oss 100 kroner!
«Husker du de hundretusener av barn og unge som ble drept av underernæring etter Vestens sanksjoner mot Irak? Jeg husker det godt, for jeg var et barn i Bagdad på den tiden» — Raya al-Dallal som flyktet til Norge og ble arabisklærer, i Klassekampen 20. juni 2020.1
Om sanksjonene mot Syria skrev hun:
«Folk selger organene sine for å kjøpe mat og betale husleie. Verdien av syrisk valuta har stupt så mye bare i år at folk legger ut satiriske videoer hvor der de ruller sigaretter med pengesedler og røyker dem fordi de ikke lenger er verdt mer enn rullepapiret. Bare siden april gikk kursen ned 70 prosent i verdi. Mange butikker stenger, da de ikke klarer å følge med det voldsomme valutaverditapet. Prisen på en kurv med mat har økt med flere hundre prosent årlig siden sanksjonene først ble innført.»
Sanksjoner er krigføring med økonomiske midler og kan i en del tilfeller være vel så dødelige som andre våpen. Dessuten rammer de ofte helt blindt, mens bomber, granater, droner og lignende i det minste har en viss grad av presisjon og i hovedsak rettes mot militære mål.
Det ble beregnet at FN-sanksjonene mot Irak drepte en halv million barn. Madeleine Albright, utenriksminister under Bill Clinton, ble berømt, eller snarere beryktet for å ha sagt at hun syntes at det var verdt det. Mens flere FN-tjenestemenn sluttet av samvittighetsårsaker.
«Daværende FNs humanitærkoordinator i Irak, Denis Halliday, trakk seg i 1998 i protest mot sanksjonene som FNs sikkerhetsråd hadde vedtatt mot Irak. Halliday karakteriserte sanksjonenes konsekvenser på den irakiske befolkningen som ‘folkemord’. Både Hallidays etterfølger, Hans von Sponeck, og lederen for FNs matvareprogram (WFP), Jutta Burghardt, trakk seg i 2000 fra stillingene sine av samme grunn som Halliday».2
Det at sanksjoner kan ha grusomme virkninger var altså kjent lenge før USA og EU innførte sanksjoner mot Syria, trinnvis fra april 2011. Jens Stoltenbergs regjering sluttet seg straks til, uten protester fra ‘opposisjonen’ på Stortinget. I månedsskiftet september/oktober 2011 presset USA hardt på for at FNs sikkerhetsråd skulle vedta sanksjonene. I så fall ville sanksjonene ha blitt bindende for alle FNs medlemsland. Det er derfor viktig å poengtere at norske myndigheter har valgt å være med på sanksjonene
USAs FN-ambassadør Susan Rice reagerte med raseri på at Russland og Kina tok i bruk sin vetomakt mot sanksjonene, som dreper syrere den dag i dag.
En rapport til FN fra 2016 med fokus på hvordan sanksjonene påvirker muligheten for å drive med nødhjelp i de regjeringskontrollerte områdene av Syria, der de fleste syrere bor, karakteriserer sanksjonene på følgende vis: «USA og EUs sanksjoner straffer vanlige syrere og vanskeliggjør hjelpearbeidet under den største humanitære (nødhjelps) krisen siden andre verdenskrig».3
Sanksjonene er ifølge rapporten blant de mest omfattende som noen gang har blitt innført, og blokkerer tilgang på alt fra medisiner til mat, drivstoff, vannpumper, elforsyning og reservedeler til slikt. Sanksjonene har «destabilisert hver eneste sektor av Syrias økonomi og ført til at landet, som tidligere var selvberget, nå er avhengig av hjelp», heter det.
Det gir seg selv at dette ville ha medført store vanskeligheter for ethvert land. Men i Syria kommer dette i tillegg til en krig som har lagt store deler av landet i ruiner, drevet mange millioner på flukt, omtrent halvparten av befolkningen, og drept anslagsvis en halv million mennesker. Sanksjonene er også en sentral årsak til at syrere ble drevet på flukt, mens vi har blitt fortalt at de flykter fra ‘assad’.
Virkningene av sanksjonene var kjent også før FN-rapporten, blant annet gjennom en undersøkelse fra 2012 som satte virkningene opp mot forbedringene av samfunnet i årene før krigen, da skole og utdanning ble utbedret, barnedødeligheten redusert, og da det ble satt i gang vaksineringsprogrammer med mer. Her beskrives også konkrete eksempler på hvilke virkninger sanksjonene har hatt på prisene på matvarer og annet.4
Her et utdrag fra en inntrengende apell fra de syriske patriarkene (lederne for gresk-ortodokse, syrisk-ortodokse og gresk-katolske kirkesamfunn i Syria), som flere ganger har oppfordret «de landene det gjelder» til å avslutte sanksjonene, det de kaller beleiringen av det syriske folk:
«Virkningene av sanksjonene på syrernes dagligliv har eskalert siden begynnelsen på krisen i Syria i 2011 […] en stor byrde som forsterker lidelsene for det syriske folk […] Det påvirker alle sider ved folks hverdagsliv og har ført til nye sosiale problemer […] særlig blant de fattige og arbeiderklassen, og deres daglige behov for mat, medisiner og helsetjenester […] fattigdommen og lidelsene blir stadig verre. Derfor hever vi, de tre patriarkene i Damaskus, våre stemmer i denne humanitære appellen med et krav om å oppheve de økonomiske sanksjonene mot det syriske folk, som føler seg knyttet til sitt hjemland, en sivilisasjon som har eksistert i tusener av år».5
Sanksjonene har til og med ført til mangel på grunnleggende arbeidsredskaper som hakker og spader. Og hvis du har en venn i Syria som du ønsker å hjelpe er du nødt til å bringe hjelpen personlig via Libanon til Syria. For det er både ulovlig og umulig å overføre penger eller annet til Syria, pr bank så vel som pr post.
Rima Sawah, syrisk opposisjonell i den regjeringskontrollerte delen av Syria sa i april 2019:
I blant føles det som om livet er verre nå enn under den massive krigen. Sanksjonene hemmer ikke bare gjenoppbyggingen, de rammer alle aspekter av livet. Det å importere gass og olje er nesten umulig og det påvirker industrien og jordbruket og de personlige behovene […] spør legene på det italienske sykehuset i Damaskus og de vil fortelle deg at utstyret deres er gammelt og ødelagt. De får ikke reparert eller erstattet utstyret pga sanksjonene. Spør personalet på de avgiftsfrie sykehusene rundt omkring i Syria og de vil fortelle deg at de ikke lenger kan tilby gratis kreftmedisiner. I dag dør mange av sykdommer som det finnes gode muligheter for å bli frisk av.6
«Et land som nesten var som Sverige utviklings- og velferdsmessig har blitt bombet 100 år tilbake i tid […] pasienter [i Syria] dør nå av hjerteinfarkt på grunn av mangel på behandling» – Märit Halmin, Sveriges Leger uten Grenser 7. januar 2018.7
Syria-kjenneren Eva Thomassen, som har bodd i Syria, vært gift med en syrer og som har vært i Syria flere ganger i løpet av krigen, fortalte at hun forsøkte å overføre 1000 kr til en reisekamerat i Australia i forkant av en slik Syriatur. I meldingsfeltet skrev hun «Syria». Neste dag ble hun oppringt av sin norske bank som krevde en detaljert begrunnelse for hvorfor hun overførte pengene. En bank i USA hadde stanset transaksjonen og opplyste om at både hun og den norske banken ville bli svartelistet og at pengene ville bli konfiskert. Slik er altså det regimet norske politikere har underlagt intetanende norske kvinner og menn.
Sanksjonene fører også til at det er vanskelig å skaffe proteser til de som har fått krigsskader. Eva Thomassen bragte egenhendig en spesialtilpasset protese som gave til en krigsskadet syrer i Damaskus. Protesen ble laget i Norge etter personlige mål fra syreren. Thomassen tok den så med seg på fly fra Gardermoen til Beirut i Libanon og derfra til Damaskus med buss. Dette var i strid med de sanksjonene Norge har sluttet seg til, men til stor glede for en krigsskadet syrer.
Da Coronaen rammet verden i 2020 strammet USA sanksjonsskruen ytterligere om Syria, i en periode da FN oppfordret til å avslutte dem eller i det minste lempe på den av hensyn til koronaviruset. Arbeidsledigheten i Syria var i juni 2020 på over 50 prosent.
Lilly Martin Sahiounie, som bor i Latakia i Syria, sendte 23. juni 2020 ut et nødrop rettet til oss som bor i Vesten. Hun forteller om hvordan de umenneskelige sanksjonene som våre regjeringer har påført Syria langsomt kveler innbyggerne i landet. Og hun forteller oss at i siste instans er dette vårt ansvar, ettersom vi lar våre regjeringer gjøre det.
«Vi overlever på lokal frukt og grønnsaker og kjøtt, men vi kan ikke importere noe som helst for å gjøre gårdsarbeid. Ingen traktorer, ingen landbruksmaskiner og ingen spesialforsyninger for dyrking av mat.
De USA-støttede terroristene ødela i 2014 hjemmet mitt, og jeg kan fremdeles ikke reparere det, fordi USA-EU nekter å la meg og naboene mine importere nødvendige ting som vi ikke kan lage med egne hender. På grunn av sanksjonene har valutaen vår blitt devaluert. Vi hadde en kurs der 1 dollar var lik 50 syriske lire. Den steg til 4000 lire for 1 dollar. Se for deg en middag for to til 50 dollar. Tenk deg at du drar tilbake til samme sted, og at middagen for to nå koster 4000 dollar. Har du råd til det når lønnen din er den samme, eller når jobben din går tapt på grunn av COVID-19? Dette er livet mitt nå i Syria. Vi lider. Vi er gode, anstendige mennesker, som aldri har gjort noe ondt mot USA eller EU. Vi vil bare leve livet og gjenoppbygge hjemmene våre.»8
Det å bruke sult som våpen er etter Geneve-konvensjonen en forbrytelse mot menneskeheten.
Alena Douhan, FNs spesialrapportør for de negative konsekvensene ensidige tvangstiltak har på menneskerettighetene i Syria, uttrykte bekymring for at sanksjoner pålagt under Caesar Syria Civilian Protection Act – også kjent som Caesar Act – risikerer å forverre den allerede alvorlige humanitære situasjonen i Syria, spesielt i løpet av COVID-19-pandemien, og setter syrere i enda større risiko for brudd på menneskerettighetene (…)
Fru Douhan sa også at Caesar Act reiser alvorlige bekymringer i henhold til folkeretten på grunn av dens uhindrede nødssituasjonsfullmakter til den utøvende og ekstraterritoriale rekkevidden, og resulterer i høy risiko for overoverholdelse.
«Det som spesielt skremmer meg er måten Cæsar-loven går jernskodd over menneskerettigheter, inkludert det syriske folks rett til bolig, helse og en tilstrekkelig levestandard og utvikling,» sa hun.
«Den amerikanske regjeringen må ikke legge hindringer i veien for gjenoppbyggingen av sykehus, fordi mangel på medisinsk behandling truer hele befolkningens rett til liv,» la spesialrapportøren til»9 (29. desember 2020)
«Hev ‘kvelende’ ensidige sanksjoner mot syrere, oppfordrer FNs menneskerettighetsekspert. ‘Jeg er sjokkert av de gjennomgripende humanitære konsekvensene av de ensidige tvangstiltakene som er pålagt Syria, og den totale økonomiske og finansielle isolasjonen i et land hvis folk sliter med å gjenoppbygge et liv med verdighet’, sa Alena Douhan, spesialrapportør om den negative virkningen av de ensidige tvangstiltakene på menneskerettighetene.
I en uttalelse etter hennes 12-dagers besøk i landet, presenterte hun detaljert informasjon om de katastrofale effektene som sanksjoner har på alle aspekter av livet. For tiden lever 90 prosent av Syrias befolkning under fattigdomsgrensen, sa hun, og pekte på deres begrensede tilgang til mat, vann, elektrisitet, husly, matlaging og brensel, transport og helsetjenester. Dessuten truer voksende økonomiske vanskeligheter med å utløse en massiv hjerneflukt fra landet.‘Med mer enn halvparten av den viktige infrastrukturen enten fullstendig ødelagt eller alvorlig skadet, har innføringen av ensidige sanksjoner mot viktige økonomiske sektorer, inkludert olje, gass, elektrisitet, handel, konstruksjon og ingeniørfag, knust nasjonalinntekten mens den undergraver innsatsen mot økonomisk gjenoppretting og gjenoppbygging’, sa Douhan.
Samtidig har blokkering av bankbetalinger og blokade av leveranser fra utenlandske produsenter, kombinert med sanksjonsinduserte begrensede valutareserver, forårsaket alvorlig mangel på medisiner og spesialisert medisinsk utstyr, spesielt for å behandle kroniske og sjeldne sykdommer.
‘I den nåværende dramatiske og stadig forverrede humanitære situasjonen, mens 12 millioner syrere sliter med matusikkerhet, oppfordrer jeg til umiddelbar opphevelse av alle ensidige sanksjoner som alvorlig skader menneskerettighetene og forhindrer enhver innsats for tidlig utvinning, gjenoppbygging og gjenoppbygging,’ sa hun. ‘Ingen henvisning til gode mål med ensidige sanksjoner rettferdiggjør brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Det internasjonale samfunnet har en forpliktelse til solidaritet og bistand til det syriske folket’» – 10. november 2022.10
Hvorfor er ikke dette mer kjent i Norge, er det sikkert noen som lurer på. Kan det være fordi norske medier og myndigheter støtter politikken og derfor ikke vil ha oppmerksomhet om den? Jeg finner dessverre ingen annen forklaring. For da den første rapporten til FN kom, i september 2016, sendte jeg den til alle på Stortinget, flere ganger, da det var så liten respons på den.
Sommeren etter ble jeg sikker i min sak, under et debattmøte utenfor Stortinget 23. august 2017. Der var også SVs Bård Vegar Solhjell og Venstres Ola Elvestuen. Etter debatten spurte jeg dem om de hadde lest FN-rapporten. Men ingen av dem hadde lest rapporten, som kom nesten et år tidligere. Verre var det at de sa at de heller ikke var interessert i å lese den. De støtter altså sanksjoner mot Syria, men bryr seg ikke om konsekvensene av dem.
Og norske medier interesserer seg ikke for saken, til tross for at virkningene av sanksjonene kan sammenlignes med de som ble rettet mot Irak på 90-tallet, da med FN-godkjennelse. Hvorfor er det ingen norske tjenestemenn som har sagt opp sine stillinger i protest mot barbariet, slik FN-tjenestemenn gjorde grunnet sanksjonene mot Irak?
Virkningene kan også sammenlignes med Israels blokade av Gaza.
1. https://klassekampen.no/utgave/2020-06-20/debatt-et-vapen-mot-folket
2. https://www.fn.no/konflikter/Asia/irak-krigen-2003
4. https://academic.oup.com/jpubhealth/article/35/2/195/1545255
6. Patrick Paulovs Syriens Tystade Röster, s. 293–295
7. https://www.svd.se/a/P3y4wR/kriget-slar-sonder-manniskors-drommar
8. https://www.facebook.com/lillymartinsahiounie/posts/10158924022644172 Her oversatt av Steigan.no: https://steigan.no/2020/06/umenneskelige-sanksjoner-nodrop-fra-syria/
9. https://news.un.org/en/story/2020/12/1081032
10. https://news.un.org/en/story/2022/11/1130427
Dette er manuset til et foredrag jeg holdt om sanksjonene mot Syria 5. september under «Transform – Trondheim World Festival», da under en annen tittel.
