oss 100 kroner!
Nasjonalstaten vil fortrenge denne døende føderasjonen.
UnHerd, 6. oktober 2023.
Den 6. august 1806 klatret en keiserlig budbringer opp på balkongen i Wienerkirken av de ni englenes kor, og etter å ha tilkalt byens innbyggere med sølvfanfare, proklamerte han den lovlige oppløsningen av Det tysk-romerske rike. På det tidspunktet hadde den siste keiseren, Frans II, allerede signert papirene som oppløste riket, selv om det keiserlige parlamentet, Riksdagen, først ble formelt informert den 11. august. Ved å abdisere fra keiserkronen ble Frans II bare en nasjonal, snarere enn en transnasjonal leder – konge av sine egne assorterte territorier i Østerrike, Ungarn og Balkan. Dagene til en tysk-romersk keiser, som hevdet å påkalle kappen til Karl den store og fjernt, Augustus, var over.
Historikeren Peter Wilson argumenterer for at selv om imperiet kanskje kunne ha overlevd noen tiår etter dette punktet, er det usannsynlig at det ville overlevd de «nivellerende og homogeniserende kreftene som kapitalismen og industrialiseringen slapp løs [ved] 1830». En måned før imperiets oppløsning hadde 16 av dets medlemmer allerede trukket seg ut for å slutte seg til en rivaliserende blokk, Napoleons Rhinforbund. Napoleon selv, da på høyden av sin makt, hadde trukket tilbake fransk diplomatisk anerkjennelse fra imperiet i mai, etter hans store seire i slagene ved Ulm og Austerlitz i 1805.
Kort sagt, da imperiet tok slutt, hadde det faktisk allerede smuldret opp innenfra. Noen historikere går lenger, og hevder at imperiet i realiteten hadde opphørt å eksistere som en uavhengig aktør enda tidligere – ved traktaten i Lunéville i 1801, for eksempel. Andre har hevdet at imperiet lenge hadde vært et lik som ville gå i oppløsning ved berøring, en nedgang som går tilbake til den interne politiske reorganiseringen ved freden i Westfalen i 1648. Uansett tidspunkt man velger, er poenget at da slutten på imperiet endelig kom, var det nesten bare til ettertanke, den formelle registreringen av et dødsfall som hadde skjedd år, om ikke århundrer tidligere.
Sammenligninger mellom EU og Det tysk-romerske rike har vært en vanlig ide siden grunnleggelsen av Kull- og stålunionen i 1952, og sammenligningen er fortsatt innebygd i moderne forskning på EU. Analogien er strukturelt berettiget: både EU og Imperiet er geografisk ekspansive systemer som likevel er delegerte og mangfoldige strukturer, med mange og noen ganger til og med rivaliserende sentre for politisk og juridisk makt, svært forskjellig fra den politiske sentraliseringen som er legemliggjort i den moderne suverene staten. Og selv om vi ennå er langt fra å høre trompetistene levere den velsignede fanfaren, kan vi med EU-toppmøtet i Granada i går, komme med den sammenlignende påstanden at slutten på vårt rike av de siste dager, også har kommet til syne.
I forkant av toppmøtet har Frankrike og Tyskland, blokkens to mektigste medlemsland, staket ut sin visjon for institusjonell reform av EU med en rapport med tittelen «Sailing on High Seas: Reforming and Enlargeging the EU for the 21st Century«. Det som har blitt oversett i den omfattende diskusjonen av rapporten, er at den effektivt sender EU til samme langsomme glemsel som det hellige romerske riket – for å bli oppløst innenfra ved sentrifugalkrefter. Dette er noe helt annet enn det EU så for seg de siste årene. I en kort periode fra 2015 til 2019, virket det i det minste mulig (om enn fortsatt usannsynlig) at EU kunne ha blitt sprengt i stykker av en serie populistiske eksplosjoner, en-chaîne, over sitt territorium. Men unionen overlevde denne sekvensen av opprør ved valgurnene, med kjernestrukturene for lengst isolert fra folkelige angrep.
Siden den mislykkede perioden med usikkert og forvirret nasjonalt opprør, og med unntak av Storbritannias Brexit, har nasjonalpopulister rundt om på kontinentet alle overgitt seg til Brussel. Dette begynte med den greske statsministeren Alexis Tsipras skammelige kapitulasjon til troikaen i 2015, i strid med sine egne velgere, og har fortsatt til i dag med den italienske statsministeren Giorgia Melonis rolige aksept av eurosonens strenge regler. Nasjonalpopulistiske ledere fortsetter å breke om trusselen om et føderalt Europa, men dette er bare for å skjule hvor mye suverenitet de selv allerede har overgitt som medlemsland.
Likevel, til tross for populistenes dystre fiasko, gjør den fransk-tyske rapporten det klart at det er politisk umulig for unionen å overleve i sin nåværende form. Hvis dens anbefalinger blir gjennomført, vil disse anbefalingenes logikk uunngåelig korrodere unionen innenfra, slik at den kan spre seg til en mer diffus enhet. Den vil gradvis miste sin sammenheng og hensikt over tid, og dens endelige bortgang kan godt være en ettertanke – beslektet med Frans IIs oppløsning av riket i 1806.
Selvfølgelig er den vitenskapelige sammenligningen mellom EU og Imperiet generelt ment som godartet og smigrende. Dette er kanskje fordi, i likhet med Imperiet selv, nødvendiggjør EUs mange komplekse irrganger, en stor utdannet elite av advokater, byråkrater og lærde, for å guddommeliggjøre sine mysterier til sine uheldige undersåtter. Ikke bare indikerer slike sammenligninger den komforten som EUs støttespillere har med unionens overnasjonale imperialisme, de gjenspeiler også en vedvarende fiendtlighet mot nasjonalstaten, den politiske enheten som kom til å erstatte Det tysk-romerske rike på sitt eget territorium. Men hvis vi skal akseptere logikken i sammenligningen mellom Riket og Unionen, må vi vurdere om det vil være en lignende logikk for imperialistisk tilbakegang for unionen, som det var for imperiet.
Selv om et såkalt «multihastighets-Europa» har vært diskutert før, er det som gir forslagene i den fransk-tyske rapporten mer gjennomslagskraft, den geopolitiske bindingen som EU nå befinner seg i. Logikken i å bekjempe Russland blir sett på som å gjøre det nødvendig å gi rask inntreden til beleirede Ukraina og Moldova. Og EUs forpliktelse til Ukraina ble bekreftet med et improvisert utenriksministermøte i Kiev 5. oktober – det første av sitt slag utenfor selve EU. Rask inntreden for Ukraina risikerer imidlertid å understreke hvor langt EU-ekspansjonen har stoppet opp siden 2010-tallet, med aspirantmedlemslandene i det tidligere Jugoslavia som nå må tåle ydmykelsen av å se Ukraina bli fremskyndet langs veien til medlemskap, selv om de vansmekter i limbo utenfor (for ikke å snakke om Tyrkias lange skjærsild som kandidatnasjon). Det er vanskelighetene med å absorbere de fattige og dysfunksjonelle protektoratene Bosnia-Hercegovina, Kosovo og Nord-Makedonia, så vel som Albania, Montenegro og Serbia som har hindret EUs ekspansjon i regionen.
Les: The Granada declaration, 6 October 2023
Slike problemer vil bli mangedoblet ved å prøve å absorbere den delen av Ukraina som ikke har blitt annektert av Russland – et territorium som ikke bare er beleiret, men også betydelig fattigere og ikke mindre korrupt enn Balkan-statene. For å forsterke disse eksterne utfordringene på sine grenser, inneholder EU også en gjenstridig gruppe sentral- og østeuropeiske land – Polen, Ungarn og Slovakia – som har vært så vedvarende i strid med imperialistisk diktat fra Brüssel at de nylig til og med ble fordømt som «røverstater» av Financial Times. Den nominelt likestilte stillingen som disse østlige kjeltringene deler med sine vestlige jevnbyrdige, gir dem betydelig ødeleggelsesmakt innenfor EUs strukturer.
Det er denne geopolitiske sammenhengen som gjør den fransk-tyske rapportens forslag så betydningsfulle. Mens det er kontroversielle forslag (for eksempel oppfordringen til å utvide kvalifisert flertall for å overvinne suverene veto), er det viktigste å vanne ut båndene til medlemskap. Dette ville se medlemskap spredt over flere konsentriske ringer, lagvis rundt en tett kjerne av «dyp integrasjon» som omfatter Schengen og eurosonene. Dette vil da tynnes ut til et ytterste lag av løst innordnede stater i et «europeisk politisk fellesskap» (et fellesskap som Brexit Storbritannia allerede ble med i oktober i fjor).
Den foreslåtte nye modellen for lagdelt medlemskap løser mange politiske problemer for kjernestatene i unionen. Enklest er det at det gjør det mulig for unionen å absorbere Ukraina og Balkan, uten de økonomiske og politiske kostnadene ved å gi disse, muligens plagsomme statene, tilsvarende rettigheter som dagens medlemmer. Kanskje mer betydningsfullt, utsiktene til lagdelt medlemskap gir også Paris og Berlin muligheten til å nedgradere medlemskapet til østlige rivaler i fremtiden, samtidig som de fortsatt holder dem i unionen, og dermed tillate straff av «røverstater,» samtidig som man unngår det vanskelige med å faktisk utvise dem fra unionen.
Fordømt i den britiske pro-Brexit pressen som et «fransk-tysk komplott» for å trekke Storbritannia tilbake til unionen, kan forslaget like gjerne bli sett på som et fransk-tysk komplott for å styrke deres tosidige allianse, samtidig som det kutter løs unionens vanskelige tropp. Hvis den iverksettes, vil denne nye modellen ikke bare vanne ut unionens appell til aspirantlandene, den vil også vanne ut fordelene ved medlemskap for eksisterende medlemsland. Selv om dagens vei mot EU-medlemskap er både ydmykende og kronglete, gir den i det minste innløsning av fullt medlemskap ved slutten. Lagdelt medlemskap vil gjenskape logikken til det hellige romerske riket i sin lange, trege spredning av makt og autoritet til fremvoksende nasjonalstater fra 1648 til 1806.
Hvor etterlater dette oss? Europas populister vil ha færre unnskyldninger for sin lydighet, ettersom den falske trusselen om et «stadig sterkere», sentralisert, føderalt Europa glir stadig lenger ut i det fjerne. Spørsmålet nå er om vi kan dra nytte av denne nye æraen med «differensiert integrasjon» for å bryte unionen fra hverandre og etablere nylig suverene nasjonalstater – og om vi kan gjøre dette uten den despotiske ekspansjonismen til en Napoleon, eller Bismarcks autoritarianisme?
Riktignok er ideen om «assosiert medlemskap» i unionen mer truende for dens sammenheng enn noen populistisk demagog. Slutten på Europas postmoderne imperium er nå i sikte. Utfordringen for demokratene er: Kan vi få fart på unionen til dens undergang, slik at vi slipper å vente ytterligere 150 år på å gjenopprette Europas suverene nasjoner?
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd:
The EU’s end is in sight
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Philip Cunliffe er førsteamanuensis i internasjonale relasjoner ved Institute of Risk and Disaster Reduction, University College London. Han er forfatter eller redaktør av åtte bøker, samt medforfatter av Taking Control: Sovereignty and Democracy After Brexit (2023). Han er en av vertene for Bungacast-podcasten.
