oss 100 kroner!
Oppvekst i Norge 1
Dagens woke-ideologi har fått enorm innflytelse både i mediene og det politiske livet. Hvordan be det slik, og hva er røttene til at det ble slik? Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover som i ettertid viser seg å være en tidlig analyse av denne prosessen. «Som skribent har Knut Erik Aagaard få likemenn i Norge,» skrev redaktør Per Edgar Kokkvold i Arbeiderbladet om ham i 1995. Vi fant artiklene så velskrevne og interessante at vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Første artikkel kommer i morgen 15. oktober. Artiklene får emneknaggen @Oppvekst.
Red.
Oppvekst i Norge 1 – om postmodernisme, pedagogikk og Woke
Innledning til en artikkelserie
Woke er et gammelt ord for et eksplosivt nytt fenomen, forsøksvis datert til 2014. Nye fenomener har alltid en historie, og de historiene er alltid instruktive. At nye fenomener har en historie, er ukjent for de unge, som alltid begynner på nytt som første generasjon i den nye tid. Fortiden er forbi, det er nå det begynner, og det er vi som skal gjøre det. Slik tenkte jeg, slik tenker de nå, slik vil de unge alltid tenke.
Ordet Woke oppsto blant fargede arbeidere i USA før år 1900. Woke er dårlig engelsk for partisippet «vakt», og betegnet vekkelse for sosial reform med et revolusjonært potensial. La oss holde fast ved denne ordets kombinert politiske og religiøse opprinnelse, samtidig rettferdig og illevarslende.
Modernismen hadde sitt gjennombrudd under utviklingsoptimismen før Første verdenskrig: En ny stil- og tankeretning, en ny tidsånd, som raserte alt det kjente av tradisjon, i alle kunstarter, filosofi og politikk: Nå skal rasket rives! Vi bygger nytt og moderne! Krigen absolutterte den nye tidsånden, som avfødte både sosialdemokrati, nazisme og kommunisme, vitenskapelig pragmatisme (dvs. prinsippløshet) og en blodig Andre verdenskrig.
Modernismen kan eksemplifiseres ved Picassos kubisme eller Shostakovitsj’ femte modernistiske symfoni, der du formelig kjenner lokomotivet tordne gjennom tiden, uten dur og moll, men også ad absurdum i verker av typen «Konsert for fire motorsager mot fabrikkstøy». Det modernistiske damplokomotivet beskrives profetisk og tvisynt som «eimvogna» av dølen Åsmund Olavsson Vinje, død 1870, og gjennomsyrer Rolf Jacobsens diktning, med debut i 1933.
Postmodernisme er et allerede gammelt ord for en stil- og tankeretning, en tidsånd som forkaster modernismen. Postmodernismen tidfestes ofte til den franske filosofen Michel Foucaults bok «Galskapens historie» fra 1961 (norsk utgave 1973), sammenfallende med den europeiske imperialismens endelige sammenbrudd. Foucault fikk raskt følge av den franske filosofiens stjernegalleri, som Derrida, Lyotard, Bourdieu, Lacan og Baudrillard, blant veldig mange andre: Mat for virkelige highbrows, fortrinnsvis i Morgenbladet. «Postmodernismen [har] langt på vei blitt normalperspektivet» (Wikipedia pr. 06.10.23).
Postmodernismen fester sin første rot for 2500 år siden hos den pre-sokratiske filosofen Heraklit, som sa at «alt flyter»: vi har ikke noe ankerfeste, for alt forandrer seg. Virkeligheten, finnes den? Spørsmålet er urfilosofisk, flere tusen år gammelt, og mer aktuelt nå enn noensinne. Postmodernismens, eller normalperspektivets grunntese er nemlig at virkeligheten, slik vi møter den gjenom våre feilbarlige sanser, og i den grad den overhodet eksisterer, ikke spiller noen som helst rolle. Tenk gjennom den tesens implikasjoner!
Det som faktisk finnes, er fortellingene om virkeligheten, diskursen, narrativet. Vi møter virkeligheten bare gjennom fortellingene om den. Slik er min forståelse av postmodernismen, som jeg i mangel av noe bedre tar sterk avstand fra. Det blir sagt at de franske postmodernister tilslører mer enn de klarer å avsløre.
Det er en åpen hemmelighet at mye fransk-inspirert forskning innen humaniora nærmest kommer i kategorien tull .. La meg begynne med pedagogikk. Det er en åpen hemmelighet at dette er en faglig meget svak disiplin .. (Jon Elster: Kvalitet i forskning. Nytt norsk tidsskrift 2006(4):295-302).
Jeg møtte postmodernismen første gang midt på seksitallet, hos Odd Nerdrum, en mann jeg både kjenner og liker, både som menneske og maler. Men hva han maler, skjønner jeg ikke. Han står ikke i en skole, men skapte en. Han plukker litt herfra og derfra, og dét, forsto jeg, var postmodernisme. Neste gang jeg møtte postmodernismen var til støttefag i sosiologi i 1971, en vitenskap jeg kategorisk forkaster. Bare individer har atferd, ikke kollektiver. Enhver sild i enhver stim tverrvender som på kommando av en enkelt solstråles øyeblikkelige brytning. På pensum hadde vi boken «The Social Construction of Reality», og der sto det liksom svart på hvitt: Virkeligheten er ikke gitt, den er skapt.
På 1990-tallet og litt inn i vårt nye århundre skrev jeg borti et hundretalls kronikker og tredjesider i den nasjonale dagspressen, i Arbeiderbladet under P. E. Kokkvold, i Dagbladet under G. Forr, i Dagsavisen og et par andre. Jeg ble aldri refusert, og de betalte godt, men nå er jeg kansellert. I den grad jeg fortsatt skriver, har jeg meldt overgang til min gamle fiende Pål Steigan. Vi har begge forandret oss med tiden, som Heraklit sa og som seg hør og bør.
Et av de tema jeg dekket var Oppvekst i Norge under postmodernismen. Artikkelserien peker sterkt i retning av, og advarer implisitt, ja nesten eksplisitt, mot den destruktivt livsfarlige Woke-bevegelsen, som ikke bare har overtatt statsfilosofien, men også statsstyret. Antakelig av den grunn lar redaktør Pål Steigan meg få anledning til å reprodusere 18-20 artikler tilbake fra 1996 og fremover, ukentlig hver søndag fra og med 15. oktober i år til uti februar 2024. Her publiseres de samlet for første gang. Artiklene er påståelige, dypt polemiske og ironiske, dryppende giftige. Slik er min stil og støest står tingene satt på spissen.
Snu pyramidene, riv alle gjerder! Kva er ein skigard?
Som advarsel til leserne hensetter jeg følgende fra en av Norges beste og visserlig mest progressive diktere, de små og de undertryktes poetiske forkjemper Alf Prøysen i sangen Hompetitten:
Hold deg i stolkarmen, lek du er med.
Og dermed så homper vi opp og ned.
l: Vi homper opp og ned :l
