oss 100 kroner!
Nå satt jeg altså og skrev på en tekst om livmor (ikke ho Liv-mor, som noen likesinnede skisserte et sted, men en faktisk livmor. Som i organet). Og det sier jo litt om situasjonen vi befinner oss i (det er jo ikke gøy (å skrive om livmor)). Men så har jeg altså noen pauser, hvor jeg blant annet går på do, drikker litt og går gjennom meldinger og sosiale medier. Og det er altså et lite helvete på jord.
Og enda holder jeg på med det. Fordi jeg når folk. Det når folk. Faktisk og virkelig. Jeg vet om unger nå, som detoxer seg. Som overlever, rett og slett. Voksne som detoxer seg. Som overlever, rett og slett. Foreldre som ikke lenger gir ungene sine vaksiner, fordi de leste noe jeg skrev. Noe noen andre skrev. Og så leste de boken jeg tipset om. Med masse forskning i. Og sånn holder vi på. Sånn holder jeg på. Om vaksiner, virus som ikke eksisterer, 5G, WHO-traktater, skader og død.
Til tross for et massivt abuse. Hva heter det på norsk? Det er kanskje dumt av meg å bruke så mye engelsk, når jeg er anti-globalist. Men så er jeg jo heller ikke anti-globalist – eller hva. Jeg er ikke anti noesomhelst. Så ikke sett meg i bås, takk. Men herre jemini. For et abuse man får. Mishandel. Hets. Latterliggjøring. Er vel betegnende. Dessuten og beklageligvis virker det innmari preventivt på resten av gjengen, i samfunnet (som selvsagt er intensjonen). Ja. Overfor de som ikke under noen som helst omstendighet tør å mene noe. Om noe. For de ser jo hvordan det går med dem som gjør det. Og i det lengste så prøver jeg å holde ut. Holde det for meg selv. Ikke gi etter. Ikke ta igjen.
Men så. Noen ganger vil du i alle fall sette de litt på plass. Legge ved en jækel av en forskningsrapport for eksempel. Eller helst, en jækel av en samling med forskningsrapporter. Fagfellevurdert herfra til evigheten. For de finnes jo. Og da holder de gjerne fred. Og du slipper å få et istykkerrevet kommentarfelt, med abuse i stedet for kunnskap. For NÅDE DEG om du ikke har kommentarfelt. Din jækla antivakser (at du tok vaksinen er selvsagt uvesentlig) som snakker om ytringsfrihet og nekter andre å ytre seg! Tør du ikke å diskutere, kanskje? (har du ikke fulgt med? Det er alt vi vil. Med friske, informerte sambygdinger. Som ikke er kjøpt og betalt). Videre er man krigersk, anti-statlig, det klassiske konspirasjonsteoretiker, oppvigler, utskudd, paranoid, kronisk misfornøyd, utakknemlig, -og naver, faktisk.
For NÅDE DEG om du naver (slik syke som jeg gjør) og uttaler deg kritisk om den samme staten som mater deg! Nåde deg om du er misfornøyd! (glem hva det gjelder. DU SKAL VÆRE FORNØYD! UANSETT!!). Man leker visst også lege, forsker, intellektuell, journalist og aktivist. At det å leke aktivist på sett og vis faller på sin egen urimelighet, er igjen mindre viktig. Men hvis det en gang opprettes et studieløp for aktivisme, tips meg gjerne. Andre beskrivelser som har haglet min vei, eller ´vår vei`, all den tid vi ikke regnes som enkeltindivider lenger, men heller som “dem”, “de andre”, “sånne som meg”, “sånne som oss” er “farlig”. Jeg er farlig. Ikke bare farlig, men ekstremist må vite. Eller, det var det jo myndighetene strengt tatt som kalte oss. Men da fikk jo menigmann blod på tann, kan du si. Det har gjerne den virkningen.
Etter at jeg la ut et Facebook-innlegg om at jeg hadde hatt et massivt hjerteanfall, i Bjørvika, for noen uker siden, har enkelte hatt behov for å hevde at det nok dreide seg om et panikkanfall. Glem det jeg skrev i innlegget, selvfølgelig. Glem at jeg har vært alvorlig hjertesyk etter at jeg lot meg presse til å ta gift-injeksjonen(e). Og at det er metaller, godt skjøvet inn ved hjelp av “vaksinen”, som virker sammen med elektromagnetisk stråling (som vi utsettes for hele tiden). Som en liten cocktail. Da er det jo ikke veldig rart, synes jeg, at hjertet mitt nær stoppet eller eksploderte. Alt ettersom. Det var i det hele tatt en artig kombinasjon, jeg ikke unner min verste fiende å oppleve, den halvtimen før evakuering. Av meg selv. Ut av den ihjel-strålede “smarte” byen, Oslo.
Jeg burde være godt vant med hets nå. Og jeg lever i grunn greit med det. Det er som med alt annet i livet, en tilvenningsprosess. Og ikke minst, et tegn i tiden. Men så er det ganger det irriterer meg grenseløst at de skremmer andre fra å uttale seg. Når vi, ulønnet og hele døgnet, prøver å rekruttere tenkere, utfordrere, – eller bare lesere. Så da hender det at jeg prøver å sette de litt på plass. De som er åpenbare troll, vel og merke. Og så syns jeg det er litt morsomt og (det er en syk form for galgenhumor. Jeg innrømmer det). Jeg bruker altså humor og tar det ikke så himla seriøst. Og jeg vet etter hvert hva som funker. Om jeg finner det verdt å bruke tiden min på. Noe jeg gjerne ikke gjør.
Men enkelte ganger skaper de så mye kvalm, og et vedvarende et sådan, og da blokkerer jeg dem. Over en lav sko. Et annet aspekt ved det hele er at jeg ikke ønsker å ha dårlig energi rundt meg. Heller ikke i cyberspace. Og jeg vil ikke utsette andre for det, heller. Det er litt som å ha invitert til fest hjemme (uten sammenlikning for øvrig) og så er det en rakker som har fått seg for mye å drikke, – og begynner å bli frekk. Da gjelder det å få`n ut. Få’n i seng. Eller kanskje et bedre eksempel er dette; det er begravelse. Vi er alle i sjokk, sorg og fortvilelse. Og så kommer det en liten jævel… Du forstår tegninga. Det rekker i bøtter og spann, det vi utsettes for. Elendigheter. Kriser. Konflikter og skremsel. Og for ikke å glemme, all uhelsen, skadene og døden.
En gang la jeg ut et bilde på Facebook, et såkalt “meme”. Det var et bilde av Anne Frank, med følgende tekst “The law is not a moral compass. The people who hid Anne Frank were breaking the law. The people who killed her were following it”. Da var det en som skrev i kommentarfeltet mitt «sammenlikner du ‘din kamp’med jødenes”? Det var fra en anonym profil, åpenbart, og som med tiden skulle vise seg å være en fan med motsatt fortegn. Er det ikke rart? De er uenige, blir provoserte -og følger med på alt du gjør. På et tidspunkt fant jeg ut at det var en i min utvidede familie som stod bak profilen. Det er da du forstår hva du står opp i mot. Når din egen familie kan oppføre seg slik mot deg, da gir resten seg selv. Folk du vokste opp med, attpåtil. Som bruker fremhevede innlegg til å henge deg ut (uten å nevne navnet ditt, selvfølgelig, men alle forstår jo om hvem det er). Og andre familiemedlemmer trykker ‘liker’. Det er i det hele tatt groteskt, ulekkert og jeg har sett mennesker på det verste. Jeg kom over et boktips forleden. “Fangevoktere i konsentrasjonsleire, som folk flest” stod det. Av Nils Christie. Jeg tror jeg skal lese den. Om jeg sammenlikner dem, og dette, med det som utspilte seg da? Så absolutt! Også der var det en foranledning. En prosess. Mekanismer. Klisjémessig så.
Folk har glemt igjen smilet hjemme. Når de møter meg. De tar en omvei. Slike ting. At de ikke inviterer oss lenger. Jeg har fått en veldig fin «halvdel» (bør den være bedre? Hva er alt dette med å holde oss nede …) (det er dessuten noe å feire. Noe godt skjer). Vel. Vi går gjennom dette sammen. Det er det mye trøst i. Kanskje var det en mening med det også. Jeg liker å se det slik. Jeg kan nesten ikke se det på noen annen måte. For å stå i dette alene … Jeg kan forestille meg det. Og det er terror. Intet mindre. Jeg liker ikke å gå i offerrollen. «Man må ikke gå i offerrollen» må vite!! Men man kan såvisst bli krenket hele tiden. Forstå det den som kan. Men så går jeg ikke i offerrollen for å få sympati. Men kanskje for ettertiden. Som en dokumentasjon. Og fordi det føles riktig å si noe om det. Fordi det er så voldsomt. Og vi må visst bare utholde. År. Etter år. Etter år. Og nåde oss om vi prøver å skåne oss. «Isolerer dere dere??!!».
Jeg skal være en mor med krefter. Jeg setter det å være en mor med krefter høyere enn de som ikke respekterer. Som håner. Som ler. Som ikke er varme, lenger. Og som brått behandlet oss annerledes. De som har glemt igjen smilet hjemme. Jeg skal være en mor med krefter og så skal jeg være en hjemmeskole-lærer med krefter. Og jeg skal ta vare på hjertet mitt. Billedlig og bokstavelig. Så de krenkede får forbli krenket. Jeg føler meg også krenket. Jeg føler meg urettferdig behandlet. Jeg føler meg mishandlet (forsøkt drept) og feilbehandlet. Av mitt eget folk og mine egne myndigheter. Dette er min kamp. Og den skal kjempes så lenge det er pust i meg. Mens jeg omgir meg med lyset. Lys og varme.
