oss 100 kroner!
Dette er 78. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
6. august
«Kina og Russland sender krigsskip nær Alaska – kraftig amerikansk respons» (INyheter)
USA får smake litt av sin egen medisin, men liker den ikke.
Seinere samme dag:
Norske medier kunne tidligere fortelle om fascisme/nazisme i Ukrainas statsapparat. Etter Russlands invasjon i fjor har de prøvd å hvitvaske fascistene/nazistene.
På samme måte har de sagt at Zelensky har ført en vellykket kamp mot korrupsjon i det lenge vanstyrte landet. I dag forteller Ukrainske Kyiv Post at «omtrent 77 prosent av de spurte ukrainerne mener at president Zelensky er direkte ansvarlig for korrupsjon i regjeringen og militæradministrasjonen».
https://www.kyivpost.com/post/20258
Seinere samme dag:
«Vi er opptatt av at det ikke er med våpen denne konflikten løses, men med forhandlinger og diplomati», sa daværende statsminister Erna Solberg (H) i en spørretime i Stortinget i 2015.
Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre mente på sin side at vi måtte forstå at den russiske invasjonen i 2014 av Krym og proxy-krigen øst i Ukraina var et resultat av «motsetninger». Vi burde ikke klandre Russland alene, for «ingen av partene er helt uten ansvar for disse motsetningene»» (Aftenposten 7. august 2023).
I 2015 kunne altså norske politikere innrømme at det var flere enn Russland som hadde skylda for at det var krig i Ukraina.
Seinere samme dag:
Hvor mange NATO-soldater var/er det egentlig i Ukraina? Hvor mange norske? The Hill skriver:
«Dødsfallene til Lawrence og Webber betyr at minst 14 amerikanske borgere har dødd mens de kjempet i Ukraina siden krigen brøt ut i fjor, selv om det nøyaktige tallet er uklart (…) Webber, som etterlater seg to døtre, tjenestegjorde omtrent et tiår i den amerikanske hæren, inkludert turer i Irak og Afghanistan, ifølge hans LinkedIn-profil. Siden hans sier at han sluttet seg til de ukrainske væpnede styrkene i mai».
9. august
Sarah Ashton-Cirillo – talsperson for den ukrainske regjeringen, er ikke ukrainsk, men en amerikansk transkvinne som hevder at russere ikke er mennesker. «Vi er mennesker, og det er de ikke».
Wikipedia forteller: «Ashton-Cirillo vakte nasjonal medieoppmerksomhet i 2021 da hun ga ut oversikter over samtaler fra tiden hun jobbet med republikanske kandidater, og dokumenterte innsatsen for å rekruttere medlemmer av Proud Boys, en høyreekstrem gruppe (…) som en del av forsøket på å omstøte resultatet av presidentvalget i USA i 2020».
Det var Glenn Diesen som gjorde meg oppmerksom på Sarah Ashton-Cirillo, ikke NRK, Nyhetsdesken TV 2, Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen eller noen av de andre NATO-mediene. Hvor mange og hvor store kameler er norske medier og politikere villige til å sluke for å fortsette sin hellige krig mot Russland?
Seinere samme dag:
Den ukrainske statsadvokaten Viktor Shokin forteller at etter 2014 ble «alle regjeringsutnevnelser gjort etter avtale med Washington» da «de trodde at Ukraina var deres eiendom». Joe Biden sparket Shokin gjennom utpressing av Porosjenko straks han fikk vite at Shokin undersøkte sønnen Hunters rolle i Burisma».
Seinere samme dag:
New York Times, verdens beste avis, mener norske journalister og redaktører, som følger den slavisk. Hvordan kan det gå galt med slike forbilder?
10. august
For mange år siden leste jeg Tor Åge Bringsværds «Gobi: Barndommens måne», om barnekorstogene på 1200-tallet, da tyske barn i en slags kollektiv galskap skal ha begitt seg ut på vandring i et forsøk på å konvertere muslimer i «Det hellige land». Det endte med at barna ble tatt til slaver. Boka er basert på virkelig hendelser, men hva som faktisk skjedde er omstridt.
De siste årene har det slått meg at Vesten er inne i en fase der det ene ‘korstoget’ avløser det andre, men nå med voksne i hovedrollene. Og i dag dukket denne artikkelen av Dag Myhre opp, om massepsykose.
«To eksempler på massepsykoser er heksejaktene i USA og Europa på 1500- og 1600-tallet og totalitarismens fremvekst på 1900-tallet.
Under heksejaktene ble tusenvis av mennesker, for det meste kvinner, drept, ikke fordi de hadde begått noen forbrytelser, men fordi de ble syndebukker i samfunn som hadde gått fra vettet. I sin bok «A Delusion Of Satan» (1995) skriver Frances Hill: «I noen sveitsiske landsbyer var det knapt noen kvinner igjen i live etter at vanviddet endelig hadde brent seg ut.»
Her hjemme kan vi huske Bjugn-saken om pedofili. Til slutt ble halve bygda, til og med lensmannen, mistenkt, før det endelig ble stoppet. Typisk kollektiv psykose (…)
Psykiatere vet at en psykotisk pasient er mye farligere når han er redd enn når han er sint. Redsel kan skape en tvingende impuls til å handle. Bare gjennom handling kan sinnet roes ned.
Ifølge Jung kan dette skje, ikke bare med enkeltpersoner, men med et helt folk».
Dag Myhre er pensjonert jagerflyver, som de seinere åra har blitt svært NATO-kritisk.
11. august
Historien gjentar seg.
Da Norge førte krig mot Libya fikk vi aldri se hvem eller hva som ble truffet av norske bomber på norske TV-skjermer. Vi fikk heller ikke se de libyerne som hyttet med neven og ropte «død over NATO».
Det samme gjelder Syria, aldri fikk vi se syrere som ble drept eller lemlestet av NATO-støttede terrorgrupper. En rekke nordmenn var i regjeringskontrollert områder av Syria mens krigen herjet landet som verst. Men de ville ikke NRK, Nyhetsdesken TV 2 osv snakke med. For norske medier vil ikke at vi skal vite sannheten om krigene Norge deltar i. Det gjelder sjølsagt også krigen om Ukraina.
Hendrik Weber og Bjørn Ditlef Nistad har nylig vært på Krim og i krigsrammede områder av Ukraina. Norske medier har altså hatt nok en gylden anledning til å prate med øyenvitner, se deres video-opptak osv. Men de vil ikke, for også Weber og Nistad har vært på ‘feil’ side av fronten. Her forteller Weber og Nistad om Mariupol eller rettere sagt Dagbladet og Mariupol. For Dagbladet ‘vet’ hvordan det er i Mariupol uten å ha vært der.
Hendrik Weber og Bjørn Nistad:
«Nylig publiserte Dagbladet artikkelen «Russere på boligjakt i Mariupol» der det ble hevdet at havnebyen Mariupol, som ble inntatt av russiske styrker våren 2022, i dag er en ruinhaug, at russiske myndigheter tvangsrussifiserer befolkningen, og at innbyggerne forventer at byen igjen vil komme under ukrainsk kontroll.
Ingenting av dette stemmer. Mariupol ble påført store skader, hovedsakelig fordi de ukrainske styrkene forskanset seg i boligområder og brukte befolkningen som levende skjold, men byen er på ingen måte en ruinhaug. Minst 70 prosent av boligmassen virker intakt, og tusenvis av nye boliger har blitt bygd. Befolkningen betrakter seg som russere og de fordrevne ukrainske styrkene som banditter. Stemningen er optimistisk, og ingen forventer at Mariupol igjen vil komme under Kievs kontroll».
Seinere samme dag:
To eksempler på at diskusjoner om krigen kan foregå på sivilisert vis og at man kan lære noe av dem, hvis man vil.
DISKUSJON 1.
Spørsmål til meg fra X: Hva synes du Ukraina burde gjøre nå?
Jeg: Heise det hvite flagget og be om fredsforhandlinger.
X: Før eller etter at de russiske troppene trekker seg ut av Ukraina? Fredsforhandlinger på hvilke premisser?
Jeg: Kiev-regimet kastet bort muligheten til å beholde Donbass da det saboterte Minsk-avtalene (deretter postet jeg en link til dilemmaet med Krim).
X: Vi kan sikkert diskutere mye om hvem som har sabotert hva, og hvem som har skyld i de hendelsene som har vært. Men jeg gjentar spørsmålet, hva skal premissene for fredsforhandlinger være? Skal dette være sett fra russisk side, eller fra ukrainsk side?
Jeg: Det kan ikke jeg svare nøyaktig på. Men premissene må i det minste bygge på at det er flere enn Russland som har skylda for at det ble krig.
X: Nettopp. Jeg også synes dette er mildt sagt vanskelig. Rent historisk sett, ser jeg at det er mange ting her som kunne ha vært gjort annerledes fra flere sider. Men det er fortid, vi må ta utgangspunkt i det som er situasjonen nå. Vi er sikkert enige om at denne krigen er meningsløs, og burde avsluttes snarest mulig. Men jeg er svært usikker på hvilke premisser som bør ligge til grunn for at man overhodet kan starte fredsforhandlinger.
Jeg må innrømme at jeg er litt overrasket over at man kan si at en part skal «heise det hvite flagget og be om fredsforhandlinger», uten å ha noen slags formening om hvilke premisser skal ligge til grunn for at man overhodet skal kunne starte fredsforhandlinger.
Jeg: Det er jo sånn at Russland er den sterkeste parten, og Russland har sagt at de fortsetter til de har nådd sine mål, som er å få Kiev til å kapitulere og innføre en nøytral politikk.
X: Da har jeg 3 spørsmål. 1 Er det slik at man skal innrette seg etter den sterkeste part? 2. Anerkjenner du Ukraina som et selvstendig land? 3. Hva er en «nøytral politikk»?
Jeg: 1. Nei, men det burde Kiev-regimet og NATO ha tenkt på før de yppet til krig mot Russland. 2. Ja. 3. I dette tilfellet betyr det å ikke binde seg til NATO.
X: Takker for oppriktige svar. Når det gjelder 1: Var det ikke Russland som gikk til angrep på Ukraina? Også via Hviterussland? 2. Der er vi enige. 3. Beklager, her henger jeg ikke med. Jeg trodde at det måtte/kunne være opp til det enkeltes land til å velge hvilke samarbeid/allianser man ønsker å tilhøre. Uansett hva man måtte mene om EU, NATO eller SUS (Samveldet av Uavhengige Stater) må det være slik at et selvstendig land kan velge selv hvem de vil samarbeide med. Skal ikke f.eks. Finland og Sverige ha muligheten til å bestemme selv?
Jeg: 1. Det har vært krig i Ukraina siden 2014. Ukrainske ledere har siden da sagt at de fører krig mot Russland og NATO har væpnet den ukrainske hæren til formålet. 3. Ja, det er opp til det enkelte land til å velge om det vil være med i en militær allianse eller ikke. Men når et land velger å gå inn i en antirussisk militærallianse er det ikke lenger nøytralt.
X: 1. Det er jeg enig i. Det vil si at dette har vært et konfliktområde lenge før det. Som frimerkesamler ser jeg at dette har vært et «vepsebol» lenge. Men Putin har også uttalt at han ikke anerkjenner Ukraina som et selvstendig land. Hvilke valg har da Ukraina? 3. Selvfølgelig ikke. Men kan ikke landet selv velge dette? Russland er da heller ikke «nøytralt». Mener du at Sverige og Finland ikke skal kunne velge dette selv?
Jeg: Jeg kjenner ikke til at Putin har sagt akkurat det. Men hva mente han med det i så fall? Er Ukraina et selvstendig land? Nei, det vil jeg ikke si. Den tidligere ukrainske statsadvokaten Viktor Shokin sa at alle regjeringsutnevnelser etter 2014 ble gjort «etter avtale med Washington» da «de trodde at Ukraina var deres eiendom».
X: Men hva da med Sverige og Finland? Skal ikke de få bestemme dette selv?
Jeg: Som jeg sa: det er opp til det enkelte land til å velge om det vil være med i en militær allianse eller ikke. Men når et land velger å gå inn i en antirussisk militærallianse er det ikke lenger nøytralt. Russland har varslet mottiltak til Finland og Sveriges NATO-medlemskap (hvis Sverige blir med). Men Russland ser ikke på Sverige og Finland som like farlige som Ukraina.
DISKUSJON 2.
Y: Hei Lars, Vet du hvorfor Dagbladet så og si hver dag har en liten spalte på forsiden med propaganda mot Russland? Ofte så er det til og med så lite saklig innhold i disse spaltene, at de nærmest fremstår som copywriting hvor det er forsøkt å produsere et innhold ut av ingenting. Jeg mener, det er jo kamp om plassene på forsiden så hvor kommer dette presset om å ha med denne krigspropagandaen nesten hver eneste dag?
Jeg: Dagbladet er, for å si det enkelt, del av NATOs propaganda-apparat.
Y: Dessverre tror jeg du har helt rett. Men jeg synes likevel det er overraskende at man faktisk klarer å få satt det ut i system på denne måten. Men det handler nok mye om det du skrev her om dagen, at man blir lurt til å tro på en alternativ sannhet.
Jeg så for øvrig at du skrev om Maidan her om dagen, den såkalte «Ukrainske revolusjonen». Sannheten er at dette var et sponset opprør, hvor unge menn ble tilbudt penger for å reise til Maidan for å demonstrere. I starten var det derfor mest arbeidsløse som var der, selv om dette etterhvert utviklet seg til å bli mye større.
Jeg: De som har mye makt prøver naturligvis også å få mest mulig makt over mediene, for å kunne forme våre meninger etc. Og hvem er mektigst i verden, om ikke USA, Norges allierte siden 1949? Skjønt USA er ikke like mektig lenger, men har fortsatt mye makt over Norge.
Krigen i Ukraina har flere sider. Den viktigste er kanskje at det foregår en kamp om verdensordenen, som vi ikke har sett siden andre verdenskrig, der USA kjemper for å beholde sitt verdenshegemoni sammen med NATO/EU-landene, mens storparten av verden utenfor NATO/EU ønsker en ny verdensorden.
Y: Krigen i Ukraina har flere sider som du sier, men det er to hovedinteresser som ligger bak. 1) Ukraina har en viktig geografisk beliggenhet med tanke på militær makt, som både USA og Russland i utgangspunktet ønsker å benytte. Her fantes det egentlig en avtale dem imellom om at dette skulle være nøytral grunn, men der er det nå uenighet om hvem som først brøt denne avtalen. 2) Ukraina har store ressurser som vestlig næringsliv har investert tungt i de siste 15-20 årene, og derfor har det dannet seg et stort politisk press om at fremtidige handelsavtaler osv. skal gå vestover samtidig som det har vært en frykt for at østlige interesser skal stikke kjepper i hjulene for investeringene som er gjort.
Men veldig tøft av deg å forsøke belyse saker fra flere sider! Skal man få fred i verden sammen nødt til å belyse saker fra alle sider. Det finnes jo selvfølgelig også mange andre som forsøker å gjøre en god jobb, slik som f. eks. forskeren Julie Wilhelmsen som fremstår både oppdatert og nøytral, men som dessverre har fått gjennomgått når informasjonen hun har kommet med ikke kun har talt til fordel for korrekt side. Hun var mye mer frittalende før, mens nå så ser man at hun tenker nøye gjennom hva hun skal si straks hun kommer inn på utfordrende temaer.
Min kone har vokst opp i Ukraina, og også jeg har vært der minst 7-8 ganger, så vi er i utgangspunktet veldig glad i landet. Men vi synes det er helt sprøtt å se på hvor ubalansert informasjonen i mediene er.
Jeg: OK. Hvor i Ukraina vokste hun opp?
Y: Dnepro
Jeg: Altså i ‘grenseland’.
Y: Ja det er jo litt det som er problemet til Ukraina, at landet er veldig delt. Og det har også gjort landet mer sårbart for situasjonen som nå har oppstått.
Men en annen ting som er vanskelig for nordmenn å forstå er kulturen der. For her i Norge så har folk flest en politisk mening, mens i Ukraina så bryr dem aller fleste seg absolutt ingenting om politikk. Eller det er i hvert fall slik det var tidligere. Men nå etter at krigen brøt ut så ser vi jo at situasjonen er helt annerledes, men det fremstår som at folket er blitt lokket til å ta en side basert på helt misvisende opplysninger med lovnader om gull og grønne skoger.
Jeg har måttet innse at folk flest er blitt overbevist om en gitt historie, og alt annet blir sett på som Putin-elsking. Etter at krigen brøt ut så har vi dessverre mistet flere ukrainske venner kun fordi vi er imot krig, og derfor ikke har støttet økte våpenleveranser samt hatet mot alle russere. Det har fremstått nærmest slik som George W. Bush engang sa med «Either you are with us, or you are with the terrorists”
Jeg: du skrev om Maidan at «sannheten er at dette var et sponset opprør, hvor unge menn ble tilbudt penger for å reise til Maidan for å demonstrere». Er dette noe du opplevde sjøl?
Y: Nei men jeg kjenner andre som ble tilbudt penger for å reise dit. Dette var helt i starten av demonstrasjonene.Og vi kjenner også til ledere i offentlig sektor som ble kidnappet og torturert fordi at dem støttet russisk-vennlig politikk. Det var også flere som ble banket opp på gaten for dette. Og det gikk historier om at det eksisterte lister med navn over personer som skulle tas.
Jeg: Dette stemmer med det inntrykket jeg fikk mens det pågikk.
Y: Men dette kom liksom aldri ut i vestlige medier, og det fremsto nærmest om at dem unngikk å skrive noe om det. Men etter hvert så roet situasjonen seg ned og hverdagslivet gikk mer og mer tilbake til normalen frem til at krigen nå brøt ut.
Folk flest i Ukraina har russisk som morsmål, men etter at krigen brøt ut så har dem fleste i frykt skiftet over til ukrainsk språk. Folk er bl.a. blitt fortalt at dersom noen sjekker mobilen din og ser du har skrevet på russisk, så kan man bli mistenkt for å være en spion. I tillegg kan man risikere bråk fra pro-ukrainere dersom noen hører at du bruker russisk språk. Så spesielt på sosiale medier osv. så har dem fleste skiftet over til ukrainsk språk. Men mange av dem sliter veldig med språket, fordi det er store forskjeller på disse to språkene. Men som sagt av frykt så tør dem ikke bruke russisk.
Jeg kjenner hverken X eller Y fra før. Diskusjonen med X oppsto i en Facebook-gruppe, diskusjonen eller samtalen med Y etter at han sendte en privat melding til meg.
Seinere samme dag:
Norske/vestlige ledere visste åpenbart ikke hva de gjorde i Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Det vet vi grunnet de dårlige resultatene (med mindre det å ødelegge landene var sjølve hensikten). Så hvorfor bør vi tro at de vet hva de driver med i Ukraina?
Som jeg har sagt flere ganger: Zelensky oppfører seg utakknemlig, når man vet hvor mye hjelp han faktisk har fått. På den andre siden har han og den ukrainske hæren/regimet blitt lovet all den hjelpen de trenger. Men det får de jo ikke, de mangler blant annet flyvåpen. Dermed har Zelensky/regimet egentlig grunn til å være skuffet.
Det at NATO har oppmuntret regimet til en offensiv de visste det ikke kunne lykkes med, understreker i hvor stor grad NATO bruker ukrainere som kanonføde mot Russland. Nå viser det seg, ikke overraskende, at leveransene av F16 blir forsinket.
Aftenposten skriver:
«Ukraina håpet å ha F-16 klare til bruk i september. Men det kan drøye mye lenger enn det. Den første gruppen med seks ukrainske piloter blir antagelig ikke ferdig med opplæringen på jagerflyet F-16 før neste sommer (…) Årsaken skal være forsinkelser hos vestlige partnere».
