse seg. Noe som inntil nylig ikke var «noe annet enn en venstreorientert absurditet», skriver han. I stedet vil EU få oppgaven med å skaffe penger til gjenoppbygginga av Ukraina, noe ikke USA vil avse en eneste dollar til. Europeernes betaling av gjenoppbygginga vil bli fjerna fra de nasjonale budsjettene, og skjult i EUs utgifter, langt fra europeernes informasjon.
Kulturkonflikter mellom «illiberale» (Polen, Ungarn) og «liberale» demokratier vil overskygges av NATOs og USAs geostrategiske mål.

«Et EU underlagt NATO [vil] bli avhengig av den bisarre innenrikspolitikken til en stormakt i tilbakegang, USA, som forbereder seg på en global konfrontasjon med en framvoksende stormakt, Kina. Ingen steder i Vest-Europa gjøres det i dag seriøse forberedelser for den eventualiteten at Trump enten blir gjenvalgt i 2024 – noe som slett ikke virker umulig – eller at en ny Trump tar hans plass.»

Ove Bengt Berg

Wolfgang Streeck:

EU, NATO og den neste nye verdensorden

De nye oppgavene som møter EU i kjølvannet av Ukraina-krisen og underordninga under NATOs geostrategi, er langt fra å få EU til å glemme sine gamle problemer — de kommer i stedet til å skjerpe dem.

Krig er historiens ultimate stokastiske [tilfeldig, noe uventa] kilde, og når den først har begynt, er det ingen ende på overraskelsene. Sjøl om krigen i Ukraina langt fra er over, har den i hvert fall foreløpig satt en stopper for enhver visjon om et suverent, om et ikke-imperialistisk statssystem i Europa. Den ser også ut til å ha gitt dødsstøtet til den franske drømmen om å omdanne det liberale imperiet EU til et strategisk autonomt tredje globalt maktsenter — uavhengig av både et Kina i vekst og et USA i tilbakegang — og som er i stand til å konkurrere med begge på en troverdig måte.

Den russiske invasjonen av Ukraina ser i hvert fall foreløpig ut til å ha gitt et svar på spørsmålet om en postneoliberal europeisk orden ved å gjenopplive en modell fra den kalde krigen som lenge har vært ansett som forelda: Et USA-leda forent Europa som fungerer som et transatlantisk brohode for USA i konfrontasjonen med en felles fiende — den gang Sovjetunionen og nå Russland. Innlemmelsen i et gjenoppstått, remilitarisert «Vesten» med nye funksjoner som en europeisk underavdeling av NATO, sistnevnte også kjent som det amerikanske militærapparatet, ser foreløpig ut til å ha beskytta EU mot de destruktive sentrifugalkreftene som lenge har slitt i EU, riktignok uten å eliminere dem for alltid. Ved å gjenopprette Vesten nøytraliserte krigen de mange konfliktlinjene innad som EU inntil nylig hadde truet med å bryte sammen. Samtidig blei USAs dominans over Vest-Europa styrka, inkludert dens internasjonale organisasjon, EU.

Framfor alt har gjenopprettinga av Vesten under amerikansk dominans endra forholdet mellom NATO og EU på lengre sikt til fordel for en arbeidsdeling som etablerer NATOs forrang over EU. På en interessant måte har dette også bidratt til å lege kløften mellom det kontinentale Europa og Storbritannia som oppstod etter Brexit. Det faktum at NATO inkluderer Storbritannia ved siden av de ledende EU-landa, gjør at Storbritannia igjen får en framtredende europeisk rolle gjennom sitt spesielle forhold til USA.

Hvilken innvirkning dette har på den internasjonale statusen til et land som Frankrike, blei demonstrert av en avtale mellom USA, Storbritannia og Australia i 2021 – AUCUS-pakten – der Australia kansellerte en avtale med Frankrike fra 2016 om franske dieseldrevne ubåter og i stedet forplikta seg til å utvikle atomdrevne ubåter sammen med USA og Storbritannia. Det var ei beslutning som tydelig viste hvor grensene gikk for et franskleda EU som verdensmakt.

EUs avhengighet av NATO
NATOs framvekst som den dominerende krafta i det vesteuropeiske statssystemet førte til at EU blei degradert til en hjelpeorganisasjon for NATO underordna USAs strategiske mål, og ikke bare i Europa [1]. USA hadde lenge, sia 1990-tallet, sett på EU som et slags venterom eller treningsleir for framtidige NATO-medlemmer. Særlig dem som grenser til Russland, som Georgia og Ukraina, men også statene på Vest-Balkan.

EU insisterte på sine egne opptaksprosedyrer, som inkluderer langvarige forhandlinger om de nasjonale institusjonelle og økonomiske betingelsene som må oppfylles som en forutsetning for formelt medlemskap. Det dreier seg blant annet om å begrense den framtidige belastninga på EU-budsjettet og sikre at de politiske elitene i disse landa er tilstrekkelig «proeuropeisk» oppdratt til ikke å skape problemer for en sentralisert tekno-meratokratisk administrasjon i Vest-Europa. For USA har dette lenge virka altfor pedantisk, sett ut fra deres geostrategiske mål. Det var særlig Frankrike som motsatte seg og fortsatt motsetter seg en altfor liberal «utviding» av unionen, av frykt for at det ville stå i veien for å utvikle unionen sterkere i samsvar med franske ideer.

Med Ukraina-krigen ble visjonen om EU som et mottakssenter for kommende NATO-medlemmer mer og mer en styrende realitet. Det er riktig at krigen sannsynligvis vil forhindre Ukrainas NATO-medlemskap på kort sikt. Det er i hvert fall USAs nåværende holdning, uttrykt ved at en fredsavtale mellom Ukraina og Russland er en forutsetning for NATO-medlemskap.  Det forutsetter et militært nederlag for Russland på Ukrainas og USAs betingelser. Som kompensasjon kan EU imidlertid tilby raskt EU-medlemskap, ikke minst fordi dette vil sikre midler til å reparere skadene som krigen har forårsaket. Penger mm som USA kanskje kan skaffe, men som USA helt sikkert ikke ønsker å bidra til.

Det virker dessuten sannsynlig at Frankrike ikke lenger vil være i stand til å blokkere EU-medlemskap for land som Albania, Bosnia-Hercegovina, Nord-Makedonia, Kosovo og Serbia. Avhengig av hvordan krigen utvikler seg, kan til og med Georgia og Armenia bli innvilga en medlemsliknende tilknytning. Det er gjennomførbart på kort sikt, men er noe som vil stille svært store krav til EU-budsjettet på lengre sikt [2].

Krigsøkonomiens deglobalisering

I tillegg til å måtte tilby en form for medlemskap til land i den vesteuropeiske periferien som er strategisk viktige for USA, blei EU under krigen et organ for planlegging, koordinering og overvåking av europeiske økonomiske sanksjoner mot Russland og i økende grad Kina. I tillegg fører sanksjoner i dag til en djuptgripende omorganisering av forsyningskjedenes mange greiner fra den nyliberale tidsalderen og til den nye verdensordenen. Nå som tilpassa en framvoksende multipolar verden med vekt på økonomisk sikkerhet og politisk autonomi. EU, som i en periode var globaliseringens motor, er derfor i ferd med å omgjøre seg til et organ for deglobalisering. En deglobalisering som inntil nylig ikke så ut til å være noe annet enn en venstreorientert absurditet.

Å korte ned forsyningskjedene er mindre en politisk oppgave enn en oppgave for teknokratisk ekspertise. Det er vanskelig nok med tanke på den store gjensidige økonomiske avhengigheten som blei utvikla i den globale nyliberalismens tid. Politisk å vedta hvilke sanksjoner som skal iverksettes og hvor internasjonale produksjons- og handelsrelasjoner fortsatt skal anses som trygge, forbeholder nasjonale regjeringer seg retten til å bestemme. Det er alltid under oppsyn av sin nå viktigste internasjonale organisasjon, NATO, som uimotsagt kontrolleres av sitt sterkeste medlemsland, USA.

Sjøl om industripolitikken kan få en renessanse under USAs innsats for avglobalisering, er det lite sannsynlig at dette vil være til fordel for EU og dets prosjekt om en markedssentralisert europeisk samlingsregjering. Mens NATO ikke har den nødvendige økonomiske kunnskapen til å vurdere konsekvensene av sanksjonene for Russland på den ene siden og for Vest-Europa på den andre, har det blitt klart at det samme gjelder også for EU.

Det bør ikke undervurderes at EU vil bli tildelt en ledende rolle av USA og NATO når det gjelder å stille offentlige midler til rådighet for gjenoppbygginga av Ukraina etter krigens slutt. EUs evne til å påta seg offentlig gjeld som er mindre politisk iøynefallende enn den er på nasjonalt nivå er god – som i tilfellet med Corona Recovery and Resilience Fund (CRRF). Noe som er en første materialisering av det Kommisjonen kaller Next Generation EU (NGEU). [3] Økt felles EU-gjeld vil sannsynligvis bli brukt permanent og i stor skala for å mobilisere europeiske bidrag til de langsiktige ikke-militære kostnadene ved krigen. Erfaringene viser at det amerikanske bidraget vil være begrenset til, og slutte med, militære kampoperasjoner [4]. Det vil også være behov for bidrag fra EZB [Den europeiske sentralbanken], som i kampen mot «sekulær stagnasjon» [Sekulær stagnasjon er en situasjon med lav økonomisk vekst i lang tid, og der episoder med full sysselsetting er sporadiske og fjernt fra hverandre.]. Og seinere mot pandemien. For eksempel private investorer som kjøper statsgjeld som indirekte statsfinansiering utenom de europeiske traktatene.

Gamle og nye forpliktelser

De nye oppgavene som tilfaller EU i kjølvannet av Ukraina-krisen og underordninga under NATOs geostrategi, fører på ingen måte til at de gamle EU-problemene er glemt. Tvert imot forsterkes de enda mer. På EUs vestlige flanke har Storbritannia som nevnt kommet sterkt tilbake på den europeiske scenen gjennom sin tette allianse med USA i NATO. Mer som tidligere en underkommandant enn et medlemsland [5]. I sør er det ingen grunn til å anta at NATOs nye europeiske lederrolle vil bidra til å forbedre Italias økonomiske resultater. Tvert imot vil sanksjonene og de reduserte forsyningskjedene påføre Middelhavsøkonomiene ekstra kostnader, som for alle andre. Det vil helt sikkert bli krevd kompensasjon for disse kostnadene.

De rike EU-landa vil imidlertid være travelt opptatt med å øke forsvarsutgiftene sine til de stadig høyere nivåene som NATO krever. Trass i innbyggernes forventa motstand, og i tillegg til at de gir økonomisk støtte til andre EU-land som er på vei mot NATO-medlemskap. Dette vil øke konkurransen om EU-støtten ytterligere, også på grunn av nye, krigsrelaterte behov i de østlige medlemslanda, for eksempel på grunn av videre økning i mottaket av ukrainske flyktninger og ukrainske landbruksprodukter. Planer om å kutte økonomisk støtte til land som Polen og Ungarn på grunn av manglende «rettssikkerhet» vil bli forelda etter hvert som kulturkonflikter mellom «illiberale» og «liberale» demokratier vil overskygges av NATOs og USAs geostrategiske mål.

Samtidig som kostnadene for det rike Nordvest for det som i Brussel-sjargongen kalles «samhørighet» vil øke [6], uten at det økonomiske gapet mellom Nord- og Sør-Europa blir mindre, er en politisk maktforskyvning innad i EU til fordel for de østlige frontlinjestatene i full gang. Vestlige tiltak for kulturell omskolering virker stadig mer smålige i møte med millioner av flyktninger som ankommer et land som Polen, og USA kan forventes å se stadig mindre grunn til å presse sine østeuropeiske allierte til å tilpasse seg tyske eller nederlandske liberale holdninger.

Siden USA sier at de forbereder seg på en krig som vil vare i flere år — noe som bare er logisk hvis målet er regimeskifte i Russland eller, når alt kommer til alt, til en permanent svekkelse av Russland — da må et lands vilje til å ta imot amerikanske tropper, fly og missiler være viktigere enn de finstilte demokratiske vilkåra. I et EU som på ubestemt tid vil forvandle seg til en slags overnasjonal paramilitær bistandstjeneste, vil statene på østfronten i stor grad kunne bestemme den felles utenrikspolitiske agendaen. I dette arbeidet vil de få støtte fra USA, som har en geostrategisk interesse i å holde Russland politisk, økonomisk og militært i sjakk og atskilt fra Vest-Europa. Dette vil sannsynligvis føre til at USA, med hjelp av sine østeuropeiske allierte og med NATO som megler, i praksis vil erstatte EUs potensielle dobbelthegemon, den fransk-tyske «tandem».

Etter hvert, enten krigen tar slutt snart eller trekker ut i tid, vil et EU underlagt NATO bli avhengig av den bisarre innenrikspolitikken til en stormakt i tilbakegang, USA, som forbereder seg på en global konfrontasjon med en framvoksende stormakt, Kina. Ingen steder i Vest-Europa gjøres det i dag seriøse forberedelser for den eventualiteten at Trump enten blir gjenvalgt i 2024 – noe som slett ikke virker umulig – eller at en ny Trump tar hans plass.

Sjøl med Biden eller en moderat republikaner vil den amerikanske imperialismens korte tidsperspektiv, som vi i Europa i dag beleilig nok ikke husker, være en stadig fare eller en kilde til konstant usikkerhet. Irak, Libya, Syria og Afghanistan er eksempler på den amerikanske tendensen til å trekke seg ut når nasjonsbyggingen av en eller annen grunn mislykkes, og etterlater seg et dødelig rot som andre må rydde opp i hvis de er interessert i et minimum av internasjonal orden på dørstokken sin. [7].

Etter imperialismen

EU har alltid vært i endring, og har gjennomgått en rekke stadier fra å være et instrument for økonomisk planleggingssamarbeid mellom seks nabostater (i Polanyis forstand: «regional planlegging») til den nyliberale epokens postdemokratiske teknokrati og merkantilisme. I de siste åra av den nye verdensordenen etter 1990 gikk den inn i en periode med institusjonell stagnasjon med 28 medlemmer, en fastlåst situasjon i en dragkamp mellom sentraliserende og desentraliserende krefter, med en tendens til gradvis oppløsning; funksjonell eller til og med formell.

Dette skyldtes blant annet at den såkalte «integrasjonen» av Europa hadde trengt inn på områder av det nasjonale økonomiske, politiske og kulturelle livet som medlemslanda ikke ønska eller kunne overlate til overnasjonal utforming. [Bortsett fra én stat i Europa. Mrk Politikus]. I tillegg kom de ulike nasjonale interessene som oppstod nettopp som følge av en integrasjon som hadde ulike nasjonale virkninger på grunn av de ulike nasjonale forutsetningene. Sammen med den stadige territorielle utvidelsen av unionen førte dette og andre utviklingstrekk til et internt interessemangfold som ikke lenger kunne ignoreres politisk, og som begynte å overbelaste unionens antatt sentrale styringsevne.

Integrasjonsmodeller som ville ha gått ut på å stabilisere EU som internasjonal organisasjon ved hjelp av mindre i stedet for mer integrasjon, hadde aldri noen sjanse og blei heller aldri lytta til. De blei motarbeida av kompleksiteten i de eksisterende traktatene (acquis communautaire), de tekniske krava til den felles valutaen og medlemsstatenes manglende tillit til egen evne til å styre seg selv. I tillegg lokka de mange mulighetene som EUs flernivåsystem gir nasjonale politiske eliter til å bruke EU som en dumpingplass for problemer de ikke kan eller vil håndtere – for eksempel regulering av uønska innvandring.

Det er også verdt å nevne «Europas» hellige moralske status blant en ny, postmaterialistisk middelklasse og de uforenlige imperiale interessene til de to største EU-landa, Tyskland og Frankrike. I denne situasjonen, etter at EU i hovedsak måtte overlate håndteringa av covid-19-pandemien til medlemslanda, påførte krigen i Ukraina det vesteuropeiske statssystemet en ny form for sentralisering, en geostrategisk sentralisering leda av en ikke-europeisk makt, USA, forankret i NATO som en transatlantisk internasjonal organisasjon hvis utvetydige formål er å «fortsette politikken med andre midler» (Carl von Clausewitz).

Vil USA være i stand til å holde sammen et — snart enda større — EU, sentralisert, forent, fokusert på et felles mål, seier over en felles fiende, gamle og nye interne konflikter overvinni, tildekka, overbygd eller undertrykt, den mangfoldige nasjonale egenviljen disiplinert av en overmektig ekstern hegemon? Selv om krigen i Ukraina på et eller annet tidspunkt skulle ta slutt, kan USA fortsatt ha behov for et Europa som er integrert på USAs ordre hvis en krig i Stillehavet skulle komme i stedet. Riktignok er det ikke sikkert at Kina som ny felles fiende virker truende nok for europeerne til at de vil fortsette å underkaste seg amerikansk lederskap på bekostning av egne nasjonale interesser. I så fall kan de gamle motsetningene mellom land som Tyskland, Frankrike, Italia og Polen komme til syne igjen — motsetninger som uunngåelig står i veien for en overnasjonal integrasjon innenfra.

En kan trygt anta at USA vil forsøke å tone ned de ideologiske og kulturelle forskjellene mellom statene i Vest- og Øst-Europa så mye som mulig av hensyn til Europas samhold på den internasjonale scenen under amerikansk ledelse. Men det er lite sannsynlig at land som Frankrike og Tyskland også har dette som mål. Spesielt hvis USAs interesse for den europeiske krigen skulle avta, slik det er forutsigbart at USA kommer til å gjøre. Om USA skulle kjøre seg fast et eller annet sted i Øst-Ukraina, vil EU-landa være mindre og mindre villige til å la seg disiplinere av Brussel eller Berlin på vegne av Washington. For å ta imot ordre om for eksempel hvilke økonomiske forbindelser de skal opprettholde med hvilket land og hvordan de generelt skal posisjonere seg i en multipolar verden, hvis en slik verden skulle oppstå.

I den grad USA etter krigen mot Russland vil vende seg mot nye arenaer for å forfølge sin selvpålagte verdenshistoriske misjon om å erstatte verdens autoritære «onde» imperier med kapitalistiske demokratier (som alltid må forlate eldre byggeplasser uferdige i all hast), vil det sannsynligvis vise seg at grensene for hva som er mulig i den europeiske integrasjonen ikke kan skyves merkbart framover og oppover i det lange løp uten press utafra. En europeisk superstat, hvor sentimentalt tiltalende den enn måtte være for enkelte i Tyskland, i hvert fall så lenge man kan forestille seg dens egenskaper etter det de velger å se for seg, vil aldri bli mer enn et luftslott i det lange løp. De europeiske statene må derfor tenke på andre måter å hevde interesser sine i verden utafor Europa på — hvis de ikke nøyer seg med å overlate dette til USA.

Hvis det eneste alternativet til et Europa som en transatlantisk forlengelse av USA er en enhetlig, sentralisert, hierarkisk styrt, suveren overnasjonal superstat, finnes det egentlig ikke noe slikt alternativ, gitt Europas djupt forankra nasjonale mangfold. Sjøl et USA-leda Europa som det i Ukraina-krigen vil bli påvirka av dette. For et regionalt hegemoni i Carl Schmitts forstand, som ville gi stabilitet innad og muliggjøre maktbruk utad, er utsiktene dystre. Enten det blir med USA eller med Tyskland som hegemon. Et dobbeltstyre med Tyskland og Frankrike er utenkelig.

Konklusjonen er derfor åpenbar:

Hvis Europa ønsker å ha en stemme i en framtidig multipolar verden, må Europa lære å organisere seg sjøl, i stedet for som en enhetlig enhetsstat eller et amerikansk imperium som en kvasi-kooperativ sammenslutning av uavhengige nasjonalstater. Som noen ganger representerer sine interesser aleine og noen ganger i allianse med andre. Det vil si som et Europa av «variabel geometri» eller av «far-» eller «moderland», som kan deles i to eller flere land. Et «moder»-land som slutter seg til en global allianse av andre alliansefrie land, og dermed bryter med USAs dominans, i håp om at USA etter hvert vil være villig til å slutte seg fredelig til en global allianse av alliansefrie land som ett land blant andre.

---

Streecks fotnoter:

[1] Det er i denne konteksten en må se de tilsynelatende amerikanske bestrebelsene på å gjøre EU-kommisjonens president, von der Leyen, til NATOs generalsekretær i 2024 som Stoltenbergs etterfølger — en klar forfremmelse for den karrierebevisste kandidaten. Ikke bare vil hun kunne bli værende i Brussel, men hun vil også vite bedre enn noen andre hvordan EU fungerer innad i organisasjonen og hvilke skjeletter som finnes i skapene.

[2] I forberedelsene har Frankrike foreslått å innføre et slags annenrangs medlemskap for nye medlemmer for å skape et «Europa i flere hastigheter», mens Tyskland vurderer en reform av flertallsavstemningene i Rådet som vil gjøre det umulig for små land å nedlegge veto, særlig når det gjelder EUs utenrikspolitikk. Ingen av forslagene vil imidlertid få den nødvendige enstemmige støtten blant medlemslandene.

[3] En av disse fancy merkelappene som EU stadig finner opp, men glemmer kort tid etter, og som bidrar til forvirringen om hva som er og hva som ikke er tilfelle i Brussel.

[4] I februar 2022 beslagla for eksempel Biden-administrasjonen halvparten av den afghanske sentralbankens fryste midler, som var deponert hos Federal Reserve i New York, for å gjøre dem tilgjengelige for de overlevende etter 11. september og deres advokater. De beslaglagte midlene beløp seg til 3,5 milliarder dollar. Noen uker senere forsøkte en internasjonal giverkonferanse arrangert av FN sammen med Tyskland, Storbritannia og Qatar å samle inn 4,4 milliarder dollar for å få slutt på massesult i Afghanistan etter den amerikanske tilbaketrekningen under Talibans styre. Bare 2,44 milliarder blei samla inn av de 41 nasjonene som (nesten) var til stede.

[5] Se Boris Johnsons bidrag til sammenbruddet i Istanbul-forhandlingene mellom Russland og Ukraina i mars 2022, etter krigsutbruddet.

[6] Finansiert blant annet fra et eget «samhørighetsfond» [solidaritetsfond], som støtter medlemsland med et BNP per innbygger på mindre enn en milliard euro.

---

Ansvarlig for oversettelsen til norsk er Ove Bengt Berg, redaktør for Politikus.