Friminuttet fra virkeligheten: Da makteliten diskuterte krig uten å nevne NATO

Det var duket for alvor og store ord da den første Demokratifestivalen i Trondheim satte opp overskriften: «Hvor farlig er det nå?».

Arrangementet bar et umiskjennelig preg av maktens eget konsensusapparat: Festivalen er et samarbeid mellom medieorganisasjonene i Trøndelag – Adresseavisen, NRK, Amedia, Trønder-Avisa, Nidaros, Polaris Media, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening – med støtte fra blant andre Fritt Ord, Sparebankstiftelsen SMN og Amediastiftelsen. Seansen ble stødig og ukritisk loset i havn av politisk redaktør i Adresseavisen, Siv Sandvik.

På scenen i  den første bolken satt forsvarsminister Tore O. Sandvik, og ble etter hvert flankert av folkerettsforsker Cecilie Hellestveit og Midtøsten-historiker Marte Heian-Engdal. I salen satt et publikum som ble servert et skoleeksempel på hvordan den norske konsensuseliten konstruerer virkeligheten.

Det mest oppsiktsvekkende var nemlig ikke det som ble sagt over scenekanten, men det rungende tomrommet etter det som systematisk ble fortiet. Gjennom en hel time med analyser av krig, opprustning og global uro, fantes det et enormt dyr trampende rundt på podiet. Elefanten i rommet – NATOs ekspansjon østover – forble fullstendig usynlig.

Det beleilige eventyret

Seansen ble innledet med en forhåndsinnspilt videoappell fra Olga Rudenko, sjefredaktør i The Kyiv Independent, etterfulgt av at moderatoren oppfordret publikum til å støtte avisen økonomisk. Men selv om avisen ofte avfeies som en ren forlenget arm for vestlig bistand, er bildet mer sammensatt. Litt mer om The Kyiv Independent som ble grunnlagt i november 2021 av rundt tretti journalister som ble sparket fra Kyiv Post nettopp fordi de nektet å la seg styre av eieren, eiendomsoligarken Adnan Kivan. For å unngå oligarkkontroll og politisk sensur ble mediet etablert som et journalist-eid kooperativ.

Økonomisk baserer de seg i dag primært på leserinntekter – rundt 70 prosent av budsjettet stammer fra medlemskap, Patreon og donasjoner verden over. Riktignok mottok de i oppstarten etableringsstøtte fra internasjonale medieutviklingsfond som European Endowment for Democracy (EED), men de opprettholder vanntette skott mot donorer og har levert knallharde undersøkende avsløringer om korrupsjon i Ukrainas eget forsvarsdepartement og maktmisbruk. The Kyiv Independent fremstiller ikke NATO-utvidelsen som en provokasjon mot Russland, men tvert imot som et ufullstendig og nølende sikkerhetsprosjekt som etterlot Ukraina i et farlig tomrom. Avisens kommentatorer ser på toppmøtet i Bucuresti i 2008 som et historisk feilgrep og det verste av to verdener: Ved å love at Ukraina og Georgia «skal bli medlemmer», uten å tildele en konkret handlingsplan (MAP) på grunn av tysk og fransk frykt for å eskalere overfor Moskva, malte alliansen en målskive på Ukrainas rygg uten å gi landet reell artikkel 5-beskyttelse. 

(Patreon er en digital medlemskaps- og folkefinansieringsplattform som lar innholdsskapere tjene penger direkte fra sine største fans. Plattformen fungerer som en bro mellom skapere (som podcastere, musikere, kunstnere og YouTubere) og publikummet deres, slik at skaperne kan bygge en stabil inntekt uavhengig av tradisjonelle annonseinntekter. Wikipedia.)

Fra avisens ståsted var det dermed ikke NATOs ekspansjonslyst, men vestlig ettergivenhet, frykt for eskalering og mangel på resolutt avskrekking i 2008 som åpnet døren for russisk aggresjon i Georgia senere samme år og i Ukraina i 2014 og 2022.  Likevel: Redaksjonen legger aldri skjul på sitt ståsted. De er ukrainere som lever under russiske bomber, og deres journalistikk er kompromissløst forankret i ukrainsk suverenitet og det vestlige demokratiprosjektet. 

Nettopp derfor fungerer appellen som en skreddersydd emosjonell døråpner for et vestlig festivalpublikum, uten at de dypere geopolitiske drivkreftene bak konflikten noen gang berøres.

Skal man tro forsvarsminister Tore O. Sandvik, oppsto nemlig elendigheten nærmest i et historisk vakuum. Russland våknet en dag og bestemte seg for å «ødelegge Ukraina» og «demontere den europeiske sikkerhetsarkitekturen». Hvorfor? Fordi Putin angivelig er livredd for demokrati og vil plage sivile.

Ikke et eneste ord ble ofret på tretti år med vestlig aggresjon og allianseekspansjon. Ingenting om løftene til Gorbatsjov om at NATO ikke skulle flytte seg «en tomme mot øst». Ingenting om kuppet i Kyiv i 2014, den påfølgende borgerkrigen i Donbas, opprustningen av ukrainsk militære i regi av Pentagon, eller den kyniske sabotasjen av Minsk-avtalene. Når Tore O. Sandvik til nød må innrømme at krigen startet i 2014, fremstilles det som et rent territorielt angrep fra Moskva – aldri som en respons på et regimeskifte støttet og orkestrert av Washington.

Ved å barbere bort NATOs rolle oppnår eliten sin ønskede konklusjon: Vestlig militarisme fremstilles ikke som en pådriver for konflikt, men som et uskyldig, passivt nødverge. Når Tore O. Sandvik formaner at vi må «åpne forsvarsbudsjettene» og ruste opp til tykjen tar oss, selges det inn som fredsarbeid. Vi ruster opp «for å slippe å bruke det», hevder ministeren – en klassisk orwellsk omskrivning mens milliarder sluses inn i det militærindustrielle komplekset.

Vasallens krampeaktige bønn og målet i Vardø

Like avslørende var panelets klamme håndtering av «den store allierte» i vest. Marte Heian-Engdal mimret nostalgisk tilbake til 1990-tallet, en tid da norske diplomater bare kunne reise til Washington for å «sjekke av» om fredsinitiativene våre passet inn i imperiets planer. Det er en rørende ærlig innrømmelse av rollen som underdanig vasall.

Nå, derimot, råder panikken. Med en uforutsigbar Donald Trump ved roret og lojalister i utenriksdepartementet i Washington, aner ikke den norske eliten hva de skal gjøre når telefonene deres ikke lenger blir besvart. Forsvarsminister Sandvik måtte innrømme at USA «først og fremst har egne interesser», og trakk frem at amerikanerne kun bryr seg om Norge fordi det tilfeldigvis er korteste vei mot Kolahalvøya for atomraketter.

For å døyve angsten for å bli forlatt, trakk Tore O. Sandvik stolt frem et ferskt eksempel på hvor intimt forholdet er: Dagen før Demokratifestivalen hadde han reist til Kirkenes sammen med den ferske amerikanske ambassadøren. Det aller første ambassadøren ønsket å gjøre etter å ha overlevert sine akkreditiver til Kongen, var nemlig å reise rett til grensen i nord. Der sto de sammen i vakttårnet mens norske førstegangstjenestegjørende, ifølge forsvarsministeren, på «flytende engelsk» og med «stor samfunnsinnsikt» briefet amerikaneren om hva de observerte på russisk side.

Det hele ble fremstilt som en rørende, alliert idyll. Men forsvarsministeren glemte – eller unnlot bevisst – å nevne hva denne rollen som fremskutt base faktisk koster norsk sikkerhet. Mens han snakket begeistret om vernepliktige soldater i Kirkenes, var det ikke et pip om den desidert største sikkerhetsrisikoen i Finnmark: Globus-radarene i Vardø.

Offisielt overvåker anlegget romsøppel, men i realiteten er det en amerikansk-finansiert satellitt- og etterretningsradar kloss inntil den russiske grensen. Dens oppgave er todelt og dødelig alvorlig: For det første inngår den i USAs missilforsvarsarkitektur for å spore ballistiske missiler og undergrave Russlands strategiske andreslagsevne fra Kolahalvøya. For det andre overvåker radaren satellitter i bane – nettopp de satellittene som er helt avgjørende for militær målangivelse, overvåking og posisjonering av fiendtlige marinefartøy og atomubåter.

I en moderne stormaktskrig vil slaget om verdensrommet og sansene starte i åpningssekundene: Satellitter og bakkeradarer må slås ut umiddelbart for å gjøre motstanderen fullstendig blind. For Moskva er Vardø-radaren dermed definert som et opplagt og uunngåelig førsteangrepsmål, noe som utgjør en astronomisk mye større trussel enn noen vernepliktig grensevakt. Skal Russland hindre at deres flåtestyrker og ubåter spores opp og nøytraliseres, må Globus-anlegget i Finnmark utslettes før en eskalering i det hele tatt er i gang.

I stedet for å trekke denne opplagte konklusjonen – at Norge er gjort til et fremskutt bombemål og en militær oppmarsjplass for Pentagons atomkrigsplaner – konkluderer forsvarsministeren med at militærsamarbeidet med USA «aldri har vært tettere». Vasallen ser at herren er ustabil og kynisk, men ber likevel om flere lenker.

Hellestveits virtuelle luftslott

Hva så med alternativene? Jurist og forsker Cecilie Hellestveit prøvde å heve blikket og lanserte sin visjon for «Nordens kamp» i den nye tidsalderen.

Hellestveit skal ha honnør for noen nøkterne observasjoner: Hun slår fast at USAs globale hegemoni forvitrer, at Europa er på vei ned, og at maktbalansen i verden er i en ugjenkallelig ombyggingsfase. Hun viser også til hvordan Danmark kynisk utnyttet USAs strategiske behov for Arktis under Grønland-striden, og advarer mot hvordan globale tech-giganter overtar infrastrukturen vår.

Men der analysen er skarp på overflaten, kollapser den fullstendig i møte med de materielle realitetene. Hellestveits løsning for Norden er en form for teknokratisk ønsketenkning. Vi skal møte den geopolitiske stormen gjennom «virtuelle universer», felles nordiske digitale plattformer og betalingsapper som Vipps. Man må nesten gni seg i øynene: Mens kontinentet står på randen av storkrig over råvarer, gassrørledninger og geostrategiske buffersoner, foreslår akademia at Norden skal beskytte sin «tillit og velferdsstat» gjennom overnasjonal digitalisering.

Enda mer fatalt er det at Hellestveit ukritisk svelger NATOs utvidelse med Sverige og Finland som «vår beskyttelse». Ikke med ett ord problematiserer hun at innlemmelsen av hele Norden i den USA-ledede alliansen fjerner enhver nøytral buffersone mot Russland, binder oss tettere til NATOs atomparaply, og forvandler hele Skandinavia til en direkte frontlinje. Å kalle dette for et rom for «selvstendig nordisk samhold» er en intellektuell kortslutning.

Et teater for krigskursen

Seansen på Demokratifestivalen var et talende bilde på Norges politiske og intellektuelle fallitt. Ledet an av redaktør Siv Sandvik ble det aldri stilt et eneste kritisk spørsmål om maktens egne premisser. Ingen spurte om Norges blinde underkastelse under USAs baseavtaler og etterretningsinstallasjoner tjener befolkningens sikkerhet. Ingen våget å påpeke at en varig fred i Europa er umulig så lenge NATO insisterer på å ekspandere helt inn til naboens dørstokk.

I stedet ble publikum servert en cocktail av sentimental moralisme, teknologifantasteri og blind alliansetroskap. Det norske folk betaler prisen i form av skyhøye energipriser, forvitrende velferd og en reell fare for å bli trukket inn i en altutslettende storkrig. Men på scenen i Trondheim var alt ved det gamle: Krig er fred, opprustning er trygghet, og elefanten i rommet finnes fremdeles ikke.

—