oss 100 kroner!
Israel følger den koloniale regelboken. Død for død. Grusomhet for grusomhet. Men det er alltid okkupanten som initierer denne makabre dansen og bytter hauger med lik mot høyere hauger med lik.
ScheerPost, 9. oktober 2023.
Vilkårlig skyting av israelere utført av Hamas og andre palestinske motstandsorganisasjoner, kidnapping av sivile, bombardement av raketter inn i Israel, droneangrep på en rekke mål, fra stridsvogner til automatiserte maskingeværreir, er det kjente språket til den israelske okkupanten.
Israel har snakket dette blodstenkte voldsspråket til palestinerne siden sionistiske militser erobret mer enn 78 prosent av det historiske Palestina, ødela anslagsvis 530 palestinske landsbyer og byer og drepte rundt 15.000 palestinere i mer enn 70 massakrer. Rundt 750.000 palestinere ble etnisk renset mellom 1947 og 1949 for å opprette staten Israel i 1948.
Israels svar på disse væpnede angrepene vil være et folkemorderisk angrep på Gaza. Israel vil drepe dusinvis av palestinere for hver israeler som blir drept. Hundrevis av palestinere har allerede dødd i israelske luftangrep siden lanseringen av «Operation Al-Aqsa-flood» lørdag morgen, som etterlot 700 israelere døde.
Statsminister Netanyahu advarte på søndag palestinere i Gaza om å «dra nå», fordi Israel kommer til å «gjøre alle Hamas’ gjemmesteder til ruiner».
Men hvor skal palestinerne i Gaza dra? Israel og Egypt blokkerer landegrensene. Det er ingen utgang via luft eller sjø, som er kontrollert av Israel.
Den kollektive gjengjeldelsen mot uskyldige er en kjent taktikk brukt av koloniale herskere. Vi brukte den mot amerikansk urbefolkning og senere på Filippinene og i Vietnam.
Tyskerne brukte den mot hereroene og namaqua i Namibia. Britene i Kenya og Malaysia. Nazistene brukte den i områdene de okkuperte i Sovjetunionen, Øst- og Sentral-Europa.
Israel følger den samme regelboken. Død for død. Grusomhet for grusomhet. Men det er alltid okkupanten som initierer denne makabre dansen og bytter hauger med lik mot høyere hauger med lik.
Dette er ikke for å forsvare krigsforbrytelsene fra noen av sidene. Det er ikke å glede seg over angrepene. Jeg har sett nok vold i de israelskokkuperte områdene, der jeg dekket konflikten i syv år, til å avsky vold. Men dette er det kjente utfallet til alle nybygger-koloniale prosjekter.
Regimer implantert og opprettholdt av vold skaper vold. Den haitiske frigjøringskrigen. Mau Mau-opprøret i Kenya. African National Congress i Sør-Afrika. Disse opprørene lykkes ikke alltid, men de følger kjente mønstre. Palestinerne, som alle koloniserte mennesker, har rett til væpnet motstand i henhold til folkeretten.
Israel hadde aldri noen interesse av en rettferdig løsning med palestinerne. De bygde en apartheidstat og har jevnt og trutt absorbert større og større områder av palestinsk land i en kampanje i sakte film av etnisk rensing. I 2007 gjorde de Gaza til verdens største friluftsfengsel.
Hva forventer Israel, eller verdenssamfunnet?
Hvordan kan du fange 2,3 millioner mennesker i Gaza i 16 år, hvorav halvparten er arbeidsledige, i et av de tettest befolkede stedene på planeten, redusere livene til innbyggerne, der halvparten er barn, til et eksistensminimum, frata dem grunnleggende medisinske forsyninger, mat, vann og elektrisitet, bruke angrepsfly, artilleri, mekaniserte enheter, missiler, kanoner på krigsskip og infanterienheter, for tilfeldig å slakte ubevæpnede sivile og ikke forvente en voldelig respons?
Israel utfører for tiden bølger av luftangrep mot Gaza, forbereder en bakkeinvasjon og har kuttet strømmen til Gaza, som vanligvis bare opererer to til fire timer per dag.
Mange av motstandsfolkene som infiltrerte Israel visste utvilsomt at de ville bli drept. Men som motstandsfolk i andre frigjøringskriger bestemte de seg for at hvis de ikke kunne velge hvordan de ville leve, ville de velge hvordan de ville dø.
Warszawa
Jeg var en nær venn av Alina Margolis-Edelman, som var en del av den væpnede motstanden i opprøret i Warszawa-gettoen under andre verdenskrig. Hennes mann, Marek Edelman, var nestkommanderende for opprøret og den eneste lederen som overlevde krigen.
Nazistene hadde sperret 400.000 polske jøder inne i Warszawa-gettoen. De innesperrede jødene døde i tusenvis, av sult, sykdom og vilkårlig vold. Da nazistene begynte å transportere de gjenværende jødene til utryddelsesleirene, kjempet motstandsfolkene tilbake. Ingen forventet å overleve.
Etter krigen fordømte Marek Edelman sionismen som en rasistisk ideologi som brukes til å rettferdiggjøre tyveriet av palestinsk land. Han stilte seg på palestinernes side, støttet deres væpnede motstand og møtte ofte palestinske ledere. Han tordnet mot Israels appropriering, tilegnelse av Holocaust, for å rettferdiggjøre sin undertrykkelse av det palestinske folket.
Mens Israel utnyttet mytologien om ghettoopprøret, behandlet landet den eneste overlevende lederen av opprøret, som nektet å forlate Polen, som en paria. Edelman forsto at lærdommen fra Holocaust og ghettoopprøret ikke var at jødene er moralsk overlegne eller evige ofre. Historien, sa Edelman, tilhører alle. De undertrykte, inkludert palestinerne, hadde rett til å kjempe for likhet, verdighet og frihet.
«Å være jøde betyr alltid å være sammen med de undertrykte og aldri undertrykkerne», sa Edelman.
Warszawa-opprøret har lenge inspirert palestinerne. Representanter for Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), pleide å legge ned krans ved den årlige markeringen av opprøret i Polen ved monumentet for Warszawa-gettoen.
Jo mer vold kolonisatoren bruker for å undertrykke den okkuperte, jo mer forvandler den seg selv til et monster. Den nåværende regjeringen i Israel er befolket av jødiske ekstremister, fanatiske sionister og religiøse rasister som demonterer det israelske demokratiet og oppfordrer til masseutvisning eller drap på palestinere, inkludert de som bor i Israel.
Den israelske filosofen Yeshayahu Leibowitz, som Isiah Berlin kalte «Israels samvittighet», advarte om at hvis Israel ikke skilte kirke og stat, ville det gi opphav til et korrupt rabbinat som ville forvrenge jødedommen til en fascistisk kult.
«Religiøs nasjonalisme er for religion hva nasjonalsosialismen var for sosialismen,» sa Leibowitz, som døde i 1994.
Han forsto at den blinde ærbødigheten for militæret, spesielt etter krigen i 1967 som erobret Egypts Sinai, Gaza, Vestbredden (inkludert Øst-Jerusalem) og Syrias Golanhøydene, var farlig og ville føre til den endelige ødeleggelsen av Israel, sammen med ethvert håp om demokrati.
«Vår situasjon vil forverres til et nytt Vietnam, til en krig i konstant eskalering uten utsikter til noen ultimat løsning,» advarte han.
Han forutså at:
«Araberne ville være det arbeidende folket og jødene administratorene, inspektørene, tjenestemennene og politiet – hovedsakelig det hemmelige politiet. En stat som styrer en fiendtlig befolkning på 1,5 millioner til 2 millioner utlendinger, ville nødvendigvis bli en hemmelig politistat, med alt dette innebærer for utdanning, ytringsfrihet og demokratiske institusjoner.
Korrupsjonen som er karakteristisk for ethvert koloniregime vil også råde i staten Israel. Administrasjonen måtte undertrykke arabisk opprør på den ene siden og skaffe seg arabiske quislinger på den andre. Det er også god grunn til å frykte at det israelske forsvaret, som til nå har vært en folkehær, som et resultat av å bli forvandlet til en okkupasjonshær, ville degenerere, og dets kommandanter, som vil ha blitt militære guvernører, ligne sine kolleger i andre nasjoner».
Han så at langvarig okkupasjon av palestinerne uunngåelig ville føre til «konsentrasjonsleirer».
«Israel,» sa han, «ville ikke fortjene og eksistere, og det vil ikke være verdt å bevare det.»
Den neste fasen av denne kampen vil være en massiv kampanje for industriell nedslakting i Gaza av Israel, som allerede har begynt. Israel er overbevist om at større grad av vold endelig vil knuse palestinske ambisjoner.
Israel tar feil. Terroren Israel påfører er den terroren landet vil få.
Denne artikkelen finnes i original her:
Chris Hedges: Palestinians Speak Israel’s Language (consortiumnews.com)
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Forfatterens merknad til leserne: Det er nå ingen måte igjen for meg å fortsette å skrive en ukentlig kolonne for ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-show uten din hjelp. Murene lukker seg, med oppsiktsvekkende hurtighet, for uavhengig journalistikk, der elitene, inkludert Det demokratiske partiets eliter, roper etter mer og mer sensur. Bob Scheer, som driver ScheerPost på et lavt budsjett, og jeg vil ikke frafalle vår forpliktelse til uavhengig og ærlig journalistikk, og vi vil aldri sette ScheerPost bak en betalingsmur, belaste et abonnement for det, selge dataene dine eller godta reklame. Vær så snill, hvis du kan, registrere deg på chrishedges.substack.com slik at jeg kan fortsette å legge inn min mandagskolonne på ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-show, «The Chris Hedges Report.»
Denne spalten er fra Scheerpost, som Chris Hedges skriver en fast spalte for. Klikk her for å registrere deg for e-postvarsler.
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i 15 år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet utenlands for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet «The Chris Hedges Report.»
